Epistelen på Skjærtorsdag

 

Hans N. Hauges postille

1 Kor. 11, 23 – 29.

 

For jeg har mottatt av Herren det som jeg også har overgitt eder, at den Herre Jesus i den natt da han ble forrådt, tok brødet, takket og brøt det og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme som brytes for eder; gjør dette til min ihukommelse! Likeså også kalken etter aftensmåltidet, og sa: Denne kalk er det nye Testamente i mitt blod; gjør dette, så ofte som I drikker det, til min ihukommelse! For så ofte som I eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner I Herrens død, inntil han kommer. Derfor, hver som eter dette brød eller drikker Herrens kalk uverdig, skal være skyldige i Herrens legeme og blod. Men hvert menneske prøve seg selv, og således ete han av brødet og drikke av kalken! For den som eter og drikker uverdig, eter og drikker seg selv til dom, idet han ikke gjør forskjell på Herrens legeme.

 

Hva Gud gir oss det gir Han oss ikke med det som mål at vi skulle beholde det alene, men dele det til andre av våre trengende medbrødre. Derfor sier apostelen Johannes: Dersom vi ikke elsker vår bror som vi har sett; hvorledes kan vi da elske Gud som vi ikke har sett? 1 Joh. 4, 20, og Jakob, dersom din bror eller søster kommer til deg, hungrig og tørst eller naken, og du sa til dem: Gå bort i fred, varm eder og mett eder! Men I gir dem ikke det som hører til legemets nødtørft, hva gagner det? Jak. 2, 15 – 16. Var de tjente med det? Nei, langt ifra. Heller ikke Gud, som vel selv ikke behøver vår tjeneste, men henviser oss til vår neste, så vi skal gjøre dem til gode, og så samtidig fremme Hans ære. For Han har ikke betrodd oss sine gaver for at vi skulle gjemme dem i jorden av frykt for Herrens strenghet som forlanger regnskap, og da har vi å levere Ham det samme tilbake, Mat. 25, 25, enda mindre at vi skulle bruke det, og så legge æren til oss selv, eller stjele de sanne frukter fra Ham som de tilhører, og så tilvende oss arven. For da kunne vi visst vente å bli ødelagte. Mat. 21.

 

Nei, vi har ikke noe som vi ikke har mottatt fra Herren, derfor skal vi sende det tilbake til Ham igjen, som de tro husholdere, gjør sin herre rede og overlater godset den tid herren forlanger det, og det han behager at hans husfogd skal bruke godset til etter hans vilje, det befaler han, og husfogden gjør det. Ja enda rettere, vi som lignelsen sikter til, på grunn av den Gud faders nåde i sin elskelige Sønn Jesus Kristus er blitt Hans barn. Som den kjære Fader vil gjøre oss til sin Sønns medarvinger i det evige liv, når vi her, som lydige barn vil elske Ham over alle ting og bare søke Hans ære, formere Hans gods og være tro i hele Hans hus, 4 Mos. 12, 7, så vi ikke forøder eller er dovne til å arbeide i vår Faders brød med å utdele Hans gaver til de hungrige barn, og lære enhver hvorledes de hos Ham kan få rikelig opphold, be, lokke og nøde dem til Hans nattverd. Hva vi kan klare, som Han vil gi oss befaling til. Slikt et barn var apostelen Paulus. Som han sier i vår dags Epistel: For jeg har mottatt av Herren det som jeg også har overgitt eder, at den Herre Jesus i den natt da han ble forrådt, tok brødet, takket og brøt det og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme som brytes for eder; gjør dette til min ihukommelse!

 

I dette ser vi: Både at Paulus kjente det han hadde ikke var sitt, men at han hadde mottatt det, han så at han ikke ville beholde, skjule eller spare det, men overgi det og utdele det til sine troende, han hadde i troen nytt Kristi legeme og blod, som et livets måltid av Jesu hånd, og antar det i den orden som Kristi apostler hadde mottatt selve Budet av Kristi munn, og de hadde meddelt Paulus det. Disse var sendebud i Herren, og Han antok etter det nådes lys og lærdom Herren viste. Ap. Gj. 9, 6. Ble deretter styrket i troen så han på grunn av den store Ånds gave som var skjenket ved Guds rikdom. Dette tro og utvalgte Guds redskap, vitnet for mange tusen og delte ut Herrens gaver igjen, og i tillegg formante andre å gjøre, som mottok dette gode fra Herren Hånd, og sa: For så ofte som I eter dette brød og drikker denne kalk, forkynner I Herrens død, inntil han kommer. Gode gaver vil enhver gjerne ha, men ikke flere deler dem til andre enn de som har kjærlighet, uten der kunne være noen som ikke skjøttet deres kostbarhet, eller andre av overdådighet, har ingen aktelse for slike høye gaver, og en del gjør det for å hovmode seg og søke ære i det.

Derfor sier apostelen videre: Derfor, hver som eter dette brød eller drikker Herrens  kalk uverdig, skal være skyldig i Herrens legeme og blod. Så ofte vi nyter Herrens legeme og blod skulle vi, siden denne må nytes innvortes ved troen, så ofte vi føler synden som vi arbeider imot og som gjør oss både hungrige og trette, og siden det onde ikke er langt borte, men står omkring og henger ved oss, Heb. 12, 1, så må vi søke i bot og bønn, dette Himmelbrød til styrke og mettelse for vår sjel, og derved få lyst til å meddele den herlige og gode spise til vår neste. Som vi som troende elsker som oss selv, i troen på Jesus, og vil at de skulle bli meddelaktige i det gode. Dem skal vi forkynne om Herrens død som er skjedd for våre synder, at han har av kjærlighet oppofret sitt legeme og utøst sitt dyrebare blod, for at vi i det skal bli fulle av Hans kjærlighet.

 

Den som nå ikke akter disse gaver høyt og bruker dem rett, men vil spise det himmel-manna med et kjødelig jordisk sinn, bli ved i sin ubotferdighet og synd, han eter og drikker uverdig og skal være skyldig i Herrens legeme, får det ikke til liv, men blir iblant Hans mordere som forfulgte og drepte den Herre Kristus og utøste Hans blod. For da, å unngå denne skyld, så formaner apostelen til sist i vår Epistel: Men hvert menneske prøve seg selv, og således ete han av brødet og drikke av kalken! Nemlig: så han kan unngå skylden, og bli delaktig i nåden. For den som eter og drikke uverdig, eter og drikker seg selv til dom, idet han ikke gjør forskjell på Herrens legeme.

Over disse ord med flere, er der skrevne mange bøker, hvor av de fleste som jeg kjenner er skrevet av fornuftslærde, etter bokstavens utvortes kunnskap, av naturlige mennesker, som forhindrer det gode. De er vel under gudfryktighetens skinn med mange både store ord, likevel iblant dem bløte og kjødelige og de fleste fordervelige. Ja, av deres jordiske sinn så besmittet, at den vin ikke kan behage de rene sjeler. Hva som mangler i bøkene, det oppfylles av de altfor mange kjødelige prester i vår tid, som har gjort seg selv til herrer, lik paven å herske over det høyverdige sakrament og deler det ut likesom for penger ved det bord hvor de trekker betalingen og tar oftere offer enn meddeler de botferdige. De akter sine stillinger dyrebarere enn det å kaste det hellige for hunder og svin, Mat. 7, 6, eller gir akt på de ubotferdiges sjeler, som er grove i ondskap og så mange, at når de ikke var seende blinde, så måtte de se de onde og frykte for å gi dem til syndetrøst.

 

Men disse apostler er som Judas, ja for mindre penger enn ham forråder de den uskyldige Jesus. Muligens gjør de vanvittige sjeler seg skyldige i Herrens legeme. Gir dem å ete til fordømmelsens død, som slangen gav Eva, i det de trøster dem og dømmer sjelen til livet som skal dø. Esek. 17, 19. Hvilken elendighet kan ikke klages nok over. Å overbevise dem om dette da deres hovmod og gjerrighet har inntatt dem likesom Judas og yppersteprestene at de blir alt for få, ja akk! At det var noen med Nikodemus som ville betenke seg, så overbevisning, straff og formaning kunne hjelpe. De har da Guds Ord og kan lese det. Ville de så vel ta Kristus og Hans kristne til eksempel og etterfølge deres fotspor, fatte deres sinn og kjærlighet, da reiste de gjerne lange veier og var glade om de kunne meddele noen åndelige og timelige gaver og fant seg mer skyldige til å gjøre dette uten betaling, heller ville gi enn kreve noe for det.

 

Jeg vil henvende meg til dere, deres som gjør dere et håp om å nyte Herrens legeme og blod til liv og salighet. Dere vet at det går ikke an å drikke Herrens kalk og djevelens kalk, å gå til Herrens bord og djevelens bord. Dere må ikke følge eller være lik den store hop, som går på fordømmelsens vei og styrker sine synder ved innbilling å gå til Herrens bord, da det er djevelens bord de spiser ved, av hans i skjenkte lyster. Med et gjerrig, ærgjerrig, hovmodig, hatefullt, vellystig og overdådig hjerte, eller i fråtserier og drukkenskap med mer. De gjør ikke forskjel på Herrens legeme, som er hellig. Hvilken munn som skal nyte det, han må hellige seg fra all uren mat for å få hunger og tørst etter det rettferdige brød og drikke. Det er derfor nødvendig, at dere prøver dere selv, undersøker deres hjerte, sinn, lyst, begjær og all kraft. Hva den er til, eller hvor deres vilje er, som er herren over deres sjel og legeme, kan ta imot den innbydende mat, både av kjødet og verden, ved djevelens innskytelser og lokking.

 

Eller når vi forkaster den da nytes den hellige Guds mat ved sine tjenere, som tilbyr den gode åndelige føde, bare at dere ber Gud med et sant troende hjerte, fri fra hyklerier, øyenskalkhet og urettferdighet eller kjærlighet til noen synd. For hvis dere har dette, så hører Gud ikke deres bønn. Men ber dere av hjerte og føler deres trang om Guds nåde med hunger etter det himmelske manna for å få kraft til å forarbeide deres salighet og komme ut av deres elendighet som dere ønsker, da å føle og få kraft til å hate all synd på grunn av Kristi kjærlighet som begynner å opplyse dere. Ved dette lys kan da den rette prøve, bot og beredelse skje, at dere kan bli beredt til å gå til Herrens nattverd.

 

Dette må så ofte, som før er sagt, skje daglig i troen. Samt å nyte de utvortes midler etter vår Frelsers Ord er svært bra. Bare at det ikke blir til en skikk og utvortes seremoni, med noen forlatelse til dette, uten sann tro og ren kjærlighet, å elske Ham, og forkynne Hans død, i alle sine lemmer, så vi er avdød ved Hans kraft, inntil Han kommer med sitt englebud, og fører vår sjel i Abrahams skjød. Amen.