Evangeliet på St. Hans dag.

Luk. 1, 57 – 79.

Fra Hans Nielsen Hauges postille.

Men for Elisabet kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte en sønn, og da hennes naboer og slektninger fikk høre hvor stor barmhjertighet Herren hadde gjort mot henne, gledet de seg med henne. Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de kalte ham Sakarias etter hans far. Men hans mor tok til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes. Og de sa til henne: Det er jo ingen i din slekt som har dette navn. Men de gjorde tegn til hans far, hva han ville at han skulle kalles. Og han ba om en tavle, skrev og sa: Johannes er hans navn. Og de undret seg alle. Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og priste Gud. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som var skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judeas fjellbygder. Og alle de som hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham. Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellig Ånd og talte profetiske ord og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han har besøkt og forløst sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens horn i Davids sin tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters munn fra fordums tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, å gjøre barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, etter den ed han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløst fra våre fienders hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Men også du, barn, skal kalles den Høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å gi hans folk kunnskap om saliggjørelsen, ved deres synders forlatelse ved vår Guds hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har besøkt oss for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å lede våre føtter inn på fredens vei.

Og se, du skal bli stum, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt i sin tid! Luk. 1, 20. Disse ord sa engelen Gabriel til Sakarias, som ikke ville tro det gledelige og herlige budskap som engelen forkynte. Dette leser vi i det forrige vers. Det kunne vel synes som en hard straff for Sakarias, å bli slått med stumhet av Herren, fordi han ikke ville tro, da det ikke var så lett å tro den overnaturlige gjerning, at han med sin hustru, som var langt oppe i årene, skulle avle en sønn, de som var så gamle. Ja, han kunne og tenke og tro at dette budskap ikke var fra Herren. For der er mange falske ånder, som innbiller og forestiller mange store ting, for å få mennesket til å opphøye seg og i villfarelse. Jeg vet at med meg innskjøt fienden mange høye tanker og innbillinger, både i det åndelige og legemlige! Fiendens redskaper, verdens mennesker, kunne også være behjelpelig i dette, de sa det som lett kunne falle inn på den ene side, om det kunne skje, da skulle jeg bli mektig og herlig, regjere og herske over andre, som satte opp hovmodet i meg selv, med forakt og nedtrykkelse hos min neste. På den andre side frykt, angst og mistillit til at det ikke skjer.

Dette kunne og regnes for vantroens frukter eller den døde og djevelske tro, som følte angst og uro med smerters lønn, både over seg selv og andre, som en kunne få makt over, da de styrte seg selv og andre i fordervelse. Derimot så hadde det som engelen forkynte Sakarias andre frukter og bevisninger. Han sier: at hans sønn skulle fylles med den Hellig Ånd like fra sin mors liv, og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud. Og han skal gå frem foran ham i Elias’ ånd og kraft, for å omvende fedres hjerter til barn og de ulydige til rettferdiges forstand, for å berede for Herren et velskikket folk.

Av dette ser vi de kjennetegn, som det gode budskap fremførte, at Guds Ånd skulle fylle Johannes med visdom og kraft til å forkynne salighetens vei og omvende de ulydige, berede hjertet til å motta det gode som Herren ville skjenke. Når vi hører dette forkynnes eller leses og føler at det skal hende, enten oss eller andre, som Herren av sin godhet vil skjenke, da måtte vi være lydige, tro Herrens forjettelses tilbud eller løfte, og dette setter fienden seg imot. For jeg vet, at når jeg leste Herrens tilsagn om de løfter Han ville oppfylle på meg eller dem som ville være tro og flittig til å bruke Hans gave, dette stadfester Guds Ånd og forsikrer at det skulle skje, og da var jeg levende til å gjøre Hans gjerning, men så innskjøt fienden vantro, og falske mennesker forfalsket og sa det var ikke til denne tid. Ja, vantro forringet Guds kraft, så den ikke er så mektig. Dette hindrer mange mennesker fra Guds Rike, da de ikke tror eller antar Hans sendebud. For likesom på den ene side, noen faller til fordervelse ved falske ånder som bedrar dem på grunn av lettroenhet. Dette kunne de likevel kjenne på deres hykkelske forførelse, at de enten forfalsker eller frafaller Guds Ord og især deres onde frukter som aldri kan skjules om de enn er fine, så blir de på den andre side liggende på grunn av vantro, så de ikke antar de oppriktige ånder som viser den Guds kraft i sine frukter eller kjærlighets ord og gjerninger; har de kjennetegn at de omvender de ulydige til Herren, som ikke gjenstridig motstår og hånlig forakter nådens tilbud.

Sakarias ble da stum inntil den tid som vårt Evangelium forteller, at Elisabets tid var fullbyrdet, og hun fødte en sønn, og hennes naboer og slektninger hørte at Herren hadde gjort sin store barmhjertighet mot henne, og de gledde seg med henne. Slik kan vi alltid ha felles glede i Herrens gjerninger, når vi var av Guds slekt og bodde sammen i et sinn etter Kristus. Og da de skulle omskjære barnet, sa hans far: Johannes er navnet hans, og de forundret seg alle. Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og priste Gud. Så snart vi bekjenner med munnen og tror i vårt hjerte, at Gud oppreiste Jesus fra de døde, så blir vi salig, Rom. 10, 9, og da løsnet syndens bånd fra vår tunge, så vi kan tale om Guds store gjerninger. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som var skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judas fjellbygder. Og alle de som hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det bli av dette barn? Slik skjer det. Hvor Guds Ånd virker sine gjerninger, der blir det frykt i det kjødelige menneske, ja de forakter, forundrer seg og vansmekter eller forsvinner, Ap. Gj. 13, 41, da de ikke søker omvendelse og blir meddelaktige i nåden.

Men Sakarias, Johannes far, ble fylt med Den Hellige Ånd, svarte og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han har besøkt og forløst sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens horn i Davids sin tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters munn fra fordums tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, å gjøre barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, etter den ed han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløste fra våre fienders hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Alle Herrens Ord, uttalt ved Hans Ånd, er det viktig å tenke over. Men især skal vi tenke over de dypeste og høyeste løfter og mest viktige som har med vår frelse og gjerning til vår lykksalighet å gjøre. Vi må betrakte hva Hans Ånd her taler, nemlig at vi skulle fries fra våre fienders hånd, vårt onde kjød og blod, djevelen og verdens mennesker. Disse står Guds Ånd imot, siden de vil drive oss til urettferdighets gjerninger når vi nå i denne syndestand skulle tjene den hellige Gud, og da ble det ikke annet enn trelldoms frykt. Men er vi løste fra våre fienders hånd ved Jesu kraft, så Han har fått frigjort oss, da var vi rett fri, Joh. 8, 36, til å tjene uten frykt i hellighet og rettferdighet alle vår livs dager. De dager vi er her er korte, og derfor bør vi være flittige til å tjene vår Gjenløser som har kjøpt oss så dyrt fra så mye ondt og vil gjøre oss mye godt.

Men også du, barn, skal kalles den Høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å gi hans folk kunnskap om saliggjørelsen ved deres synders forlatelse ved vår Guds hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har besøkt oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å lede våre føtter inn på fredens vei. Amen.

Bønn.

Hellige Gud og barmhjertige Fader! Bevar oss fra å falle fra dine Ord, Ånd og vitnesbyrd, på den ene side ved lettroenhet, falske ånder og forvrengninger fra sannhets stier, og på den andre side, ved vantro om din makt eller guddommelige gjerninger, som du ved din Ånd kan utrette i dine tjenere. La oss ikke bli blant de som nekter din kraft, ikke tror eller vil motta dine vitnesbyrd, som du klart ved dine budskap åpenbarer og beviser, hva du vil vi skal tro og gjøre, og selv styrker oss til å fullføre. Grunnfest vår tro og gi oss din kjærlighet i våre hjerter, så vi kunne tjene deg med lyst og fryd i hellighet og rettferdighet, alle våre livs dager, så vi at vi slik kunne ende vår gjerning her, så vi kunne hisset inntas til deg i den evige glede. Amen.