ISRAELS
LAND Fra bladet ”For menigheten”. Av Stein Henriksen. Siste del. Forts. fra juli / august nr. Nå
begynte en lang smertenes vei for det jødiske folk i verden under stadig
forfølgelse både fra kristenheten, Islam og andre religioner og ideologiers
side. Forfølgelsene dannet et foreløpig høydepunkt ved nasjonalsosialistenes
grusomme mord på 6 mill. jøder under Den andre verdenskrig. Men mye hadde
gått forut både fra Den katolske kirkes side ved Inkvisisjonen, Islam og den
ortodokse kirke, særlig i Russland, men også andre steder. – I alt dette har
Herren virket med sin tukt, men også med sin nådige bevarelse. Og hele tiden
har lengselen og håpet vært der om engang å få vende hjem til Israels land. Endelig
i begynnelsen av det 20. århundre syntes man å kunne øyne lys i tunnelen.
Israels land hadde da mange hundre år hørt under Det islamske osmanske imperiet.
Men under Den første verdenskrigen kom Det osmanske imperiet i krig med
Vestmaktene, England, Frankrike og USA og deres allierte. Det førte til at
den britiske general Allenby den 9. Des. 1917 erobret Jerusalem og etter
hvert hele det området som kaltes Palestina. Det vil si, både Vest- og
Øst-Jordan-landet. Altså hele det nåværende Israel og Jordan. Den 2. nov.
1917 skrev den daværende britiske utenriksminister A. J. Balfour følgende til Lord Rothschild,
presidenten for Den britiske Zionistføderasjon: ”hans majestets regjering ser
med velvilje på opprettelsen i Palestina av et nasjonalhjem for Det jødiske
folk, og vil anstrenge seg sterkt for å oppnå dette.” Nå
gikk det ikke riktig slik. Engelskmennene sviktet jødene, og brøt sin egen
erklæring. 70 prosent av landområdet ble gitt til en beduinhøvding som hadde
hjulpet engelskmennene i kampen mot tyskerne. Det er det nåværende kongerike
Jordan. Befolkningen her er muslimske arabere. Ellers
må det bemerkes at både i Vest- og øst-Jordanlandet har det bodd Jøder helt
siden Oldtiden. Men
hvor kommer så de såkalte palestinere inn i billedet? Før vi tar for oss det
spørsmålet, la oss gå tilbake til tiden mellom de to verdenskriger. I disse
årene, men særlig etter at Hitler kom til makten, søkte jøder å utvandre fra
Europa til Palestina. Dette hørte nå til Det britiske Imperiet. Og de gjorde
det på basis av Baufour-erklæringen. Araberne var imot denne innvandringen,
og gjorde hva de kunne for å lage vanskeligheter. Da
Den andre Verdskrigen brøt ut, og det etterhånden ble kamper i Egypt og Libya
mellom den britiske 8. arme og italienerne og tyskerne, støttet jødene i
området lojalt opp om den britiske krigføringen, mens araberne bare ventet på
at tyskerne skulle bryte igjennom og erobre hele Midtøsten. Om det skjedde,
var planene klare til å massakrere alle jødiske menn, og gjøre kvinnene til
slaver. Nå
var det engelskmennene som vant, og de onde planene kunne ikke settes ut i
livet... I årene etter krigen var
Europas jøder i desperat nød for å kunne emigrere til Palestina. Men på tross
av Baufort-Erklæringen la britene store vanskeligheter i veien for dem. Her
dreide det seg både om å bruke flåten til å angripe og oppbringe jødiske
flyktningfartøyer og enten føre dem tilbake til Europa eller å bringe dem til
Cypros, og å føre til dels regulær krig mot de jødiske forsvarsorganisasjoner
på land. Man må i denne sammenhengen ta i betraktning at det etter slutten på
Den andre verdenskrig hadde funnet sted et regjeringsskifte i Storbritannia.
Samlingsregjeringen under statsminister Churchill, som hadde ført England til
seier under krigen, var blitt skiftet ut med en Arbeiderpartiregjering. Det
var nå denne som nyttet sin mandatmyndighet til å føre krig mot jødene, og
helt ut å støtte araberne som var imot den jødiske innvandringen. Churchill
advarte sosialistene på det mest alvorlige mot å føre krig mot jødene.
Fortsatte de med dette, sa han, ville England miste sitt imperium. De hørte
ikke på advarselen, og England mistet sitt imperium. For vel var det så at
jødene etter sitt flertall hadde sviktet sin kallsoppgave da de forkastet
Jesus som sin Messias. Men det betydde ikke at Gud hadde slått hånden av dem.
Fortsatt er de Hans øyesten, der det frelste Israel vil ha en stor oppgave i
fremtiden. Derfor går det det folk galt,
som fører krig mot Israel. Som det nå var, oppgav britene mandatmakten over
Palestina i 1948, og samme år ble staten Israel opprettet. Den ble anerkjent
av FN, men ikke desto mindre ble den øyeblikkelig angrepet av 5 araberstater.
Angrepet førte ikke frem, og staten Israel fortsatte å bestå. Senere er det
blitt ført flere kriger mot angripende araberstater. Alltid er araberne blitt
grundig slått, og Israel har utvidet sitt område. Slike områder som er tatt i
forsvarskrig, har etter internasjonal rett ingen stat noe med å oppgi. Det
gjelder både Judea og Samaria, Gaza og Sinaihalvøya. Denne siste har aldri
tilhørt Egypt. Og kongeriket Jordan ble opprettet i strid med
Balfour-erklæringen. Israel har rett til alle disse områdene og mer til. For
det land Herren i svunnet tid gav Abraham og hans ætt ved Isak, strekker seg
fra Eufrat til Nilen, fra havet i vest til ørkenen i øst. Men
vi nevnte palestinerne. Hva med dem? Til det er følgende å si: Sjefen for
PLOs militærdepartement og medlem av eksekutivrådet til PLO i 1977, Zuhair
Mushin svarer selv på dette spørsmålet i et intervju i Amsterdam-avisen
”Trouw” i mars 1977: ”I virkeligheten er det intet palestinsk folk. Kravet om
en egen palestinsk identitet er reist bare av taktiske grunner. Etableringen
av en palestinsk stat er et verktøy i kampen mot Israel og for arabisk enhets
skyld. Det er bare av politiske grunner at vi snakker om en palestinsk
identitet. Det er bare på grunn av arabernes nasjonale interesser mot
sionismen.” Ja,
dette er jo klare ord, som stemmer helt med virkeligheten. De såkalte
palestinere er arabere som andre arabere. De innvandret til Israels land
etter at jødene hadde begynt å dyrke opp landet. De har altså ingen
eiendomsrett til landet. Det er bare noe historieløse nordmenn, andre europeere
og noen amerikaner tror. En
bør også merke seg at folkenavnet ”jøde” er en sideform for folkenavnet
”judeer”, og viser hen til landskapet Judea med Jerusalem som hovedstad. |