ISRAELS LAND

Fra bladet ”For menigheten”.

Av Stein Henriksen.

Siste del. Forts. fra juli / august nr.

 

Nå begynte en lang smertenes vei for det jødiske folk i verden under stadig forfølgelse både fra kristenheten, Islam og andre religioner og ideologiers side. Forfølgelsene dannet et foreløpig høydepunkt ved nasjonalsosialistenes grusomme mord på 6 mill. jøder under Den andre verdenskrig. Men mye hadde gått forut både fra Den katolske kirkes side ved Inkvisisjonen, Islam og den ortodokse kirke, særlig i Russland, men også andre steder. – I alt dette har Herren virket med sin tukt, men også med sin nådige bevarelse. Og hele tiden har lengselen og håpet vært der om engang å få vende hjem til Israels land.

 

Endelig i begynnelsen av det 20. århundre syntes man å kunne øyne lys i tunnelen. Israels land hadde da mange hundre år hørt under Det islamske osmanske imperiet. Men under Den første verdenskrigen kom Det osmanske imperiet i krig med Vestmaktene, England, Frankrike og USA og deres allierte. Det førte til at den britiske general Allenby den 9. Des. 1917 erobret Jerusalem og etter hvert hele det området som kaltes Palestina. Det vil si, både Vest- og Øst-Jordan-landet. Altså hele det nåværende Israel og Jordan. Den 2. nov. 1917 skrev den daværende britiske utenriksminister  A. J. Balfour følgende til Lord Rothschild, presidenten for Den britiske Zionistføderasjon: ”hans majestets regjering ser med velvilje på opprettelsen i Palestina av et nasjonalhjem for Det jødiske folk, og vil anstrenge seg sterkt for å oppnå dette.”

 

Nå gikk det ikke riktig slik. Engelskmennene sviktet jødene, og brøt sin egen erklæring. 70 prosent av landområdet ble gitt til en beduinhøvding som hadde hjulpet engelskmennene i kampen mot tyskerne. Det er det nåværende kongerike Jordan. Befolkningen her er muslimske arabere.

Ellers må det bemerkes at både i Vest- og øst-Jordanlandet har det bodd Jøder helt siden Oldtiden.

 

Men hvor kommer så de såkalte palestinere inn i billedet? Før vi tar for oss det spørsmålet, la oss gå tilbake til tiden mellom de to verdenskriger. I disse årene, men særlig etter at Hitler kom til makten, søkte jøder å utvandre fra Europa til Palestina. Dette hørte nå til Det britiske Imperiet. Og de gjorde det på basis av Baufour-erklæringen. Araberne var imot denne innvandringen, og gjorde hva de kunne for å lage vanskeligheter.

 

Da Den andre Verdskrigen brøt ut, og det etterhånden ble kamper i Egypt og Libya mellom den britiske 8. arme og italienerne og tyskerne, støttet jødene i området lojalt opp om den britiske krigføringen, mens araberne bare ventet på at tyskerne skulle bryte igjennom og erobre hele Midtøsten. Om det skjedde, var planene klare til å massakrere alle jødiske menn, og gjøre kvinnene til slaver.

 

Nå var det engelskmennene som vant, og de onde planene kunne ikke settes ut i livet...

I årene etter krigen var Europas jøder i desperat nød for å kunne emigrere til Palestina. Men på tross av Baufort-Erklæringen la britene store vanskeligheter i veien for dem. Her dreide det seg både om å bruke flåten til å angripe og oppbringe jødiske flyktningfartøyer og enten føre dem tilbake til Europa eller å bringe dem til Cypros, og å føre til dels regulær krig mot de jødiske forsvarsorganisasjoner på land. Man må i denne sammenhengen ta i betraktning at det etter slutten på Den andre verdenskrig hadde funnet sted et regjeringsskifte i Storbritannia. Samlingsregjeringen under statsminister Churchill, som hadde ført England til seier under krigen, var blitt skiftet ut med en Arbeiderpartiregjering. Det var nå denne som nyttet sin mandatmyndighet til å føre krig mot jødene, og helt ut å støtte araberne som var imot den jødiske innvandringen. Churchill advarte sosialistene på det mest alvorlige mot å føre krig mot jødene. Fortsatte de med dette, sa han, ville England miste sitt imperium. De hørte ikke på advarselen, og England mistet sitt imperium. For vel var det så at jødene etter sitt flertall hadde sviktet sin kallsoppgave da de forkastet Jesus som sin Messias. Men det betydde ikke at Gud hadde slått hånden av dem. Fortsatt er de Hans øyesten, der det frelste Israel vil ha en stor oppgave i fremtiden.

Derfor går det det folk galt, som fører krig mot Israel. Som det nå var, oppgav britene mandatmakten over Palestina i 1948, og samme år ble staten Israel opprettet. Den ble anerkjent av FN, men ikke desto mindre ble den øyeblikkelig angrepet av 5 araberstater. Angrepet førte ikke frem, og staten Israel fortsatte å bestå. Senere er det blitt ført flere kriger mot angripende araberstater. Alltid er araberne blitt grundig slått, og Israel har utvidet sitt område. Slike områder som er tatt i forsvarskrig, har etter internasjonal rett ingen stat noe med å oppgi. Det gjelder både Judea og Samaria, Gaza og Sinaihalvøya. Denne siste har aldri tilhørt Egypt. Og kongeriket Jordan ble opprettet i strid med Balfour-erklæringen. Israel har rett til alle disse områdene og mer til. For det land Herren i svunnet tid gav Abraham og hans ætt ved Isak, strekker seg fra Eufrat til Nilen, fra havet i vest til ørkenen i øst.

 

Men vi nevnte palestinerne. Hva med dem? Til det er følgende å si: Sjefen for PLOs militærdepartement og medlem av eksekutivrådet til PLO i 1977, Zuhair Mushin svarer selv på dette spørsmålet i et intervju i Amsterdam-avisen ”Trouw” i mars 1977: ”I virkeligheten er det intet palestinsk folk. Kravet om en egen palestinsk identitet er reist bare av taktiske grunner. Etableringen av en palestinsk stat er et verktøy i kampen mot Israel og for arabisk enhets skyld. Det er bare av politiske grunner at vi snakker om en palestinsk identitet. Det er bare på grunn av arabernes nasjonale interesser mot sionismen.”

 

Ja, dette er jo klare ord, som stemmer helt med virkeligheten. De såkalte palestinere er arabere som andre arabere. De innvandret til Israels land etter at jødene hadde begynt å dyrke opp landet. De har altså ingen eiendomsrett til landet. Det er bare noe historieløse nordmenn, andre europeere og noen amerikaner tror.

 

En bør også merke seg at folkenavnet ”jøde” er en sideform for folkenavnet ”judeer”, og viser hen til landskapet Judea med Jerusalem som hovedstad.