Sjette sendebrev

Av Johan Arndt.

Utdrag av et annet svar av 29. jan. 1621.

Til før nevnte Hertug August den yngre.

Høybårne osv.

I går søndag har jeg vel svart Deres fyrstelige nåde med ilbudet, for at han ikke skulle komme ganske tomhendt tilbake. Men etter at han på grunn av den strenge kulde ennå har måttet bli her natten over, har jeg villet føye dette til mitt forrige, og fullstendigere besvare Dr. Kramers betenkning om meg. Den gode mann tar feil når han tror at jeg i min bok kun har fremstilt Kristus, vår Frelser som et eksempel og ikke som en skjenk og gave. For det motsatte kan man lese i første boks femte kapitel om troen, likeledes i det 19. og det 21. kap. om den sanne gudstjeneste, så og i 34. kap., men først og fremst i andre boks 1. 2. 3. 6. 8. 9. og 10. kapitel. I disse kapitler har jeg således beskrevet, forklart og lovprist Kristus, som Gud Faders største og beste gave, at jeg av hjerte skulle glede meg, om jeg fikk se, at denne store gave ble slik og enda bedre prist herliggjort av enhver. For dette er min eneste lyst, fryd og glede. Til dette kommer også det 3.kap. i den tredje bok om den saliggjørende tro og dens egenskaper. Om man nå ville særskilt avtrykke de viktigste av disse kapitler, så ville det av det bli den aller trøsteligste bok, som vel kunne innlate seg i en veddekamp med alle andre, hva enten de er sammensatte av nye (blant hvilke han også foraktelig regner meg) eller av gamle forfattere. Dette skal likevel være sagt uten forfengelig selvros, siden jeg har en rettferdig sak. Derfor kunne Dr. Kramer nok ha skånet mitt navn. Men jeg må la det skje, sannheten taler til mitt forsvar. Likevel, denne ellers høylærde mann har ikke fattet hensikten og målet med mine bøker, som er dette: for det første har jeg villet dra studentene og predikantenes sinn tilbake fra den disputer- og stridslystne teologi, som det nesten igjen er blitt en skolastisk teologi av. For det andre har jeg hatt til hensikt å føre de kristne fra den døde til den levende og fruktbringende tro, for det tredje å føre dem fra den blotte vitenskap og teori til troens og gudfryktighetens virkelige utøvelse, og for det fjerde å vise hva det sanne kristelige levnet, som stemmer overens med den sanne tro, består i, og hva det betyr når apostelen sier: Jeg lever, dog ikke jeg mer, men Kristus lever i meg, Gal. 2, 20, til disse tings forklaring kreves det mer enn det blotte Kristi eksempel. Derfor er det ikke hensikten med mine bøker, som doktoren innbiller seg, at jeg på munkenes vis kun vil ha Kristus fremstilt som et eksempel, men at troen på Kristus må vokse opp og bære sine frukter, så at vi ikke i Guds dom skal finnes å være ufruktbare trær. Dernest har den ellers lærde mann ikke fattet hva den hellige Bernhard har villet betegne med dette skjønne utsagn: ”Man vil før gripe Kristus, når man etterfølger Ham, enn når man leser om Ham.” For han mener at det å etterfølge Kristus er bare så mye, som å følge Hans eksempel. Men Kristi etterfølgelse innbefatter i seg troen på Kristus og alt, hva som hører til troen, nemlig å bygge all sin tillit, trøst, håp og salighet på Kristus, oppriktig elske og bekjenne Ham, tålmodig bære sitt kors etter Ham osv., slik som Frelseren selv forklarer det, Mat. 16, 24: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv, og ta sitt kors og følge meg. Nå tenker ethvert redelig menneske, om Kristus kan gripes ved lesning alene. For dersom vi vet at Kristus er vår rettferdighet, visdom og gjenløsning osv., 1 Kor. 1, 30, så må man nødvendigvis drive på den sanne tros øvelse. Dersom vi erkjenner, at Kristus er ikke noe annet enn ren kjærlighet, ydmykhet, saktmodighet, tålmodighet osv., så vil sannelig ingen, som bare leser slikt, gripe Kristus. Men han må også finne behag i Kristi eksempel, smake Hans søteste kjærlighet, omfavne og i troen tilegne seg Hans rettferdighet og utøve hva Kristus har befalt og lovet. Akk, jeg frykter for, nådigste fyrste og Herre, jeg frykter sier jeg, at mange store teologer har mindre av Kristus, enn man tror, de har. Men nok om dette!

Gå varlig, min kristen, og akt på din gang,

Den veien er smal og den porten er trang

Som fører til livet, og de er kun få

Som kunne den finne og ville den gå.

Tred flittig i Jesu og helliges spor,

Så finner du veien mer liflig enn svær.

Tro stadig, lid tålig, lev kristelig og vel!

Så dør du i troen og frelser din sjel.

Olof Kolmodin.