Hans
Nielsen Hauges reiser Del 3. 21. Jeg forlangte og fikk pass av Borgermester S – i Bragernes, og tok på
reisen ved St. Hans tider 1798. Da jeg var kommet 12 mil fra Bergen, forlot
jeg fartøyet på grunn av motvind og reiste med båt til byen. Da jeg kom der
så meldte jeg meg straks hos politimesteren. Jeg var nå helt fremmed her, og
de to første netter led jeg ondt for logi. Men det varte ikke lenge før jeg
ble kjent og flere ville ha meg i sitt hus. 22. Jeg oppsøkte boktrykkeriet og lot der trykke et lite skrift jeg
kalte, De Enfoldiges Lære. I dette forsøkte jeg å gjendrive en del
beskyldninger og innvendinger mot meg og mine tidligere utgitte skrifter. I
tillegg forsøkte jeg her i dette å overbevise om kristendommens forfall. For
etter min overbevisning trodde jeg, hva jeg siden er blitt mer forvisset om,
at just i denne periode hadde Voltaires og hans etterfølgeres tøylesløse,
tenkefrie og irreligiøse griller bredt seg ut, og deres disiplers tall som av
deres skrifter hadde lært å spotte med Bibel og alt religiøst altfor merkbart
formeret seg. Om frukten av deres sæd gir deres fedreland oss som den åker
der den første ble sådd ut i, de sørgeligste kjennetegn, som dessverre også
har rammet og utstrakt seg til andre land, ja og til vårt Norge i disse år. 23. Spottere og religionshatere må ha satt ondt for meg hos en del av
øvrigheten i Bergen. For da jeg hadde oppholdt meg en måned der, ble jeg kalt
inn for politiretten, og inntil videre ble jeg truet med fengsel, dersom jeg
holdt bønner eller leste og talte for noen. Men da dagen kom og jeg møtte for
overpolitiretten, så falt dette bort. For etter å ha sett litt i mine bøker
og gitt meg noen spørsmål om mine religiøse taler med mer, som jeg for det meste
besvarte med Bibelens ord og deretter satte frem for dem hvor godt det var
når menneskene oppbygget hverandre i Herrens frykt, avla lastene og levde
kristelig, svarte politimesteren smilende: Det var godt om jeg kunne virke
noe på dem. Jeg trodde at jeg forstod hans mening og svarte med alvor: Det
var godt øvrigheten ikke bar sverdet forgjeves, men straffet det onde og
beskyttet det gode. Da han ytret sin mening at en forordning forbød
oppbyggelsestaler, så ytret jeg den mening at der også var en forordning som
befalte, at hver som banner og spotter Guds Ord, skal settes i gapestokken,
og sa at om dette skulle overholdes så fryktet jeg for at byen ble full av
slike gapestokker, med mer. Etter dette lot de meg gå. Siden ble jeg ikke
tiltalt mer og er stadig blitt det av øvrigheten i Bergen og Bergen Stift. 24. Deretter begav jeg meg til sjøs på veien til Opplandet igjen. Men
siden vi fikk motevind tok jeg og reiste med båt til Stavanger og derfra til
lands over Jæren langs kysten. Jeg bar med meg noen hundre små bøker som jeg
gav fra meg på veien. 25. Fjorten dager før Jul kom jeg til Kristiansand. Der lot jeg mitt pass
bli påtegnet. Jeg gikk så til boktrykkeriet og leverte i trykken et gammelt
skrift, kalt Tauleri Omvendelses-historie, men jeg utelot noe om
klostervesenet i dette skrift. 26. Den forestilling jeg gjorde meg om folket på disse grenser, var
svært forskjellig, likesom menneskene selv er forskjellige i tenkemåte,
handlinger og skikker, så vel som klesdrakt. Det siste har jeg alltid synes
best om, når måten var simpel og tarvelig, dette syntes jeg at det var en del
av i Bergen by, hvor folk etter stand og formue forekom meg i den tid minst
fordervet i stas og forfengelighet i forhold til andre byer i Norge. Mengden var
også føyelig, når jeg unntar en del av den såkalte ungdom, som viste seg
pøbelaktig og forfølgende på en grov måte, enda til ved å kaste stein etter
meg på gaten. Jeg tviler likevel på at noen hadde egget dem opp til dette.
Ikke så få venner fikk jeg meg der allikevel. Blant disse var en jomfru, 70
år gammel, som testamenterte meg 1000 Rd. D. St., dette ble konfirmert
(stadfestet) av Kongen, og som hun tid etter annen sendte meg i forveien, for
at jeg kunne få rådighet over det. Selv om jeg ikke ville motta dem
annerledes enn som lån, og gav henne bevis (kvittering) for mottagelsen.
(Dette var den vel kjente E. Pontoppidan sin husholderske Jomfru Maren Boes.
Red an.) 27. Angående folket der på landet
omkring Bergen by, som i alminnelighet kalles striler eller Hordalandsbønder,
da syntes jeg, at en stor del av dem levde nesten som halvt dyr i en naturlig
råhets tilstand, så at hos en del var det ganske vemmelig å nyte noe slags
mat. Jeg fant hos dem altfor liten ettertanke og lyst til å dyrke enten sin
jord, hjerte eller forstand. Alt for mye hang i forfedres skikker, selv om
dette likevel kan i visse måter unnskyldes, da det er et godt middel til
bevare den gamle norske enkelhet og tarvelighet. De er i tillegg veldig
enige, dessverre også i det som ondt er. 28. På de andre grenser fra Stavanger til Kristiansand var den gang
ganske få, når jeg unntar Lista-landet, som hadde lyst til åndelig
beskjeftigelse, men til ondskap, gevinst og sanselig fornøyelse, uvillighet
til å tjene og egennyttighet avvekslet ofte med hverandre. Det siste merkes mest
østenfor Kristiansand fra Arendal til Skien. 29. Jeg kom til Bragernes til Jul. Her på Østlandet var nå opptent en
heftig lyst i mange mennesker å få tale med meg og få kjøpe av mine bøker som
var sendt til trykking. Så jeg hadde mer å gjøre enn jeg kunne overkomme, reiste
ofte langt ut på natten, hver dag. Jeg besøkte de fleste sogn. Mine bøker var
dels solgte, dels gitt bort av meg selv eller mine kommisjonærer. 30. Da jeg kom til mine foreldre, så innløp mange brev fra Bergen, at jeg
skulle komme dit igjen. Derfor begav jeg meg på reise igjen i Mars måned
1799, var igjen hos Borgermester S. – i Bragernes og fikk nytt pass, da denne
mann bar aktelse for religionen og tenkte vel om meg. 31. Da jeg nå kom til Eiker, ble jeg arrestert og sittende tre dager hos
lensmannen, mens han innhentet ordre fra Amtet hva han skulle gjøre med meg.
Deretter ble jeg under streng bevoktning ført til Fogd K. – på Kongsberg.
Denne så på mitt pass og gav meg deretter løs igjen. Da jeg kom opp i Veggli
prestegjeld, ble jeg igjen anholdt av en lensmann der. Han påla meg at jeg
skulle reise ut av sognet, og jeg ble da fri igjen. Mange kom til meg for å
tale med meg. Jeg reiste opp Numedal og over fjellet på stier til Hardanger,
7 mil. På denne vei var ikke noe levende å se uten noen ville reinsdyr og den
veiviser jeg hadde i følge med meg.
Forts. n. nr. |