Erstatningsteologi og forkynnelsen

Av Johan I. Holm.

(Hentet fra Dagen 12/3-07.)

For noen år siden hørte jeg en kvinnelig forkynner i en evangelisk luthersk forsamling tale over de kjente ordene i Heb. 8, 9 – 11. ”… ikke etter den pakt som jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av Egyptens land; for de blev ikke i min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren.

- For dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter hine dager, sier Herren: jeg vil gi mine lover i deres sinn, og jeg vil skrive dem i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk, - og de skal ikke lære hver sin landsmann og hver sin bror og si: kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største iblant dem …”

Taleren nevnte ikke med et eneste ord at Paulus her selvfølgelig mente Israel som folk. Hun brukte hele talen til å utlegge bibelordet slik at det skulle være myntet på de kristne. At Heb. 8 også gjelder Kristi troende menighet, er riktig nok, men en kristen taler bør ikke utelukke jødene som likevel er den direkte adressaten.

Når jødene som individer og folk ser opp til Ham som de har gjennomstunget (Sak. 12, 10) og blir omvendt, blir loven skrevet i hjertet. Da trenger de ikke lære hverandre hva som er Guds bud og vilje, og landets lover og hele statsforvaltningen blir i pakt med de ti Guds bud. Menneskene er skapt i nasjoner.

Men hvem har ikke hørt erstatningsteologisk forkynnelse som utelukker løftene til jødene? Det disse predikanter gjør, er å åndeliggjøre Skriftens klare ord slik at de ikke skal tas bokstavelig. Erstatningsteologene peker for eksempel ikke på apostelen Paulus’ egen eksegesemetode i tolkningen av 1 Mos. 17, 7 – 8 eller 22, 17 – 18, som bevis for at det er legitimt å åndeliggjøre Bibelens tekster. Man henviser til Galaterbrevet 3, 16 og hevder at talen om Abrahams ætt, ifølge Skriften, ikke sikter mot Abrahams fysiske ætlinger, altså jødene som individ, ettersom Paulus forklarer at ”ætt” står i entall ikke i flertall.

Men hadde Paulus utelukket jødene med sin entall/flertallkommentar, hadde den skriftlærde apostel kommet i strid med Skriftens egen bruk av ordet ætt og avkom. I den hebraiske grunnteksten omtales i 1 Mos. 15, 13 jødene (som slaver i Egypten) som Abrahams ”ætt” – i entall! Og i 1 Mos. 16, 10 omtales Hagars mange ætlinger med samme ord som i Guds løfter til Abraham, nemlig det hebraiske ordet for ætt og avkom – i entall. Og i samme kapittel hvor Paulus gjør sin entall/flertall-kommentar, bruker han selv entallsformen av ”ditt avkom” for å få frem flertallsbetydningen (se Gal. 3, 29).

På hebraisk brukes alltid entallsformen om en gruppe (se bl.a. 1 Mos. 15, 18). Ordet avkom i sin entallsform betyr altså ikke nødvendigvis et enkelt individ. Paulus ville ikke med sin entall/flertallkommentar utelukke jødene. Han ville snarere rette oppmerksomheten mot Messias som kronen på Guds løfter til Abraham.

Mange kristne erstatningsteologer avviser staten Israel som et rent politisk utviklingsfenomen, uten basis i bibelsk profeti. De fornekter at millioner av jøders tilbakekomst til sitt gamle land og opprettelsen av staten Israel i 1948 – er oppfyllelsen av Guds løfter om å føre dem tilbake. De forkaster enhver tanke på at jødenes gjenopprettelse som nasjon skulle være en del av Guds vilje i vår tid.

Hvordan leser de da profetiene? Noen forsøker (forgjeves) å si at tilbakekomsten gjelder i fortiden, nemlig fra Babylon. Andre overåndeliggjør profetiene, idet de applikerer (tilpasser) dem utelukkende på den kristne kirke. Men dermed forkaster de Guds direkte ord som irrelevant. Likevel, skulle ordet evig i Bibelen ikke bety evig, hva er da evig i GT og NT? Eller hvorfor skulle da ”det evige liv”, bety evig? Hvis Gud ikke mener hva Han direkte sier, hva kan vi da lite på. Er ikke Gud uforanderlig?

En annen populær villfarelse er tolkningen av ordet ”For så mange som Guds løfter er, i ham har de sitt ja, derfor får de og ved ham sitt amen.” 2 Kor. 1, 20. Men legg merke til at straks apostlene begynner sin forkynnelse og vitnetjeneste, henviser de til profetiene om Guds løfter til jødefolket i GT. Ta for eksempel Peters tale på pinsedagen i Ap. Gj. 2, hvor han åpner med å vise til profeten Joel (3, 1 flg.). De første kapitlene i Ap. Gj. er fulle av referanser til profetien.

Saken er den at apostlene og alle de første kristne så Jesu liv, død og oppstandelse som bevis på de bibelske løftenes sannhet. For helt ned til detaljer var jo Hans liv og død forutsagt i GT. Herren trengte nemlig vitner som var grunnfaste og grunnlærte i sin tro på Ham. Derfor var jødene utvalgt. Når Messias-profetien viste seg sann og pålitelig i minste detalj, måtte alle Guds løfter være til å stole på. Slik så man det.

Paulus, utdannet ved Gamaliels føtter til rabbiner, kunne nok gjøre bruk av rabbinske tolkningsmetoder. Han visste fra GT at en og samme tekst kan forklares i forskjellige sammenhenger som hver og en er korrekt og ikke selvmotsigende. Det vet vi fordi Paulus tolker begrepet ”Abrahams ætt” på tre måter: 1) bokstavelig, om jødene som folk, 2) åndelig, om Jesus, og 3) åndelig, om sine troende søsken i Herren, Gal. 3, 29. Men han fornektet aldri den bokstavelige betydningen.