Det
brusende hav Evangeliet på 4. s. etter Kristi åpenbaring Mat. 8, 23 – 27. Og han gikk i
båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så
båten ble skjult av bølgene; men han sov. Da gikk hans disipler til ham,
vekket ham og sa: Herre frels oss, vi går under! Og han sa til dem: Hvorfor
er I redde, I lite troende? Da stod han opp og truet vindene og sjøen, og det
ble ganske blikkstille. Men menneskene undret seg og sa: Hva er det for en,
som både vindene og sjøen er lydig? Du
og jeg er ute på en farefull reise. For det står at de ugudelige er som et
opprørt hav, Es. 57, 20, og det er djevelen som rører dem opp. Disse omgås vi
daglig, vi må arbeide sammen med dem, kanskje dele vårt brød sammen med dem,
ja, enda til seng! Da Jonas rømte fra sitt embete og Gud sendte en storm for
å stoppe ham, da lå han nede i et skip ute i Middelhavet og sov trygt og
godt. Styremannen kom og vekket ham og spurte: Hvorledes kan du sove så
hardt? Stå opp, rop til din Gud! Jonas 1, 5 – 6. Jesus
og Jonas sov begge, men av hver sin årsak. Men begge ble bedt om hjelp i
nøden. Jesus sov fordi Han i sitt embete hadde preket seg trett og møtt mye
uforstand. Han forlot folket og en skriftlærd som gjerne ville følge ham på
sine egne premisser, med de ord: Følg
meg, og la de døde begrave sine døde. Så gikk Han i båten og overlot seg
og sine disipler til stormen og bølgene. Jonas
rømte fra sitt prekenembete og Guds kall. Trett av sin rømming fra Herren la
han seg nede i skipets bunn, der det var roligst, og han sovnet hardt inn.
Men Gud hadde ikke mistet ham og forlatt ham! Gud sendte en storm for å vekke
ham og redde ham fra det å gjøre Gud imot. Da
disiplene så på bølgene og stormen tenkte de, mon ikke Han som kan helbrede
spedalske, ja, også Peters svigermor, som vi leser om i samme kapitel, skulle
ikke Han kunne hjelpe oss? Hvorfor sover Han, Han som ellers alltid er våken
og opptatt av menneskenes ve og vel? De vekket Ham og sa: Herre frels oss, vi går under! Det var
en rett bønn, det var en bønn som behaget Frelseren vel, selv om Han refset
deres vantro. Tenk på alle de millioner menneskesjeler som i dag går under i
syndens hav og er fortapt. Tenk om de kunne bedt denne bønn: Herre frels oss, vi går under! Hvor
rørende må det ikke være for Frelseren å høre en slik bønn. Han vet jo vel at
det er bare Han som kan frelse oss fra syndens dype vanne! Det er bare Han
som kan dra meg opp av den brusende grav! Sal. 40, 3 Da
Jonas ble vekket og han hørte deres hjerterørende bønn om hjelp, og så den
overhengende fare de var i, selv om sjøfolkene hadde kastet mesteparten av
lasten over bord og ropte hver til sin gud (som ikke kan frelse), så skjønte
han at det var bare han som kunne redde skip og mannskap ved å bekjenne sin
synd og gi seg i Herrens hender. Han bekjente derfor Herrens navn for dem og
sa: Jeg er en hebreer, og jeg frykter
Herren, Himmelens Gud, han, som har gjort havet og det tørre. Da ble mennene
grepne av en stor frykt, og sa til ham: Hvorfor har du gjort dette? Mennene
visste nemlig, at han flydde fra Herrens Åsyn, for han hadde gitt dem det tilkjenne. Hvorfor
har du gjort dette? Kjære venn! Du som fikk et kall fra Herren om å gjøre det
og det, og så unndro du deg! Hvorfor gjorde du det? Hva var motivet? Å kjære
sjel, når Gud skjærer inn i ditt ømme hjertet med
samvittighetens kniv og åpenbarer de onde svuller, da gjør han det for å lege
og rense. Ja, han gir deg dobbelt kraft om du er lydig å
går Herrens ærende. Jonas sa til sjømennene hva de burde gjøre, nemlig kaste
ham over bord, da ville stormen slutte og rase og
den Gud han trodde på ville frelse dem trygt i havn. De ville nødig følge
Jonas’ råd, for nå fryktet de Herren og var redde for å ta liv. Men til slutt
så gjorde de det og havet la seg og Gud sendte sin store fisk til Jonas for å
bringe ham til land så han igjen kunne bli satt inn i sitt embete for å
forkynne den sanne bot for Ninive. Dette gjorde
Jonas med dobbel kraft og hele byen kom i bot, både mennesker og dyr! Byen
var reddet og mange tusen sjeler reddet for Himmelen. Den
annen ”Jonas”, Jesus som vi leser om i dagens hellige Evangelium, Han hadde
både hav og Himmel i sin hånd. Han truet vinden og bølgene og det ble blikk
stille og de kom over til den andre side av Gennesaretsjøen. Gud
må av og til ta oss ut på det brusende hav for å lære oss å be og søke Ham.
Dette vet jeg meget vel som sjømann. Er det storm på sjøen da ber du! Men
ikke alle ber til Gud i Himmelen. Det så vi i Jonas’ tilfelle, nei, mange
roper endatil til djevelen. Når havet bryter innover skipet og feier med seg
både det ene og det andre, ja da roper de ubotferdige på djevelen med stygge
bannord som om det skulle gi dem hjelp! Er det da rart at Gud sover? Kan Han
svare på de ugudeliges bønner når de ber i djevelens navn? Nei, da må Han
bare prøve dem enda hardere, da må Han som David sier, la vannene gå like til
sjelen, Sal. 69, 2, slik som Messias måtte tåle det for vår skyld, men uten
synd. Slik måtte Gud føre Manasse for å redde hans
arme sjel. Da han kom i bånd og lenker da først begynte Manasse
å tenke på omvendelse, og han ydmyket seg for Herren, 2 Kr. 33, 18 – 19. Kjære
sjel, du som er på det stormfulle hav med din sjel, har du Frelseren ombord?
Er Han din styremann? Er Han din redningsmann? Er Han din Frelsermann? Bare
Han kan føre din sjel fra det brusende hav til den Himmelske havn! Lykke til
på reisen i Jesu navn!
Trygve E.
Gjerde.
|