Det evige livs visshet

Fra Scrivers ”Sjeleskatt” 5. bok

9. del.

 

La oss også nå betrakte noen vitnesbyrd av profetene: Esaias sier: ”Herren skal oppsluke døden til seier (utrydde, tilintetgjøre, nedsenke, drukne den). Og Herren Herren skal tørke tårene av alle ansikter. Kp. 25, 8. At dette herlige løfte også har med den Herre Jesu nåderike å gjøre, vil jeg gjerne innrømme. Men at dens fyndige Ord ser videre ut og først i herlighetens rike ville vise seg i sin fulle kraft, Joh. Åp.

 Tillater oss ikke å tvile om det, når han sier: Gud skal avtørre hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg, heller ikke skrik, heller ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Kp. 21, 4. På samme måte forholder det seg med noen andre skriftsteder: Rettferdighetens verk skal være fred. Og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid. Mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder. Es. 32, 17 – 18. Herrens forløste skal vende tilbake og komme til Sion med frydesang.

Evig glede er det over deres hode. Fryd og glede skal de nå, sorg og sukk skal fly. Kp. 35, 10. Solen skal ikke mer være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for deg. Men Herren skal være et evig lys for deg, og din Gud skal være din herlighet. Din sol skal ikke mer gå ned, og din måne skal ikke miste sitt skinn. For Herren skal være et evig lys for deg, og dine sørgedager skal være til ende. Kp. 60, 19 – 20.

Om vi ville undersøke dette noe nærmere og forklare disse uforlignelige løfter og sammenholde dem med noen steder i Det Nye Testamentet, som utvilsom handler om det evige liv, ville det klart vise seg, at de fremfor alt og endelig handler om herligheten i Himmelen. Men her, hvor vi ennå ikke taler om det evige livs beskaffenhet, men bare om dets visshet, ville dette ikke være på sitt rette sted. Så mye lærer de imidlertid tydelig, at der senere er berett de troende en langt større og fullkomnere salighet enn den de i Kristus eier og nyter her i verden. Denne salighet kaller profeten Daniel et evig liv og tilføyer: Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid. Kp. 12, 2 – 3. Jeg kunne samle ennå mer av de profetiske skrifter, men det ville føre til for mye vidløftighet.

Vi vil da gå over fra Det Gamle til Det Nye Testamentet, som jeg på grunn av dets mange herlige vitnesbyrd om den himmelske salighet ikke upassende sammenligner med den stjernefulle himmel, når den i en klar vinternatt stiller seg frem for vårt syn, likt en kongelig klesdrakt, som er tett besatt av strålende diamanter og rubiner. For hva er alminneligere i de hellige Evangelisters og apostlers Skrifter, enn at de omtaler det evige liv og forsikrer de troende om det i Kristus på grunn av Hans Ånd? Dette er det sukker, som de forsøter alle for kjødet ubehagelige bots- og korslærdommer og gjør dem velsmakende. Dette er det klenodie som de i Kristus har festet til de kristelige trosartiklers gullkjede. Dette er den søte honning, som de har lokket til seg mange nådehungrige sjeler med, og den kraftige styrkelse som de har vederkveget og oppfrisket så mange tusen matte hjerter med. Vi ville imidlertid bare velge ut og anføre noen få av den store mengde skiftspråk som vitner om den evige herlighet, om saligheten, om Himmelen, om det evige liv, om Guds Rike og mye mer.

Vår Jesus sier: Salige er de fattige i ånden. Salige er de som sørger. Salige er de saktmodige. Salige er de, som hungrer og tørster etter rettferdighet. Salige er de barmhjertige. Salige er de rene av hjertet. Salige er de fredsommelige. Salige er de, som lider forfølgelse for rettferdighets skyld. Salige er I, når man spotter og forfølger eder og taler allslags ondt mot eder for min skyld, og lyver det. Gled og fryd eder! For eders lønn skal være stor i Himlene; Mat. 5, 3 – 12. Jeg legger her merke til, at apostelen umiddelbart før disse ord sier: Og Jesus opplot sin munn og lærte dem, - ved dette faller det meg inn hva den dyrebare Frelser selv sier på et annet sted: Et godt menneske bærer godt frem av sitt hjertes gode forråd, - - for av hjertets overflod taler hans munn. Luk. 6, 45. Dette stadfester seg nettopp her. Akk, kjæreste Herre Jesus, hva annet var der i ditt hjertes skatt enn lyst til å gjøre menneskene salige? Hvorledes kunne din guddommelige munn, når du opplot den, flyte over av annet enn salig, salig, salig?

                                                                                             Siste del i n. nr.