Luthers fortale til Johan Spangenbergs Postille

Apostelen Paulus skriver hist og her i sine brev at vår Herre Kristus er en hemmelighet, et mysterium. Likeså må vel som han skriver til menigheten i Efesus 5, 32, også den hellige kirke med sin Brudgom, Kristus, kalles en hemmelighet.

Dette har jeg tidligere da jeg måtte la meg kalle en doktor i den Hellige Skrift, holdt for en slett (enkel) og rett tale, som jeg svært godt forstod. Men nå da jeg, Gud være lovet, igjen er blitt en stakkars disippel av den Hellige Skrift, som forstår jo lengre jo mindre, nå begynner jeg å finne dette Ord såre vidunderlig og har nå av egen erfaring lært, at Evangeliet med rette må kalles en hemmelighet. For hvor klart og tydelig apostlene (også med undergjerninger) har prekt Evangeliet om Kristus, så er og blir det allikevel skjult og hemmelig for de ypperste og aller klokeste menn på jorden. Som Han og selv sier: Jeg priser deg, Fader, Himmelens og jordens Herre, at du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for barna. Mat. 11, 25.

Ja, er det ikke vidunderlig, og må det ikke kalles en vidunderlig hemmelighet! Det er kunngjort og preket for alle. Det lyser klarere enn solen. Det er stadfestet med mange og store undergjerninger, om hvilke vi ikke kan nekte at de må være gjort av Gud. Men så er likevel de ypperste, klokeste, helligste og beste så blinde og døve og vanvittige, at de verken kunne se det, eller høre det, eller føle det!

Ja, forklar meg dette den som kan utgrunne det! Der er ikke noe åpenbarere og likevel ikke noe hemmeligere. Der er ikke noe begripeligere enn Kristus i krybben og på korset, og ikke noe ubegripeligere enn Kristus hos Guds høyre Hånd, en Herre over alle ting.

Slik er også det Ord, som er preket om Ham. Vår egen erfaring må jo vitne om hvor klart og rikt og tydelig det Frelsens Ord er, som vi har mottatt om Ham, og likevel: Hvem kjenner, hvem elsker nok dette åpenbaringens klare og rike lys? For mon Evangeliet ikke er et mysterium, skjult ikke bare for papistene, men også for mange av våre som roser seg av å være evangeliske, og dessuten mener at når de har lest og hørt det én gang så er de straks så mette av det, at de endatil kunne undervise alle apostlene, for ikke å tale om deres egne stakkars sogneprester og predikanter? De holder ikke Evangeliet for et mysterium, et rikdoms dyp både på visdom og kunnskap, Rom. 11, 33, men bare for en full skje med visdom, som de kunne drikke opp i en slurk.

Hva skulle nå vi prester gjøre, som må regne kirken midt imellom slike erkeengler? Dette skulle vi gjøre: Vi skulle la dem vite det alt sammen hundre ganger bedre enn vi selv. For for dem skal ikke Kristus være noe mysterium og hemmelighet, men bare et tomt nøtteskall, da de jo allerede for lenge siden har båret kjernen ut og kastet bort skallet. Men vi andre ville bli ved med å dra næring av denne hemmelighet, likesom et barn av morens bryst, inntil også vi engang får noe visdom av det, og vi ville ikke så tidlig la oss venne fra, som disse store folk som venner seg selv fra og skammer seg ved deres mors bryst, mener at de kan gå alene, før benene og føttene er utvokset på dem.

I en sum: Vi må la verden og djevelen seile deres egen sjø, og imidlertid uavlatelig bli ved med våre prekener og formaninger for deres skyld, som denne hemmelighet skal prekes for. For for de andre er dette preket likesom det regn som faller i vannet, eller, som vår Herre sier, Mat. 13, 19, likesom sædekornet som faller på veien. For denne hemmelighet bærer likevel bare frukt på den ene av åkerens fire deler.

Derfor så jeg gjerne, at denne postille og andre liknende bøker måtte finne utbredelse hos folk, ikke bare for å kunngjøre dem denne hemmelighet, men også for å fortrenge de falske læreres bøker. For ikke alle som skriver bøker nå for tiden holder seg til Evangeliets rene lære. Men nå vil hver mann føre sine bøker til torgs, ikke for å preke Kristus og Hans hemmelighet, men deres egne hemmeligheter og deres egne skjønne tanker som de akter høyere enn Kristi hemmelighet og ikke ville ha tenkt ut forgjeves i håpet om at de dermed enda skulle kunne få djevelen omvendt, selv om de endog ikke hadde omvendt eller kunne omvende en mygg. Men deres forvirrende vranglære er det verste ved hele saken.

Men på den andre siden er der også noen dovne sogneprester og predikanter, som denne postille og andre liknende gode bøker ikke er gagnlige for, idet de stoler på å kunne ta seg en preken ut av dem, mens de selv verken ber eller studerer eller leser og gransker i den Hellige Skrift. For de bruker liknende skrifter som kalendere og formularbøker, som de tjener sitt årlige brød ved, men er selv ikke annet enn papegøyer, som lærer å etterherme ordene uten forstand, selv om det jo nettopp er min og Johan Spangenbergs og andre liknende teologers mening ved liknende bøker å vise dem til den Hellige Skrift, og formane dem til å tenke over at de etter vår død selv skulle forsvare vår kristentro mot djevelen, verden og kjødet. For vi gamle kunne jo ikke til evig tid stå i spissen slik som nå.

Men likesom våre forfedre har latt Evangeliets hemmelighet gå i arv til oss, selv om det er gruelig forvansket av paven, slik lar vi den nå også gå i arv til våre etterkommere. Selv om de ikke ville få så mye arbeide med å rense ut den gamle vederstyggelighet som vi har hatt, så ville de likevel få likeså mye, ja kanskje enda mer arbeid med å stå djevelen imot og hindre ham i å igjen kaste en lignende vederstyggelighet inn i kirken.

Derfor heter det: Våk, studer! For sannelig: Skriften kan du ikke lese for mye. Hva du leser, kan du ikke lese for godt, hva du leser godt, kan du ikke forstå for godt, hva du forstår godt, kan du ikke lære for godt, og hva du lærer godt, kan du ikke i ditt levnet etterleve for godt. Tro at du er en gammel erfaren mann! Det er djevelen verden og kjødet som fnyser og raser imot oss. Derfor, kjære brødre, sogneprester og predikanter: be, les, studer, og vær flittige! Sannelig, denne onde og skjendige tid er ikke en tid til å dovne og snorke og sove i. Bruk de gaver dere er betrodd, og prek trofast Kristi hemmelighet! Vil noen, som Ap. Paulus sier, 1 Kor. 14, 38: Men er noen uvitende (om den), la ham være uvitende! Men så lenge dåpen og nattverden er her, må vi ikke fortie Kristi hemmelighets ord. Men dette vil alt sammen få en god ende, når bare vi gjør hva vårt er. Amen.

Wittenberg 1542. Dr. Martin Luther.