En julehilsen

                     Fra Sveinung Sannesmoen

                         Haugianeren 1949.

 

 

I denne søte Juletid Tør man seg rett fornøye,

Og bruke all sin kunst og flid Guds nåde at opphøye,

Ved ham som er i krybben lagt, Vi vil av ganske sjelemakt

I ånden oss forlyste,

Din lov skal høres, Frelsermann, Så vidt og bredt i verdens land,

At jorden den skal ryste!

 

En Sønn, den Sønn av Davids rot, Som er og Gud tillike,

For verdens synders skyld forlot Sitt søte himmerike.

Det var ham svart å tenke på, At verden skulle undergå,

Det skar ham i hans hjerte.

I sådan hjertens kjærlighet Han kom til oss på jorden ned

Å lindre all vår smerte.

 

Vår takk vi vil frembære da, Enskjønt den er kun ringe.

Hosianna og halleluja Skal alle vegne klinge.

Guds ark er kommet i vår leir! Ti synge vi om fred og seir!

Mens hjertet sig kan røre,

Vi synge om den søte fred, Så Helvede må skjelve ved

Vår Julesang å høre

 

Kjenner meg meget uverdig til å skrive om så høye og hellige ting som Julehøytiden innebærer. Kjenner også jeg trenger å bed ydmykt den gode Gud om nåde, kraft og visdom, så det kunne bli til Hans ære og oss til fornyet forsett, om å stride for den tro som én gang er blitt overgitt de hellige (Judas brev 3 v.) så vi ikke skulle forfeile målet, som er den evige lykke og salighet. I håp og tillit til Gud og Hans dyrebare løfter kjenner jeg lyst til å sende en hilsen til alle kjære venner, som elsker den Herre Jesus Kristus i uforkren­kelighet, om det glade budskap Julehøytiden bringer oss - om Jesus Kristus, som blev født i Betlehem, Davids stad.

O du velsignede Guds Sønn, som måtte komme på den måte for å frelse den falne menneskeslekt. Og der fulgte stor glede med Jesu fødsel for dem som lenge hadde håpet og ventet på den lovede sæd, som var lovet av Gud allerede på fallets dag. Hvis ikke Guds enbårne og elskede Sønn hadde gått denne tunge fornedrelsens og lidelsens vei for å gjenkjøpe og frelse oss falne og fortapte mennesker av Djevelens gap og strupe, så hadde vi blitt i mørke og uten håp både her og i all evighet i Helvetes kval og pine.

For det er alvorlig å synde imot Gud og overtred Hans Bud. Dette er alvorlige ord å skrive – og jeg bever ved tanken på hva det vil si å gå fortapt – og jeg frykter og bever og kan ikke tenke tanken ut om dette skulle bli til virkelighet for noen av oss – for det er ingen forandring etter døden – som treet faller blir det liggende.

Men dette kan vi unngå ved a la oss bevege av den store omsorg og ubegripelige kjærlighet, som den gode Gud har bevist oss ved å sende sin elskede Sønn, som blev unnfanget i jomfru Marias liv og blev født som et sant menneske, dog uten synd. – Å under over alle undere!  At Han, som var Himmelens og jorde Herre, fornedret seg så dypt. Og det gjorde Han av lydighet imot sin himmelske Fader og av kjærlighet til oss falne mennesker, som ikke kunne frelses med noe mindre, enn at Jesus det Guds Lam måtte gi sitt hellige og uskyldige liv hen i døden – for å frelse oss fra Guds rettferdige vrede, som vi var underlagt på grunn av fallet i Adam.

Å kjære himmelske Fader, vil du hjelpe oss alle til lydighet mot din Sønn, så Han kan få opprette sitt billede i oss. Kjenner trang og lyst i mitt hjerte til takke, love og prise den gode Gud for alle Hans velgjerninger imot oss.

Det kan nok ikke, så lenge vi er her, finnes uttrykk sterke nok til å forklare den lykke og salighet som de botferdige har del i - og som venter de tro Jesu etterfølgere. Ap. Paulus forkynner dette til menigheten i Korint: Men vi forkynner, som skrevet er: Hva in­tet øye har sett og intet øre har hørt, og som ikke er oppkommet i noe menneskets hjerte, hva Gud har beredt dem som elsker ham. 1 Kor. 2, 9.

          Heller ikke kan det tilfulle forklares, hva for straff, pine og kval i Helvete, der venter alle dem som for­akter Gud og Hans nådes Ord, og lever et ubotferdig og syndig liv, som vantroen er årsak i, og fra den ut­springer alle synder. Dets straff, som ovenfor nevnt, skriver ap. Paulus om i 2 Tes. 1, 8-10: ”— i flammende ild, når han tar hevn over dem som ikke kjenner Gud, og over dem som ikke er lydige mot vår Herres Jesu Kristi evangelium, disse skal lide straff, en evig fortapelse, borte fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet, når han kommer på hin dag for å forherliges i sine hellige og i alle dem som tror. ­Skal det gå oss godt for tid og evighet, da må vi følge Faderens dragelse til Sønnen. Har vi mistet dåpslivet (dåpsnåden), må vi motta nådens kall og inn­bydelse til sann bot (en sann omvendelse), så vi kan bli født på ny, som Jesus sa til Nikodemus - og ved bønn og Guds Ords betraktning i forening med Åndens nådevirkninger få et nytt sinn og et nytt hjerte.

          Hvis denne forandring skjer med et menneske, så virker Guds Ånd en hellig frykt i hjertet for å synde imot Gud og sin neste - og tillike en ny lyst i viljen og en hjertelig lengsel etter å gjøre Guds hel­lige vilje, som er vår helliggjørelse. - Da blir vi også delaktige i den store glede som englene sang så for­underlig om hin Julenatt over Betlehem hvor Jesus var født: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, (og) i mennesker hans velbehag!

          Denne englesang om Jesu velsignede fødsel, som er det glade budskap, er meget gledelig og trosstyrkende for Guds barn. Det gir også kraft og frimodighet til å forsake Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen - og å tro på Gud Fader, Guds Sønn og Gud Den Hellig Ånd.  Denne forsakelse og tro i fore­ning med bønn, Ordets betraktning og Åndens nåde­virkninger i hjertet, må vedbli inntil vi lukker våre øyne i døden. – Vær tro inntil døden, si vil jeg gi deg livsens krone, Åp. 2. 10.

            Det ser så alvorlig ut i vår tid; og når vi prøver det som skjer etter Guds Ord, så nærmer vi oss sikkert fort til Jesu gjenkomst til dom - og om denne tid sier Jesus i Luk. 18, 8: --- Dog, når Menneskesønnen kommer, mon han skal finne troen på jorden? ­Så nå trenger vi enda mer enn profeten Jeremias å si: Gid mitt hode var vann, og mitt øye en tåre­kilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.  For den gamle gode og enfoldige kristendom om synd og nåde, Lov og Evangelium, og våre anerkjente kirkefedres tro og lære, synes å holde på å forsvinne fra jorden. Måtte den gode Gud i nåde forbarme sig over oss, så ikke det som Jesus sier i Mat. 6, 23 måtte ramme oss: Men er ditt øye er ondt, blir hele ditt legeme mørkt. Dersom da det lys som er i deg er mørke, hvor stort blir da mørket.

          Å gode Gud, vil du i nåde hjelpe oss til å gi akt på lyset, og det er alene å finne i samfunn og forening med Jesus Kristus, som er det sanne lys. Om dette lys skriver ap. Johannes i sitt Evangelium 1. kp som alle med sukk og bønn skulle lese. Hvis dette lys får skinne i våre hjerter og vi følger Hans kallende og opp­dragende nåde, så vil Han berede oss for Himmelen og den evige lykke og salighet på den nye jord, hvor rettferdighet bor. - Men hvis vi motstår lyset og for­akter Ham, den gode Hyrde, som går omkring og leter etter de fortapte får og banker på våre hjerters dører og sier: Min sønn og min datter giv mig ditt hjerte – se da vil den samme dom ramme oss som Jødene har fått erfare - fordi vi ikke kjenner vår besøkelses tid.

 Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! For det bør hvert menneske gjøre. For hver gjerning vil Gud føre frem for dommen, over alt det som er skjult, enten det er godt eller ondt. Prek. 12.

          Så må jeg bed ydmykt, om overbærenhet med feil og mangler og ønsker det må tas opp i beste mening, som vi har 1ært i vår barnelærdom.

          Så ønsker jeg alle bladets lesere og alle kjære ven­ner i vårt land, en gledelig og velsignet Julehøytid og et godt, velsignet og fruktbringende nytt år, i det hel­lige og dyrebare Jesu navn.

          Eders hengivne og til forbønn trengende medstrider for Livets Krone             

                                                                                                       Sveinung Sannesmoen.