Hans Nielsen Hauges

Reiser, viktigste Hendelser og Tildragelser

 

Forord

 

            I det første skrift som jeg foretok meg å skrive til lærdom for andre, forfattet jeg også min egen Løbebane, om hva som hadde hendt meg inntil mitt 25 år, som jeg fylte i år 1796. Jeg har vel også senere tegnet opp noe om min sjels følelser og hva som hører til min ånds innvortes utøvelser, som på en måte kan kalles min åndelige løpebane, men som ikke er betjentgjort ved trykk. Jeg vil nå her beskrive mine reiser og det viktigste av det som samtidig har hendt meg og skjedd ved meg fra den tid jeg liksom ble kjent og trådde frem på denne verdens skueplass og inntil nå.

Til dette har jeg føyet til en kort oversikt over de forskjellige alvorligsinnede religionspartier som jeg har møtt på, og endelig tilføyd min egen trosbekjennelse om hva jeg selv anser for hovedinnholdet av Kristus og Hans apostlers lære og den rette mening av vår evangelisk-lutherske religion. De fleste av mine lesere er vel kjent med at jeg ikke har studert og derfor ikke skriver som en lærd. Men da jeg vet at det allikevel kan være interessant for noen, og atskillige har endatil tilskyndet meg til det, så har jeg ikke villet la meg avskrekke fra å utgi dette lille verk, verken ved tanken om mangel på god stil og språk. Dette håper jeg velsinnede unnskylder, eller ved det at jeg for dette, som for mye annet, kan bli dadlet, ja vel også spottet. I mot dette så trøster jeg meg ved selvbevisstheten om min gode hensikt. Så mye vil jeg bare si til min egen unnskyldning når det gjelder de to første deler av skriftet, da har jeg av all evne beflittet meg på å fremsette sannheten. For det som jeg ikke har kunnet huske så nøye, har jeg heller villet utelate, og de som har vært til stede på de steder hvor dette har hendt, som jeg her forteller, vet at det foreholder seg slik det her er beskrevet. Når det angår den tredje og siste del, da vet jeg selv, som og er kjent for Gud, at jeg i dette har talt mitt hjertes språk og kan si med hin apostel, at jeg etter denne lærdom slik mine fedres Gud, at jeg tror alle de ting som er skrevet i de hellige Skrifter, Ap. Gj. 24, 14.

Nest dette forblir jeg enhver rettsindig lesers tjenestvillige tjener i alt hva som rett og godt er.

                                                                          Hans Nielsen Hauge.

 

                                                      Hauges historie.

 

§ 1. Ved St. Hanstid 1796 (dette var kort tid etter at Hauge fikk sin Åndsutgytelse på åkeren, 5. april. Red. anm.) reiste jeg til Christiania, nær 10 mil fra mitt fødested, for å få trykt en evangelisk Levnetsregel, siden jeg tross all undersøkelse ikke kunne finne flere av det forrige opplag enn det eneste eksemplar jeg hadde. I tillegg leverte jeg i trykken det første av meg selv forfattede skrift, kalt Betraktning over Verdens Dårlighet.

§ 2. Da jeg hadde fått boktrykkeren til å ta dette arbeide reiste jeg hjem igjen. Etterpå begynte jeg å skrive på et annet skrift, som jeg kalte: Forsøk til Afhandling om Guds Viisdom. Disse skrifter forfattet jeg i de timer som jeg hvilte fra bondearbeidet, mens mine medarbeidere hvilte.

§3. Om høsten reiste jeg til Christiania igjen for å påskynde trykkingen av de førnevnte skrifter. Jeg ble derfor i trykkeriet i tre måneder og ved denne leilighet lærte jeg litt om trykkingen og å binde inn bøker. Deretter reiste jeg hjem igjen kort før jul og anvendte da all flid på å få innbundet og utbredt disse skrifter. Hensikten med denne min bestrebelse kan en se av nevnte bøkers fortale.

§ 4. Straks etter nyttår gikk jeg til Moss, Christiania og Drammen for å bli kjent med noen religiøse fortrolige mennesker og få utbredt bøkene videre. På de forsjellige steder og på veiene ytret jeg ved samtale med folk, hva som lå meg på hjertet: Lyst til å tale om Guds vilje, og hvorledes vi etter den overbevisning jeg fant i mitt hjerte i overensstemmelse med Guds åpenbarte Ord, skulle innrette vårt levnet og vandel slik at vi kunne leve lykkelige og tilfredse her og ha et grunnfestet håp om salighet hisset.

§ 5. Jeg vil ikke skjule at jeg på et hvert sted jeg vandret, ja hos ethvert menneske jeg traff, særdeles dem jeg oppholdt meg hos noen tid, la nøye merke til deres sinnsstemning, deres taler, levemåte, klesdrakt, kort sagt: deres inn- og utvortes vesen, så vidt jeg kunne fatte dette. Av dette gjorde jeg følgende slutning på hva måte jeg best skulle treffe og lede deres oppmerksomhet på min religiøse hovedhensikt: å vekke i deres hjerter høy akt for Gud og Hans Ord. Karakteren hos folket på disse grenser syntes meg omtrent å være denne: I min egen fødebygd og tilgrensende sogn så vel som Aker sogn var klær av utenlandske tøy alt mye komne i bruk. Andre steder var især på mannfolkenes side, en mer simpel (alminnelig) nasjonaldrakt. Men så syntes jeg også i den tid at vi i Smålenenes Amt, især i den sirkel jeg var født, sporet det litt mer kultur enn i de andre tilgrensede egne: Folket utmerket seg ved selskaplighet og godgjørenhet. Likevel er en del nidske og uopplyste, andre har sin lyst i skade og vellyst, noen i gjerrighet og andre i drukkenskap. I Akershus og Buskeruds Amt fant jeg mindre interesse for mitt hjertes ønske. Likevel fantes også her noen, som med meg fattet lyst til det bedre. Men i alminnelighet likte de her mindre religiøs lesing enn i Smålenene, hvor der var mange i min vandringstid som holdt husandakt. Derimot møtte det meg i byene på disse grenser mye lettsinn, forfengelighet samt fritenkeri og stor forakt for religionen. Det fantes likevel ikke så få som viste seg vennlige og godtgjørende, og en og annen fant jeg gjerne i hver by som forente seg med meg i Kristi tro.

            § 6. Etter denne tur reiste jeg igjen hjem til mine foreldre på gården Hauge og arbeidet hos dem. Søndagen gikk jeg til kirken og etter prekenen talte jeg med adskillige, dels om det presten hadde sagt, dels om vår barnelære. Jeg ble nå dels muntlig og dels skriftlig anmodet om fra forskjellige her og der omkring i bygdene og byene om å komme til dem og det gjorde jeg. Jeg talte med dem om våre kristendomsplikter og belønningen for de sanne troende. At jeg i denne tid allerede ville møte og møtte spott og motsigelse, det var jeg ikke fremmed for, men så av historien at det vanligvis var gått slik med dem som hadde foraktet og forlatt lastenes vei og strebet etter å følge Kristi lære.

            § 7. Sommeren 1797 foretok jeg meg en reise til Holmestrand, Tønsberg, Bragenes og Kongsberg, og reiste deretter hjem igjen.

            § 8. Om høsten reiste jeg til Fredrikshald (Halden). Til Fredrikstad hadde jeg bare en halv mil og var ofte der. I de fleste steder fikk jeg bekjentskap med en og annen som fattet fortrolighet til meg og jeg til dem.

            § 9. Tredje juledags kveld var jeg hos en av mine slektninger i Fredrikstad, denne hadde bedt meg til seg. Mens jeg stod og talte med denne og noen andre mennesker som også var der, kom presten Hr. F – med en løytnant og 3 soldater og spurte hva jeg utrettet? Mitt svar var: At jeg talte om å forsake ugudelig vesen og verdslige lyster. Presten bød jeg skulle følge ham, hvilket jeg gjorde. Deretter leverte de meg inn i Fredrikstads hovedvakt, hvor jeg ble brakt i arrest. Da jeg selv som Lensmannsdreng hørte til under den sivile Juristdiktion, så ytret jeg forundring over at jeg skulle settes under militær vakt, og det var de som ytret at soldatenes grovheter og forbannelser skulle bringe meg på andre tanker. Men jeg kom i snakk med dem, og en del begynte å komme i tanker ved mine ord, så de gråt over sine synder. Andre derimot gav uttrykk for heftig vrede og truet med å legge et trestykke i min munn for å stoppe den samt binde og slå meg. Jeg svarte: Vil dere gjøre det, da har jeg ikke sett noen som er behandlet slik. Dette ble det da ikke noe av, men de kastet meg i et hull, kaldt buret, der sang jeg og soldatene hørte med bevegelse på dette. 

            § 10. Dagen etter ble jeg tatt derfra og ført halvannen mil til Fogden R -, han talte hardt til meg for svermerier, og at jeg forvillet folket med mer. Jeg svarte: at jeg handlet etter min kristendoms lære, at folk forbedret seg og avlegger laster, det tror jeg ikke er forvillelse, hvilket denne mann senere ved en attest har innvilget.