Evangeliet
på 3. søndag etter trefoldighet Fra Hans N. Hauges Postille. Luk. 15, 1 – 10. Men alle tollere og syndere holdt seg nær til ham
for å høre ham. Og fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom og sa:
Denne tar imot syndere og eter med dem! Men han talte denne lignelse til dem
og sa: Hvilket menneske iblant eder som har hundre får og mister ett av dem,
forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går etter det tapte, inntil han finner
det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede. Og
når han kommer hjem, kaller han venner og naboer sammen og sier til dem: Gled
eder med meg; for jeg har funnet mitt får som var tapt! Jeg sier eder:
Således skal det være mer glede i himmelen over én synder som omvender seg,
enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Eller
hvilken kvinne som har ti penninger og mister én penning, tenner ikke et lys
og feier huset og leter med flid inntil hun finner den? Og når hun har funnet
den, kaller hun sine venninner og nabokvinner sammen og sier: Gled eder med
meg; for jeg har funnet den penning som jeg hadde mistet! Således, sier jeg
eder, skal det være glede for Guds engler over én synder som omvender seg. Hvor ofte er ikke verdens menneskers
øyne onde fordi vår Herre er god,
Mat. 20, 15. Dette ser vi også av vår dags Evangelium at når alle tollere og
syndere holdt seg nær til Jesus for å høre Ham, så knurret fariseerne og de
skriftlærde, som sa at denne mottar syndere og eter med dem. Det gjorde de på
den ene side av stolthet og forakt, da de syntes de var rettferdige og gode,
ja så hellige at de ikke ville ete og ha selskap med tollere og andre, som
ikke var av så høy verd i utvortes anseelse som dem. De arme syndere var i en
langt bedre tilstand enn de hovmodige fariseere, for de kjente sin nød, følte
den hjelp og undervisning de hadde behov av, hvorledes de kunne komme til
omvendelse og forbedring. De holdt seg derfor nær til Jesus både for å lære
av Hans livsalige munn de kjærlige ord, som fløt ut av den og i tillegg følte
den kraft som Han tilbød og gav alle de som trodde på Ham og mottok Ham. Alt
dette foraktet fariseerne og de skriftlærde, for de var for vise i sine egne
tanker og i tillegg var avindsyke for andre skulle bli opplyste og få redning
for sin nød. Derfor talte Jesus denne lignelse til dem og sa: Hvilket
menneske iblant eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke
de ni og nitti i ørkenen og går etter det tapte, inntil han finner det? Og
når han har funnet det, legger han det på sine skuldre med glede. Og når han
kommer hjem, kaller han venner og naboer sammen og sier til dem: Gled eder
med meg; for jeg har funnet mitt får som var tapt! Jesus setter her frem et eksempel på en leiesvenn eller et
uvedkommende menneske. Fariseerne var likegyldig overfor Herrens gods, for de
viste vilje til dom, hevn og straff og ikke miskunnhet, Mat. 9, 13 og ikke
som Han til å saliggjøre det fortapte og søke det villfarne. Han hadde slik
omsorg at Han forlater de ni og nitti i ørkenen for å søke etter det som er
borte, og da Han finner det, så legger Han det på sine skuldre. Her ser vi
den ømme kjærlighet og Gud Faders hjerte mot arme får som er oppriktige, vil
la seg finne, er enfoldige og i nød. Disse søker Han flittig etter for å
finne dem. Ja, vi ser av det hvorledes og vi skal gjøre. Om vi har mange
elskelige oppriktige brødre, så må vi likevel forlate dem i denne verdens
ørken blant onde mennesker, eller denne ørken som er øde for Guds Ord. Vi må
da formane dem til å holde seg sammen til oppbyggelse og bli styrkte, mens vi
søker etter flere som kan være forvirrede og tapte, lete dem opp, legge dem
på våre skuldre, eller med alle våre krefter søke å understøtte dem, for vi
som formår det, er skyldig til å bære byrden for de skrøpelige, Rom. 15, 1. Dette
må være vår glede, å gjøre godt og føre de villfarne til rette. For jeg
sier eder: Således skal det være mer glede i himmelen over én synder som
omvender seg, enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til
omvendelse. Her vil noen mene at de ni og nitti skulle være fariseere som holder
seg for gode og ikke behøver omvendelse. Men Kristus sier, at Han forlot
eller gikk fra dem og de var av Ham, og i tillegg at de ikke hadde behov av
omvendelse. Ja, Jesus sier, Han hadde mer glede av den ene, enn over de ni og
nitti, og over hyklere eller selvgode har Han ingen glede. Altså var dette
over de oppriktige. De hellige engler og alle troende, åndelige og
himmelsinnede mennesker, som er fylte av Guds kjærlighet, de har slik glede
over i å få oppsøke de fortapte, at de har større glede over et fortapt får,
enn over de ni og nitti som er i behold. Enhver gleder seg alltid mer for det
lille han kan få lagt til sitt gods, eller få igjen det fortapte, enn over
mye som han har, og når de i verden gleder seg som kan vinne rikdom, eller
får igjen sitt fortapte gods, hvor mye mer skulle vi da glede oss i det som
aldri forgår. Dette føles vel av en kjærlig tro hyrde. Hvor glad han er når
flere legges til hans samfunn, og derfor ofte forlater sine får for å søke
etter flere. Eller hvilken kvinne som har ti penninger, om hun
mister én penning, tenner ikke lys og feier huset og leter med flid inntil
hun finner den? Her er eksempel i
det naturlige som vi daglig ser, hvor flittig verden er til å søke, om de
taper noe av det timelige rikdommer. Hvor mye flittigere skulle ikke vi da
være til å søke etter det himmelske og prøve om vi har bevart de ti Budord, den
hellige skatt som gjør oss rike i all evighet. Herren vil belønne inntil
tusen ledd dem som elsker Ham og holder Hans Bud. Men skulle vi tape noen av
dem, eller bryte et, så er vi skyldige i alle, Jak. 2, 10, og får den straff
som Herren truer overtredere med. Hvor nødvendig er det ikke derfor å ta Guds
Ord eller Bud for oss, be om Den Hellige Ånds ild, at den måtte falle ned i
våre hjerter og tenne opp lys, feie dette hus eller hjerte, få ut all den
synd og ondskap som kan ligge skjult og overskygge Guds Bud. Dekket ligger
over hjertet når en leser Loven, men når vi omvender oss da blir dekket tatt
bort, 2 Kor. 3, 15 – 16. Når vi elsker Gud, så skjuler vi i alle Hans Bud hva
vi skal gjøre, Han gir oss da nåde både til å finne og kraft til å bevare
dem, og kjærlighet til å bevare eller holde Hans Bud, 1 Joh. 5, 3. Måtte vi glede
oss inderlig med venner og naboer, når vi hadde fått igjen det tapte Guds
billede, fått lyst og kraft til å gjøre Guds vilje. For jeg sier eder, skal det være glede for Guds engler over én
synder som omvender seg. Så
Bønn. Herre!
Allmektige Gud, opplys oss ved din allmakts gjerninger, ja især med din Ånd,
ved troen på ditt Ord, hva du vil og kan gjøre oss til, opphøye og nedtrykke!
Bøy du oss derfor under din veldige Ånd, så vi kunne rett fornedre oss selv,
og lære å kjenne vår syndejammer, føle vår sykdom og villfarelse, så vi med
alvorlige bønner kunne påkalle deg om din legedom og frelse, så du kunne
opphøye oss i den behagelige tid, når vi ved lidelser var blitt lutret og
tilberedt til å motta din hellighet. Ja gi du og den nåde å være dine
fortapte får som hadde latt seg finne, ved å gi akt på din røst, og som du
bar på dine skuldre, så du kunne gledes med dine engler ved vår tilbakekomst
i din fåresti, og være der tro til å bevare dine Bud i en oppriktig
kjærlighet. Det høre og bønnhøre du treenige Gud Fader, Sønn og Hellige Ånd.
Amen. |