Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok

7. del.

La oss imidlertid fremdeles søke forsikringer i det gamle Testamente om det evige liv! I Jobs bok lyser som en stjerne av første størrelse hans utsagn: Men jeg, jeg vet at min gjenløser lever, og som den siste skal han stå frem på støvet. Og etter at denne min hud er blitt ødelagt, skal jeg ut fra mitt kjød skue Gud, han som jeg skal skue, meg til gode, han som mine øyne skal se og ikke noen fremmed – mine nyrer tæres bort i mitt liv av lengsel. Kp. 19, 25 – 27.

Jeg vet vel at dette ord, fordi det skinner så klart som noe i det gamle Testamentet, har måttet tåle mye av mange (etter hvis tilskyndelse, kunne de selv overveie), som har bestrebet seg for så å si å innhylle det i tåke og for størstedelen betar det dets skinn og kraft, som det har strålet inn i så mange hjerter med og styrket dem.

Vårt forehavende tillater imidlertid ikke at vi innlater oss vidløftig med dem. Vi ville bare til vårt mål feste oppmerksomheten ved, hva som er så tydelig i det, at bare den som tør motsi sannheten i dens åpne øyne, kan nekte for det. Det var kommet så vidt med denne dyrebare Guds mann at han ikke gjorde seg noe håp om forandring og forbedring i sin timelige og legemlige tilstand her i verden, som man kan se av det han sier: ”Min ånd er brutt, mine dager er utslokt. Gravene ligger foran meg. – Når jeg håper på dødsriket (graven) som mitt hus og reder mitt leie i mørket (jordens mørke). Jeg sier til forråtnelsen: Du er min far, - til ormen: Du er min mor og min søster!” Kp. 17, 1 og 13 – 14.

Meningen er: etter at jeg har tapt alt, er jeg likevel sikker på graven og forråtnelsen. Jeg skal for fremtiden ikke ha selskap med noen andre enn med ormene. Jeg er allerede et levende lik og ser ikke noe som jeg mer skulle kunne gjøre meg håp om i dette liv, bare hvilen i graven. Derfor vitner han om sin tro og sitt håp til det tilkommende og sier, at han er viss på og forlater seg av hele sitt hjerte på, at han har en Frelser (en nær venn, en redningsmann, en blodhevner, hvis slektskap og samfunn skal bli ham til salighet), som lever, og at ved Ham skal også han leve og ved og med Ham atter stå over eller oppstå av jordens støv, som han ved den timelige død var sunket ned i, og om enn hans hud, det er: hans kjød, er gjennomspist og fortært av ormene, skal han likevel i sitt gjenoppvakte og forklarede legeme se Gud og til sin evige trøst og lykksalighet skue Ham med sine øyne. Slik visste Job allerede til sin tid ikke av noen søtere og sikrere trøst imot all timelig elendighet og selve døden og forråtnelsen, å si enn Verdensfrelserens liv, som han hadde sitt liv i, oppvekkelse fra graven og Guds beskuelse, som ennå er og blir alle troendes usvikelige trøst og den urokkelige grunnvoll for deres håp. (Slik sier Joh. Cocejus).

La oss høre hva den kongelige profet, David, ifølge det store lys han hadde, og den rike Ånd, som levde i Hans hjerte og penn, skriver om det evige liv! ”Du”, sier han i den Herre Messias’ person, ”skal kunngjøre meg livets vei; for ditt åsyn er mettelse av meget glede, liflighet ved din høyre hånd evinnelig.” Sal. 16, 11.

I det foregående vers (10) tales om den Herre Jesu død og begravelse, slik som de to apostler, Peter og Paulus lærer oss. I dette vers derimot, om Hans oppstandelse og himmelfart eller inngang i det himmelske gledesliv, hvor der er gledes fylde og hvor de troendes bortvandrede sjeler skulle mettes med himmelsk liflighet. Hvem våger nå og si, at David ikke visste noe av det evige liv, selv om han beskriver det så tydelig og lærer at den vei som før var ukjent for alle mennesker, bare skal kunngjøres og åpnes for Verdensfrelseren, idet Han nemlig på denne vei ikke bare selv skal gå inn til Himmelen og til sin herlighet, men også føre andre, som følger Ham i troen inn der.

Forts. n. nr.