Brev til Hans Nielsen Hauge fra Danmark

Hentet fra boken: ”De stærke jyder og haugianerne”

 

Ole Hansen, Horsens, til Hans Nielsen Hauge

 

            Horsens den 16. desember 1817.

            Hjerteelskende venn Hans Nielsen.

Med inderlig bedrøvet hjerte og bevende hånd grep jeg først nå pennen for å tilkjennegi deg med flere den høyst sørgeligste skjebne som Forsynet har bestemt for meg, min av hjertet elskede og i sannhet elskverdige ektehustru er ikke mer i tiden. Hastig men trofast ble dette bånd knyttet ved Guds forunderlige råd men likeså hastig tok Han denne trofaste støtte fra min side som Han selv hadde gitt. Hva skal jeg i denne smertefulle tilstand fange an (ta til hjerte)? Jeg har for lenge siden ønsket å klage mitt hjertes følelse for deg kjære broder, da jeg vet hva du selv har prøvet i samme måned for 2 år siden, likevel ikke i samme forfatning, men de smertelige følelser ved tapet av det aller kjæreste av det timelige har ikke tillatt meg dette.

            Hva jeg har tapt kan ikke min penn tolke, hva hun var for meg og et hvert rettskaffent menneske, det føler jeg med hjertets vemod og vil visst føle så lenge mine tunge dager ennå skal vare. Hennes kjærlige, muntre, dydige tjenestevillige omgang var svært opplivende, og i sær hennes redelige og forsiktige forhold både mot venn og fremmede. Hun var for meg i et hvert tilfelle særdeles til hjelp, men akk jeg ser henne ikke mer å rekke meg et medhjelpelig råd trøst og oppmuntring, men akk hva vil jeg usle støv si til Guds beskikkede råd. Jeg vet Han er Herren og Han gjør hva som er behagelig for Hans øyne, det synes for meg imidlertid å være skjenket i en bitter skål og hva som ennå skal møte meg før jeg får den uttømt er alene kjent for Gud. Det eneste som beroliger mitt sinn er hennes salige henfart og avgang fra tiden. Hele tiden mens hun gikk fruktsommelig var hun meget frisk, det timelige drev hun med flid og munterhet, titt og ofte talte hun i den tid om døden, hvor viktig det var å være rede og hennes symbol var dette, hva Gud ser er best tjenlig til vår salighet det får vi vist og det er nok for oss. Denne hennes tro og daglige ønske har Gud fullkomment stadfestet til hennes tros styrkelse. Angående hennes sykdom så ble hun syk den 29. nov. og utstod den hardeste fødselssmerte til den 1. des. da hun kl.0430 ble forløst med en pike. Dagen etterpå var hun noenlunde bra, den 3. og 4. dag tok sykdommen til, og man vil tro det var melkefeberen eller rettere hennes bestemte død, i alt var hun særdeles tålmodig og hennes sinn vendt mot døden og den forestående evighet. Hun sa til dem som var til stede at det ble hennes utgang av tiden og var svært rolig og tilfreds med Guds vilje. To dager før hun døde lot Gud harde anfektninger prøve hennes tro og tålmodighet, da hun sa at hun følte ikke den fullkomne forsikring om sine synders forlatelse. Hun stred heftig med dette i bønn og påkallelse til Herren uavlatelig dag og natt inntil Herren hørte hennes bønn og rop og gav fullkommen forsikring på hennes sjels salighet og en forsmak på det tilkommende gode. Hun ble da helt rolig og glad, befalte sin sjel i Guds hånd og spurte meg og dem som stod omkring om vi hørte den deilige sang fra Guds engler som hun hørte, og sa at disse kom og mottok hennes sjel og slik gikk hun inn i Herrens hvile den 8de des. Det er en stor trøst for mitt beklemte hjerte, bare jeg kunne stride så vi ennå samles der hvor ingen sorg eller adskillelse mer er å frykte for.

            Dernest kan jeg ikke nok takke Gud og de elskelige og deltakende søsken Andreas Friis og kone som hjertelig har tatt del med meg i all min sorg og møye og især den besværlige byrde med å pleie min lille datter. Så snart min kone var død tok de henne til seg. Min kone avtalte med oss før hun døde om hvorledes hun helst ville vi skulle pleie barnet. Da hun helst ikke ønsket noen amme så ble hennes ønske oppfylt, og piken har i moder Fris en øm mor. Jeg husker ikke mer, klarer heller ikke, jeg ber deg hilse til alle de venner også de langt borte, ber og at du unnskylder at jeg ikke skriver til flere, vil gjerne du lot dem vite det, dem som kjenner meg slik som i Christiansand, Stavanger med flere steder. Du og din kone er hjertelig hilset og tilønsket et lykksalig Nyttår.

                                                                                               Ole Hansen fra Horsens

                                                                                                      I Danmark.

 

(Hans Nielsen Hauge mistet sin første kone på liknende måte 19/12- 1815, to år før! Red.)