Om forakt for Guds Ord

Fra Luthers bordtaler

Verden setter seg nå imot Ordet, likesom den og gjorde for 2000 år siden. For dette Ord faller alle vegne på samme tid. Verden er og blir verden, den sier som fariseerne svarte sine tjenere, som de hadde sendt ut for å fange Jesus. Er dere også forførte? Trodde noen sinne en høvedsmann eller fariseer på Ham? – Men folket, som ikke vet noe om Loven, er fordømt.

Slik sier man også nå: Trodde fyrster og biskoper på den lutherske lære? – Før enn Evangeliet kom, hadde man stort arbeid og bekostning, ja satte seg i fare med liv og lemmer, for at man kunne ha en nådig Gud. Man gikk i flokkevis til St. Jakob og plaget seg til døde. Nå derimot, da Gud av lutter nåde og uten noen betaling gir løfter og forjettelser i sitt Ord, bekrefter med sakramentene og skremmer med alvorlige trusler når Han sier: Den som ikke tror skal fordømmes! Nå vil vi ikke ha det (Ordet), og blir enten de arrigste skjelmer, eller de grueligste hyklere.

En annen gang talte Dr. Justus Jonas med Dr. M. Luther om en oppblåst adelsmann i landet Meizen, som ikke bekymret seg så mye om noe som helst, unntagen å samle seg gull og gods. Den samme kastet også vrak på de 5 Mosebøker. Da nå Kurfyrsten av Sachsen talte mye med ham om Evangeliets lære, svarte han: Evangeliet angår likevel ikke Eders kurfyrstelige Nåde. Da nå dette ble fortalt sa Dr. Martin: Hadde man da også noe kli der? Og fortalte en lignelse om hvorledes løven hadde bedt alle dyrene til gjestebud, og anrettet et herlig måltid og i tillegg innbudt svinet. Da man nå satte de kostelige rette for gjestene, spurte svinet: Har man noe kli her også? Slik er våre epikureere. Prestene tilbyr dem i kirken de herligeste retter, slik som syndernes forlatelse, Guds nåde og evig salighet, men de kaster på nakken av det og ville heller skrape penger sammen. – Hva skal vel en ku med muskat? Den eter nok strå. Verdens utakknemlighet og forakt forjager Guds Ord.

Vi ville, sa Dr. M. Luther, med Guds hjelp gjøre oss all flid, så der kan bli overlevert en rettskaffen kirke og skole til våre etterkommere, så at de kunne vite hvordan man skal lære og regjere rett og kristelig, selv om verdens store utakknemlighet, motvilje og forakt for Guds Ord forskrekker meg, så jeg frykter dette Lys ikke lenge vil stå og skinne. For Guds Ord har alltid hatt sitt visse løp. På denne måte ble det en lang tid tilstede hos fedrene og gikk herlig frem som mens Adam, Noa, Abraham, Lot, Moses, Josva og Samuel levde. Dernest under Judas konger som da David, Salomo, Josias, Josafat og Esekias regjerte. Men alltid er Baal kommet imellom, og det guddommelige Ords lys er blitt fordunklet. Ved dette har mann hatt nok å gjøre med å rive Baal ut av folkets hjerte.

Man må tenke over hvordan Guds Ord på Kristi tider har hatt sitt løp. Dette varte ikke i 50 år. Og på apostlenes tid gikk det allikevel løs på kjetterier, forførerisk lære og villfarelser, strødd ut av falske brødre. Men etter hvert har de kjære hellige fedre Ambrosius, Hilarius, Augustin, Athanasius og flere igjen brakt Guds Ord for dagen og forklart det. Snart etterpå er det igjen utslukket av Venderne og Longobarderne som forstyrret Italia. Grekenland og flere land hadde og hatt Ordet, men det er igjen vandret bort fra dem. Derfor er det også å frykte for at det igjen kunne slukkes ut hos oss.

I år 1536, den 2. desember, talte Dr. M. Luther om den tilkommende hunger etter Guds Ord og om den store nød, som vil følge på det, hvis like etter Kristi Ord hos Mat. 24, 21, ikke hadde vært. Videre sa han, at der kunne ikke hende oss en større ulykke enn om Guds Ord ble unndratt eller forfalsket.

Han klaget også over, at hvor man hadde Ordet rent, var folk sikre og etterlatne og aktet det ikke høyt, men mente det ville alltid bli slik. De våket og ba ikke mot djevelen, som alltid vil rive bort Ordet av hjertet. Det forholder seg slik med det, sa han, som med vandringsmenn, når de vandrer på den rette vei og på en landevei, så er de sikre og ubekymret. Men kommer de på en skogsvei eller på andre veier, så er de engstelige for hvilken vei de skal gå, og om de helst bør slippe ut her eller der. Slik er også de kristne ved Evangeliets rene lære sikre, søvnige og etterlatne, står ikke fast i gudsfrykt, og verger seg ikke på grunn av bønn imot djevelen. Men de som antar villfarelsen, er engstelige, ja ivrige og flittige for hvordan de skulle oppholde og forsvare den.