Epistelen på 19. søndag etter trefoldighet

Fra H. N. Hauges postille.

Ef. 4, 22 – 28.

 

At I skal etter eders forrige ferd avlegge det gamle menneske, som forderves ved bedraglige lyster, men fornyes i eders sinns ånd og iføre (eder) det nye menneske som er skapt etter Gud i sannhets rettferdighet og hellighet. Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer! Blir I vrede, da synd ikke, la ikke solen gå ned over eders fortørnelse, gi ikke djevelen rom! Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeide heller, idet han gjør noe godt med hendene, for at han kan ha noe å dele med den som trenger.

 

Apostelen skriver i forrige vers og vitner i Herren, at vi ikke skulle mer omgås som de øvrige hedninger omgås, i deres sinns forfengelighet, som er formørket i forstanden og er fremmedgjorte fra Guds liv, på grunn av deres vanvittighet som er i dem, at de ikke kjenner Guds kjærlighet, men er fremmede for den, det vil si: å leve i Gud, og det skjer ved deres hjerters forherdelse, da de forherder sitt hjerte mot Guds Ånd som banker på dem, arbeider, vil overbevise og opplyse dem om deres synder, rense dem med bot og omvendelsestårer til å sørge over det onde. Men da de, etter å ha sørget til ende, gav seg selv hen til en overflod av uanstendighets gjerninger.

 

Akk! Hvor må vi ikke klage over at dette skjer med mange som ikke kan få rørelse av Guds Ånds tukt, og blir bedrøvet over synden de hadde begått, som kan vedvare en tid. Men så går de ikke over til Åndens lydighet i rettferdighet og hellighet, derfor blir det for tungt for dem å ligge under Åndens tukt, og de stoler på den bedrøvelse de har hatt, og vil ikke lenger sørge over sine synder. Om de hadde omvendt seg fra det onde og hadde sørget ut, så kunne de da likevel trenge å slå seg med sin ungdoms skam, Jer. 31, 19, og daglige feil.

 

Alt dette akter de ikke, men etter at de har sørget til ende, enten de har fått nåde og trøst av Gud, eller de selv har tatt seg trøst, så gir de seg selv hen til urene drifter i mengd og kjødets onde gjerninger. Men dere som er oppriktige, har ikke lært Kristus slik, dersom dere ellers har hørt Ham og er lærte i Ham, slik som: Der er sannhet i Kristus, og den sannhet skal frigjøre dere fra urenhetens gjerninger, så dere skulle legge av det gamle menneske, det er: Alle de gamle gjerninger som dere er påkledd med fra mors liv av, og deretter blir gamle i deres hjerte, sinn og lyst, så de har festet røtter og forhindrer Guds sæd, at den ikke skal gro, eller Guds Ånds arbeide med å gjenføde oss til nye mennesker. For disse gamle lyster kler over og forhindrer.

 

Avlegg derfor det gamle menneske etter den første omgjengelse. Det første Guds Ånd gjør er å kalle, opplyse og omgås med deres hjerter for å berede til helliggjørelse. For ellers forderver det onde dere og fører ut i villfarelsens begjæringer. For dette lærer erfaringen oss ofte, at når Guds sannhet blir forkynt for de mennesker som leter i sitt gamle vesen og metter sine begjæringer, og de så hører om det nye menneskes himmelske gode, den fryd, fred, rettferdighet og hellighet, som de her har forsmak på ved troen, og hisset skal nyte i beskuelse, så inntas de av dette og vil gjerne ha del i denne nåde og hellighets gode. Men så vil de ikke forlate sine lyster i verden og de begjæringer som de har i sitt kjød, og derfor kommer de i villfarelse, ja kan og gå fra sin naturlige forstand, på grunn av deres sorg, at de vil ha del i Guds Rike og herlighet, og likevel ikke forlater kjærligheten til verden, og ikke kan de tjene to herrer eller dele hjertet, elske Gud og verden.

 

Det er og en uutsigelig skade de mennesker lider, som ikke er lydig under Ånden, ikke viker fra det falske og viker fra dens hellighets virkning, lar seg overtale av verden bort fra sannheten, og tror djevelens falske innskytelse, følger kjødets begjæringer og de kommer til så stort tap ved dette, at om de siden kommer til erkjennelse, så er likevel den skade uutsigelig å beklage. Derfor bør dere være varsomme og fornye deres sinns ånd så sinnet blir forandret, og ta sin lengsel til det bestandige, forlate det forgjengelige og det som kjødet behager. Ifør det nye menneske, som er skapt etter Gud i sannhets rettferdighet og hellighet, så blir dere bevarte.

 

 Avlegg løgn og tal sannhet hver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer til å tjene hverandre i kjærlighet, oppriktighet og sannhet, så dere ikke hykler og lyver for hverandre, enten å si godt om det onde, eller ondt om det gode. Men omgås i troskyldighet og oppriktighet.

 

Blir dere vrede så synd ikke, så deres kjøds og blods hissighet skulle få hat til deres nestes sjel. For du skal straffe ham og hate hans synd, men ikke hans sjel. La ikke solen gå ned over deres vrede. Ved dette må vi ikke forstå den naturlige sol, for da kunne vi bli vred om morgenen og holde ved inntil kvelden, og på denne tid kunne mye ondskap virkes i oss som vi kunne utøve mot nesten. Nei, Paulus sin mening er at solen ikke skal gå ned over vår vrede, det er: den rettferdighets sol, som Herren lover skal gå opp over dem som frykter Hans navn, Mal. 4, 1, nemlig Jesus Kristus, som er denne verdens lys, Joh. 8, 12. Han må gå ned med sin mildhet og kjærlighet, når vår vrede fikk lov å gå opp.

 

Gi derfor ikke djevelen rom til å innskyte slikt hat og hissighet, så dere skulle være vrede for deres egen æres skyld, og for at dere må lide noe, eller om det angår Guds ære og hate og overvinne synden. Fienden kan likevel skjule seg i dette, så den sier at de har rett til å være vrede og hate synden, da det gjelder Guds ære, selv om det likevel er for sin egen del. At de har et hatsk hjerte som er av djevelen, som man kan prøve og best kjenne hos seg selv av Åndens dom, at den rettferdige Sol går ned, og de taper Jesu mildhet, fred og ro i ånden, med den sanne kjærlighets sorg over den feilende, som vi i nådens tid bør ha. Paulus slutter vår dags Epistel med de ord: Den som stjal, stjele ikke lenger, men arbeider heller, idet han gjør noe godt med hendene, for at han kan ha noe å dele med den som trenger.

 

Ved slik en gjerning i sin forandring må ikke bare syndens avleggelse skje, men og det gode utøves. Ved dette kan han få fred og bli forlikt med Gud og den som han før hadde stjålet fra, enten ved en grov, eller subtil og fin måte, må han av alle krefter søke å gjøre vederlag og gi igjen det urettferdige, ja gi nesten mer igjen enn det han har tatt fra ham, om han klarer det, enten det kan skje åpenbart eller hemmelig, etter sakens beskaffenhet, og slik de mennesker de har røvet fra kan være til sinns. For dersom Guds ære kunne lide under det og mennesket blir forhindret ved fengsel, eller annet av andres fordervelse og fiendskap, da er det gagnlig å godtgjøre hemmelig den de har tatt fra. Likevel må det voktes så det ikke skjer under et skjul, for sin egen ære og unngå lidelse. For skjer det, da er samvittigheten urolig. For Guds sannhets Ånd i rettferdighet vil ikke la seg tilfredsstille på slik løgnaktig og urettferdig måte. Det er og det mest nyttige å åpenbare og bekjenne sine urettferdige gjerninger, som de har bedrevet da de tjente djevelen. For derved kan og andre komme til ettertanke om sine bedrifter, og Guds Ånd få dem til sannhets erkjennelse, så Guds hellige navn og ære kan prises, ved den oppriktiges omvendelse og synds bekjennelse.

 

Det må derfor grunnes på, hvorledes nåden kan prises best, synden åpenbares og vi få et fullkomment hat, avsky og hjertens sorg over at det onde er bedrevet, og derfor legge desmer vinn på det gode, arbeide med ånden og alle lemmer det man formår, for å oppholde seg selv og dele til den som behøver, så Gud ved det kan æres og nesten tjenes, på grunn av Jesu kjærlighets kraft ved Den Hellige Ånds drift, som driver oss til flittighet i å øve gode gjerninger til Guds hellige navns lov og pris. Amen.