Evangeliet på andre søndag etter påske

Fra Hans Nilsen Hauges Postille

Joh. 10, 11 – 16.

Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, som ikke selv eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og adspreder fårene. Men leiesvennen flyr; for han er en leiesvenn og har ikke omsorg for fårene. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner meg, kjenner jeg også Faderen; og jeg setter mitt liv til for fårene. Og jeg har andre får, som ikke er av denne sti; dem bør det meg også å føre, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde.

Jeg vil gi dere hyrder etter mitt hjerte, og de skal føde dere med kunnskap og forstand, sier Herren. Jer. 3, 15. Dette er Guds løfter og nådeløfter som Han har oppfylt og vil atter oppfylle til fullkommenhet ved sin Ånd og utvalgte tro hyrder, som skal føde eller lede Hans får til vannkilder, Es. 49, vil gjøre alle sine berg til veier så de skal ikke verken hungre eller tørste, men Han skal føre dem til de levende vannkilder, Åp. 7, 17. At Jesus var slik en tro Hyrde, det beviser Han især i gjerning så vel som i Ord, og derfor sier i vårt dags Evangelium: Jeg er den gode hyrde; og så gir Han bevis på at han er det, og sier: den gode hyrde setter sitt liv til for fårene. Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, som ikke selv eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og adspreder fårene. Men leiesvennen flyr; for han er en leiesvenn og har ikke omsorg for fårene.

Om vi nå er en god hyrde eller vi er leiesvenn, det kan vi speile oss i Jesu Ord og gjerninger. Å tale om de hyrder som det nå en tid har vært nok av i verden, og som har latt seg leie og preke når de kunne få god betaling og bli æret og opphøyet, det var vel nyttig for de arme fårs skyld, som blir så elendig ødelagt ved deres bedrageri under fåreskinn, da de er tyver og røvere. Joh. 10, 1. Iblant mange andre steder i Skriften kan vi især lese om dem, hva Herrens Ånd sier ved profeten Esek. i 13. og 34. kp., der taler han om at de føder seg selv, eter det fete, klær seg med ullen, forviller, ja dreper fårene eller de enfoldige, vankundige mennesker. Disse trekker de gods og penger av, som er ullen, og når de får det så priser de dem salige og trøster dem i synden, gjør dem sikre og hovmodige, tar bort trøsten, så de blir myrdet. For om slike sier Herren: Fortapte får er mitt folk. Deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort. Fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested. Alle som traff dem, fortæret dem. Og deres fiender sa: Vi skal ikke bøte for det - for de har jo syndet mot Herren, rettferdighetens bolig, og mot sine fedres håp, Herren. Jer. 50, 6 – 7.

Det vil si: at de falske lærere forfører tilhørerne fra å vandre på berget eller leve etter Guds Ord, eller å søke deres leie i fåreflokken med en sann ydmykhet. De fører dem på høydene eller til å opphøye seg, slik at de grove ondskapsfulle fiender av Kristi lære, som finner at disse bekjenner seg til Kristus og er av Hans hellige samfunn, de kan spotte, forfølge ja drepe slike, og likevel påstå at de ikke gjør synd, fordi de ser deres gjerninger ikke er gode, da de synder, så selv om de bor i rettferdighetens bolig, så gjør de likevel urett i rettvishetens land, Es. 26, 10. For disses skyld blir Guds navn spottet iblant hedningene, hvilket alt i denne tid så vel av menighetene som især de kjødelige læreres gjerninger, som beviser det så mye, så det behøves bare få ord til å minne enhver om det.

For da noen ikke engang er leiesvenn, som er gått til embete for å vokte sjelene, men en ulv, som med sin glupende munn og grådige begjær trakter bare etter å myrde dem som har Åndens liv og vil oppsluke deres eiendommer. Andre kan likevel lignes med dem, som Kristus sier, som er leiesvenner og er kommet til embete for å vokte og røve fårene, når de kan bli betalte for det. Disse gjør vel, så lenge deres gods og ære ikke tar skade, ja livet især er i god behold. Men skulle de komme i noen fare for disse ting av ulven eller djevelen med sine onde redskaper, når disse søker å forføre, forville, røve og drepe fårene da går slik en leiesvenn i skjul eller unnflyr, for han har ingen kjærlighets omsorg for at det skal bli røvet fra ham, og om han enn hadde det, så har han likevel ingen makt eller forsett å iaktta dem når faren kommer. For han kan ikke tåle å lide skade på sitt eget gods, ære og liv, som han trakter etter og har bare latt seg leie for å få sitt skattkammer her. Slik en hyrde var ikke Jesus, ikke heller må vi være disse lik. Men som Han sier: Jeg setter mitt liv til for fårene; slik en troskap utfordres av en tro hyrde og Jesu etterfølger, som er av Den Hellige Ånd innsatt til hyrde, Ap. Gj. 20, 28 og ikke har noe kjødelig kall, Heb. 5, 4, men åndelig. Av Kristi kjærlighet frivillig tjene, som Paulus, som ikke aktet sitt liv dyrebart. Ap. Gj. 20, 24.

I dette kan der vel også bli en avvei ved uforsiktighet i unyttig tid mot Guds vilje, ved formastelse eller stridighet kaste seg selv i den fare, som Herren ville vi skulle unngå. Dette kan også kreves av uforstandige sjeler, ja især av djevelens barn, som søker på alle måter å forderve både ved å lokke og ved trussel. Snart vil de forskrekke oss til å rømme fra den tid som vi skulle gå imot og stride, og atter vil vi skal bli og fanges eller rives av ulven, når det var en tid man kunne unngått.

Eksempel har vi da i Jesus. Han unnvek da ikke for sin egen del eller fryktet for å miste noen ting, men når det ikke angikk sin Faders ære at de led, eller at Hans troende ikke tapte noe ved det, i det de kunne bli forførte og så at Han hadde mer å utrette til det å befordre det gode. Da unnvek Han mange ganger, som vi ser da de førte Ham på berget og ville slå Ham i hjel, Luk. 4, 29, likeså i tempelet da de ville steine Ham og Han skjulte seg, Joh. 8, 59. Ja da disiplene ville ha Ham med seg til høytiden, så sier Han: Verden kan ikke hate eder; men meg hater den fordi jeg vitner om den at deres gjerninger er onde. Gå I opp til denne høytid! 7, 7 – 8. Paulus lot seg fire utfor muren for å unnslippe; Ap. Gj. 9, 25, som også Kristus sier: Når de forfølger eder fra en by, da fly til en annen. Mat. 10. Med mange flere eks. som vi har på dette.

Men dette må da en tro hyrde prøve seg selv og prøves på av andre, om han unnviker eller flyr av frykt for å lide, og trakter etter å bli frelst selv, og har ingen omsorg og kjærlighet til fårene, eller akter på om Guds ære fornærmes, og har ikke noe ønske om å forsvare den. Eller om han unnviker når enten fårene er vel fødde og har fått visdom og kraft til å stå imot ulven, og dertil kan om en er oppslukt ikke redde dem, men ved å unnvike kan bringe mer til deres styrke. Ser seg i stand til videre og mer å få bekjent Guds navn og forsvare Hans ære, som kan skje bedre et annet sted, ved ord og gjerninger å forfremme nestens oppbyggelse. Dette er hans omsorg å bringe videre. Det har ikke en leiesvenn.

Jesus sier atter: Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine, likesom Faderen kjenner meg, kjenner jeg også Faderen, og jeg setter mitt liv til for fårene. De kjennetegn som Jesus her taler om, å kjennes av sine og å kjenne sine, likesom Faderen kjenner Ham, det er og noe som Guds barn har mellom hverandre av Ånden og etter Ordets vitnesbyrd. At de kan kjenne hverandre straks ved første sammenkomst på deres åndelige tale, saktmodige og ydmyke vesen, sedelige, enfoldige og troskyldige tale, som i tillegg er overstrødd med salt, Kol. 4, 6, eller Guds Ord, så de følger dem nøye. For en Kristi hyrde kjenner vel sine, og de kjennes av Ham igjen.

Jesus sier videre: Og jeg har andre får, som ikke er av denne sti; dem bør det meg også å føre, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde. Om disse ord er atskillige meninger, som vi ikke vil tale om, men gå til grunnen. Ordene kan da vel utlegges på jødene og hedningene, at de andre får, som ikke var av den sti, eller slekt, dem skal også føres hit til den kristelige religion, og Guds kunnskap i liv og kraft, som skjedde ved Jesu preken, og især sine apostler, ja skjer daglig ved Hans tjenere, så alle de som hører Kristi Ord, Ånd, eller levende røst, de føres hit til Ham i den kristelige kirkes samfunn. Men dette er den ypperste utleggelse for oss, når vi vil rette oss etter det, nemlig: at Jesus hadde kalt en del får, eller enfoldige mennesker inn i sin fåresti, som Han gav føde av sitt salige livets Ord, dette besto ikke av det jødiske navn eller kall. For mengden av dem var gjenstridige og utspekulerte i all ondskap, derfor sier Han til dem: I er ikke av mine får. Joh. 10, 26.

Men derimot finnes der enfoldige og oppriktige sjeler, som likevel ikke har hørt Kristi røst eller lære, dem bør det å forkynnes, for at de kan bli opplærte etter Jesu Evangelium, som Herren vil ha forkynt over hele verden, som og den føler som drives av Hans Ånd, og at alle skal bli en hjord, det er: ha ett sinn etter Jesus Kristus, og være Hans kjære får, som villig følger Hans lokkende røst, og holder seg til Hans bud og befalinger, var villig og lydig til å gå dit Han ville sende dem, så førte Han dem og visst på gode gressganger.

Dette er Herrens løfter, at Han vil gjøre i sine siste dager, at Han vil redde sine får fra ulven, som vi før har sagt. Nå går det ved Jesu Ånd ut tro hyrder som har Jesu sinn, som har så stor omsorg for fårene, at de vil sette sitt liv til, når de kunne redde fårene ved det og utbre Guds ære, de er etter Herrens kjærlige hjerte og får av Gud visst kraft og rikelig velsignelse til å føde fårene med kunnskap og forstand av Guds Ord som leder dem på salighetens vei, og forener dem i Kristus, samme hva sted, slekt, eller nasjon de kommer, så blir de likevel en hjord og hvor mange hyrder vi enn er, så blir vi likevel alle som en i Jesu sinn. Amen.

Bønn.

Trofaste Hyrde! Herre Jesus Kristus, du var den du gav deg ut for, og svarte til dine Ord med dine gjerninger, ja gi til kjenne av din levende kraft, saktmodige ydmyke røst, din troskap, omsorg og kjærlighet for de arme får, at du vil redde dem, av dette kan de og kjenne deg, så vel som alle de der er utsendte av din Fader og drives av Hans Ånd. Gi du oss nåde og kraft, å være iblant dine tro hyrders tall, å følge ditt eksempel i troskap og sannhet, så vi ikke skulle være lik eller med leiesvennene å fly når faren kommer, og det gjelder å forsvare dine får eller ditt navns bekjennelse. Bøy du oss alltid under deg, og la din kraft, visdom og forstand tilta i oss, så vi kunne samle mange sjeler til din fåresti. Hindre Satans list som da vil snike seg inn med splid og misforståelse, for å få oss atskilte. Bind du våre hjerter fast til å bli ett i deg, så din Ånds røst alltid måt høres i våre hjerter, og vi blir en stor forsamlet hjord, som kunne samles inn i ditt rike. Dette ber vi deg inderlig om. Amen.