Hans Nielsen Hauges reiser

Nr. 2

11. Jeg ble straks ført til Fredrikstad igjen, og da innelåst i byens arresthus. Her stormet spottere, nysgjerrige, bedrøvede over min arrest og andre som hadde smak for min tale og skrifter, disse siste hadde det den siste tid kommet ut mange av. Men så var der også utbredt en mengde oppdiktede rykter om min vandel med skammelige beskyldninger mot meg, at jeg øvet laster og dårligheter, tilbad foran trebilleder med mer. Dette ble av mange antatt for sannhet, enda av dem som ble holdt for kloke. Likevel så foraktet jeg slike ting helt og fullt og var likegyldig mot all løgn, trodde at sannheten skulle vinne seier til sist. Men ettertiden har lært meg at rykter kan skade mye og sette hinder for det godes utbredelse.

12. Jeg ble ført for Sorenskriver S– for å bli forhørt, hvor presten F– og noen vitner var innkalte. Jeg og vitnene ble hver især spurt om hva vi talte om 3. juledags kveld? Vi svarte: om vår kristendom, å avlegge ugudelig vesen, og være flittig til gode gjerninger. Spørsmål: Om jeg nøt noe traktementer? Svar: Slett ikke noe. Hvorfor jeg befattet meg med å lære? Svar: Fordi Bibelen formaner oss til å oppbygge hverandre.

Dette forhøret ble sendt til Amtet, og deretter ble det befalt at jeg skulle løslates.

13. Imidlertid påstod Fogden at jeg skulle forplikte meg til ikke å tale eller reise omkring til noen slik som jeg hadde gjort. Til dette svarte jeg: At jeg ikke kunne gi noe løfte som var imot min barnelære. Deretter skrev jeg et Promemoria (søknad) til Amtet i liknende uttrykk, etter 5 ukers arrest kom det ny ordre fra Fogden, at jeg skulle løslates, det skjedde også. Hvem som bekostet denne arrest vet jeg ikke. Men skulle det ikke være på den som var skyld i den?

14. Da jeg hadde snakket med mine kjenninger, reiste jeg til Christiania tredje gang, og lot trykke i korthet det jeg nå har fortalt, samt noe annet som etter min overbevisning er oppbyggelig.

15. Fra Christiania reiste jeg 1798 til Grundset Marked, dels for å erfare folkets tenkemåte på de grenser og dels for å få utbredt mine bøker. Jeg gav bort mange av dem. Et sted der jeg reiste på veien, kom jeg inn i et hus hvor noen satt og talte om en bondedreng som øvet streng gudsfrykt og har skrevet atskillige bøker som var særdeles oppbyggelige. Disse spurte meg, hvor jeg var fra? Jeg svarte: Fra Smålenene. Vi kom deretter i tale om føret, om menneskenes levemåte og endelig om Gud. De sa til meg: Vi tror du er den, vi har hørt rykte og tale om: Mulig, svarte jeg. Deretter henviste jeg dem til Luthers katekisme og Bibelen. Etterpå gikk jeg min vei til Markedet hvor jeg ble kjent med atskillige mennesker og spredte ut de bøker jeg hadde. Deretter reiste jeg hjem igjen.

16. På disse grenser og på markede syntes jeg likedan om folket som de før omskrevne i p. 5. Likevel syntes jeg at det hersket mer stas på Hedemarken, men også mer skarphet i måten å tenke på, men mellom Christiania og Eidsvoll besøkte folket ofte vertshusene, så jeg fant meg minst tilfreds på disse trakter, selv om det her som de øvrige steder, fantes noen få som fant interesse for min tenkemåte.

17. Om sommeren reiste jeg til Christiania igjen, da jeg denne tid var blitt svært kjent, og atskillige bad meg til seg. Andre pinsedag var jeg i kirken, og om kvelden ble jeg buden til en kjenning i Lakkegaten, der kom Lensmann K- og arresterte meg, og jeg ble ført derfra til byens arresthus, hvor jeg ble i 3 dager. Den andre dag kom Stiftamtmann K-, og tiltalte meg for løsgjengeri, og at jeg ikke ville arbeide, men gå omkring å lære, og truet meg med tukthuset. Jeg svarte, at jeg ingen løsgjenger var, da jeg hadde arbeidet hele våronnen på gården hos min far og ellers var hos ham, samt at jeg hadde lovlig pass for min reise til Christiania og at jeg ikke hadde lært noe annet enn å tilskynde til å holde Guds Bud høyt og i ære, tjene Gud og lære godt av hverandre. Etter dette gikk han fra meg. Den tredje dag ble jeg forhørt av Byfogden H-, som spurte hva mitt levebrød er? Jeg svarte: Bondearbeid på min fars gård. Hva ærende hadde jeg til Christiania? Svar: Jeg hadde noen skrifter i trykken. Sp.: Har du holdt taler her? Sv.: Ja jeg har talt med noen mennesker nå i helligdagene om våre kristendomsplikter. Sp.: Hva består din lære i? Sv.: Nettopp i den vi har i vår lille katekismus og Bibelen, deretter leste jeg opp det tredje Bud og noen vers fra Bibelen som byder oss å leve gudelig og oppbygge hverandre. Han sa: Jeg har ikke noe imot deg. Derfor taler jeg med deg i minnelighet. Jeg spurte om det var kristelig at de som drakk seg drukne og sloss innbyrdes, så de lå på gatene hadde frihet, og jeg som gikk i kirken hver gang det var preken og imellom, særlig om kveldene, oppbygget mine medmennesker med sang og tale, etter statens herskende religion, skulle bli satt i arrest og truet med tukthusstraff? Byfogden svarte: Han syntes ikke det var rett, og ville holde dette frem for Stiftamtmannen. Så gikk han bort til nevnte Stiftamtmann og la frem for ham min uskyldighet.

Etterpå kom han tilbake til Rådstuen igjen og tillot meg å gå ut. Jeg svarte: Da kan noen tro at jeg har rømt herfra og ba ham gi meg en attest om min løslatelse. Denne gav han meg slik: ”Hans Nielsen Hauge har vel vært arrestert, men er deretter løslatt og er funnet ikke bare å være uskyldig, men og rettskaffen og uti Guds råd til sjelenes salighet vel opplyst, og derfor anbefales til alle forekommende”. – Jeg oppholdt meg i Christiania 8 dager deretter, og så ble jeg igjen arrestert, og skulle etter en ordre som ble vist meg straks føres med vakt til Lensmannen og så hjem. Men jeg ble ikke fulgt så langt, for man overlot meg til å reise alene og gav meg ordren tilbake. Denne brakte jeg til Fogden. Han befalte da at jeg skulle være hjemme.

18. Men da jeg hadde en heftig lyst til å tale med mine medmennesker om vår salighets sak, og trodde etter Bibelens bokstav at dette var min plikt, trodde også at regjeringen ikke var imot dette og erfarte at øvrigheten var av ulik tenkemåte, noen forfulgte, andre beskyttet meg, så kunne jeg ikke føre det over mitt hjerte å fortie min ånds attrå eller være stille. For reiser jeg straks til Bragenes hvor jeg hadde en venn i M – M -, han hadde talt med skipper M – fra Bergen, at jeg skulle følge ham dit, denne tillot dette. Han trodde også at jeg skulle få bekjente der, og at øvrigheten, i det minste de høye embetsmenn, ikke skulle forfølge meg der, som også det etterfølgende viser, at her ble det beste oppholdssted for meg i Norge, for min fritid. Likevel kunne jeg heller ikke her være helt sikker.

19. Min formue var da jeg begynte å reise og trykke bøker, omtrent 300 riksdaler, disse var nå gått til uten noe var kommet inn igjen for bøkene. Da jeg gikk til fots, hvor det var mulig, både til denne tid og siden, så kostet ikke reisene mye. De fleste steder hadde jeg fritt logi, da jeg kunne undervise i ett og annet. Stanset jeg noe sted en dag eller mer så mottok jeg også noen dalere til å trykke bøkene for av min slekt og nærmeste venner, selv om det stadig har vært en byrde å ta og nøye har jeg aktet å anvende det lille jeg mottok etter giverens vilje.

20. Utenom de tre ganger jeg til denne tid hadde vært arrestert, hadde jeg tre ganger vært slått: Den første gang av en person, der ingen vitner var til stede, derfor tier jeg her om hans navn og stand. Han raste i vrede, slo og truet med livsstraff, men jeg var svært rolig, og da han hadde rast en stund, så kom jeg senere mye i tale med ham om vår kristendom, ved dette ble han svært så føyelig og holdt fra den dag opp med å forfølge meg. Gud gav meg også den nåde at jeg av hjertet tilgav ham og alvorlig bad for ham.

Den andre gang jeg ble slått, var av en skoleholder, som av et stolt mot i vrange meninger, heftig vrede og banning brøt inn på meg med bespottelse. Jeg sa: Man burde ikke banne, og at Budet lærer oss at vi ikke skal gjøre slikt. Idet han slo meg og ville kjørt meg på dør – selv om det ikke var hans eget hus vi var i – ba jeg ham vente til jeg hadde betalt vertinnen for natteleie, dette skjedde, jeg gav meg tid, knappet kjolen om meg, og sa: Det er godt å være vel kledd, når det er kaldt, likeså å være utrustet med Kristi kjærlighet så jeg kan be for dem som overfaller og forfølger meg. Dette traff hans hjerte, så han med gråt neppe fikk stønnet ut en lykke på min reise.

Den tredje gang var av en Assessor (Dommer) Z. som kom til sin landbonde hvor jeg var, og da slo han meg fryktelig med en svær stokk, men om en stund så klappet jeg ham på skulderen og bad om han ville stille sin vrede, holdt frem for ham at vi alle var dødelige og at en evighet forestod. Når vi skal samles i saligheten, så må vi forenes her i Gud med mer, og etter dette roet han seg. Selv om jeg fikk noen sår av hans slag, så tapte jeg derfor ikke min vandrelyst, men ble heller mer ivrig til det. – Jeg må komme tilbake til min Bergens reise!

Forts. n. nr.