Luthers
fortale til Johan Spangenbergs Postille Apostelen
Paulus skriver hist og her i sine brev at vår Herre Kristus er en
hemmelighet, et mysterium. Likeså må vel som han skriver til menigheten i
Efesus 5, 32, også den hellige kirke med sin Brudgom, Kristus, kalles en
hemmelighet. Dette
har jeg tidligere da jeg måtte la meg kalle en doktor i den Hellige Skrift,
holdt for en slett (enkel) og rett tale, som jeg svært godt forstod. Men nå
da jeg, Gud være lovet, igjen er blitt en stakkars disippel av den Hellige
Skrift, som forstår jo lengre jo mindre, nå begynner jeg å finne dette Ord
såre vidunderlig og har nå av egen erfaring lært, at Evangeliet med rette må
kalles en hemmelighet. For hvor klart og tydelig apostlene (også med
undergjerninger) har prekt Evangeliet om Kristus, så er og blir det allikevel
skjult og hemmelig for de ypperste og aller klokeste menn på jorden. Som Han
og selv sier: Jeg priser deg, Fader,
Himmelens og jordens Herre, at du har skjult dette for de vise og
forstandige, og åpenbart det for barna. Mat. 11, 25. Ja,
er det ikke vidunderlig, og må det ikke kalles en vidunderlig hemmelighet!
Det er kunngjort og preket for alle. Det lyser klarere enn solen. Det er
stadfestet med mange og store undergjerninger, om hvilke vi ikke kan nekte at
de må være gjort av Gud. Men så er likevel de ypperste, klokeste, helligste
og beste så blinde og døve og vanvittige, at de verken kunne se det, eller
høre det, eller føle det! Ja,
forklar meg dette den som kan utgrunne det! Der er ikke noe åpenbarere og
likevel ikke noe hemmeligere. Der er ikke noe begripeligere enn Kristus i
krybben og på korset, og ikke noe ubegripeligere enn Kristus hos Guds høyre
Hånd, en Herre over alle ting. Slik
er også det Ord, som er preket om Ham. Vår egen erfaring må jo vitne om hvor
klart og rikt og tydelig det Frelsens Ord er, som vi har mottatt om Ham, og
likevel: Hvem kjenner, hvem elsker nok dette åpenbaringens klare og rike lys?
For mon Evangeliet ikke er et mysterium, skjult ikke bare for papistene, men
også for mange av våre som roser seg av å være evangeliske, og dessuten mener
at når de har lest og hørt det én gang så er de straks så mette av det, at de
endatil kunne undervise alle apostlene, for ikke å tale om deres egne
stakkars sogneprester og predikanter? De holder ikke Evangeliet for et
mysterium, et rikdoms dyp både på visdom og kunnskap, Rom. 11, 33, men bare
for en full skje med visdom, som de kunne drikke opp i en slurk. Hva
skulle nå vi prester gjøre, som må regne kirken midt imellom slike
erkeengler? Dette skulle vi gjøre: Vi skulle la dem vite det alt sammen
hundre ganger bedre enn vi selv. For for dem skal ikke Kristus være noe
mysterium og hemmelighet, men bare et tomt nøtteskall, da de jo allerede for
lenge siden har båret kjernen ut og kastet bort skallet. Men vi andre ville
bli ved med å dra næring av denne hemmelighet, likesom et barn av morens
bryst, inntil også vi engang får noe visdom av det, og vi ville ikke så
tidlig la oss venne fra, som disse store folk som venner seg selv fra og
skammer seg ved deres mors bryst, mener at de kan gå alene, før benene og
føttene er utvokset på dem. I
en sum: Vi må la verden og djevelen seile deres egen sjø, og imidlertid
uavlatelig bli ved med våre prekener og formaninger for deres skyld, som
denne hemmelighet skal prekes for. For for de andre er dette preket likesom
det regn som faller i vannet, eller, som vår Herre sier, Mat. 13, 19, likesom
sædekornet som faller på veien. For denne hemmelighet bærer likevel bare
frukt på den ene av åkerens fire deler. Derfor
så jeg gjerne, at denne postille og andre liknende bøker måtte finne
utbredelse hos folk, ikke bare for å kunngjøre dem denne hemmelighet, men
også for å fortrenge de falske læreres bøker. For ikke alle som skriver bøker
nå for tiden holder seg til Evangeliets rene lære. Men nå vil hver mann føre
sine bøker til torgs, ikke for å preke Kristus og Hans hemmelighet, men deres egne
hemmeligheter og deres egne skjønne tanker som de akter høyere enn Kristi
hemmelighet og ikke ville ha tenkt ut forgjeves i håpet om at de dermed enda
skulle kunne få djevelen omvendt, selv om de endog ikke hadde omvendt eller
kunne omvende en mygg. Men deres forvirrende vranglære er det verste ved hele
saken. Men
på den andre siden er der også noen dovne sogneprester og predikanter, som
denne postille og andre liknende gode bøker ikke er gagnlige for, idet de
stoler på å kunne ta seg en preken ut av dem, mens de selv verken ber eller
studerer eller leser og gransker i den Hellige Skrift. For de bruker liknende
skrifter som kalendere og formularbøker, som de tjener sitt årlige brød ved,
men er selv ikke annet enn papegøyer, som lærer å etterherme ordene uten
forstand, selv om det jo nettopp er min og Johan Spangenbergs og andre
liknende teologers mening ved liknende bøker å vise dem til den Hellige
Skrift, og formane dem til å tenke over at de etter vår død selv skulle
forsvare vår kristentro mot djevelen, verden og kjødet. For vi gamle kunne jo
ikke til evig tid stå i spissen slik som nå. Men
likesom våre forfedre har latt Evangeliets hemmelighet gå i arv til oss, selv
om det er gruelig forvansket av paven, slik lar vi den nå også gå i arv til
våre etterkommere. Selv om de ikke ville få så mye arbeide med å rense ut den
gamle vederstyggelighet som vi har hatt, så ville de likevel få likeså mye,
ja kanskje enda mer arbeid med å stå djevelen imot og hindre ham i å igjen
kaste en lignende vederstyggelighet inn i kirken. Derfor
heter det: Våk, studer! For sannelig: Skriften kan du ikke lese for mye. Hva
du leser, kan du ikke lese for godt, hva du leser godt, kan du ikke forstå
for godt, hva du forstår godt, kan du ikke lære for godt, og hva du lærer
godt, kan du ikke i ditt levnet etterleve for godt. Tro at du er en gammel
erfaren mann! Det er djevelen verden og kjødet som fnyser og raser imot oss.
Derfor, kjære brødre, sogneprester og predikanter: be, les, studer, og vær
flittige! Sannelig, denne onde og skjendige tid er ikke en tid til å dovne og
snorke og sove i. Bruk de gaver dere er betrodd, og prek trofast Kristi
hemmelighet! Vil noen, som Ap. Paulus sier, 1 Kor. 14, 38: Men er noen uvitende (om den), la ham være uvitende! Men så lenge
dåpen og nattverden er her, må vi ikke fortie Kristi hemmelighets ord. Men
dette vil alt sammen få en god ende, når bare vi gjør hva vårt er. Amen. Wittenberg 1542. Dr. Martin Luther. |