Egenrettferdigheten og ydmykheten

Evangeliet på 11. søndag etter trefoldighet.

Luk. 18, 9 – 14.

Men han sa også denne lignelse til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: To mennesker gikk opp til tempelet for å be; den ene var en fariseer, og den andre en toller. Fariseeren sto for seg selv og ba således: Gud! Jeg takker deg at jeg ikke er som de andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarler, eller som denne toller. Jeg faster to ganger om uken, jeg gir tiende av alt det jeg eier. Og tolleren sto langt borte og ville ikke engang løfte sine øyne opp mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! Jeg sier eder: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus fremfor den andre; for hver den seg selv opphøyer, skal fornedres; men den seg selv fornedrer, skal opphøyes.

Egenrettferdigheten og ydmykheten har aldri kunnet forenes, dette vitner også det hellige Evangelium om. Fariseeren, den egenrettferdige, sto for seg selv – mens tolleren, den ydmyke synder, sto langt bort.

Jesus avmaler her for oss så klart denne store forskjell mellom den botferdige og den ubotferdige, den egenrettferdige og den ydmyke synder, at ingen på dommens dag skulle kunne si: Nei dette forstod jeg ikke! Jeg var ikke klar over at jeg var egenrettferdig, jeg var ikke klar over at jeg ikke var ydmyk og saktmodig av hjertet! Jeg trodde og håpet at jeg var det, men nå skjønner jeg at jeg tok evig feil! En slik påstand i forhold til denne tekst vil være meningsløst, for Jesus sier dette så klart og det finnes ikke prutningsmonn! Det er jo akkurat sagt til dem som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre. Stolte på seg selv, sier Jesus! De la frelsen hos seg selv, de mente at det de i egen kraft kunne prestere skulle føre dem til Himmel og salighet. De hadde glemt det gamle bud fra Herren: For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende. Jer. 57, 15. Og: For du har ikke lyst til slaktoffer, ellers ville jeg gi deg det. I brennoffer har du ikke behag. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte. Sal. 51, 18 – 19 og flere andre steder.

Men hvorfor er det så nødvendig at en er ydmyk og sorgfull over sine synder, spør du kanskje? Det er ikke noe en blir av seg selv eller i seg selv, for den gamle Adam og Eva er stolte og egenrettferdige i sin syndige natur, men når den gode Hellige Ånd får gjøre sin gjerning i en synders hjerte da må nødvendigvis også fruktene av det komme til syne i en ydmyk saktmodig ånd som sørger hjertelig over å ha syndet mot den allkjærlige Gud som ofret sin enbårne Sønn for meg til mine synders nådige forlatelse. En slik kjærlighet skulle smelte de mest steinharde hjerter og gjøre dem botferdige og ydmyke. Guds kjærlighet knuser og leger, virker anger over synden og glede og fryd over frelsen i Jesu dyrebare blod.

De to menn stod langt fra hverandre i templet, det gjør de enn i dag, ja, det er for det meste slik at den botferdige ”toller” i dag bøyer seg i støvet utenfor templet, det er ikke lenger plass for den botferdig og ydmyke i de fleste templer i dag! Vi må sammen med Jesus gå utenfor leiren og bære Jesu vanære og skjensel. De stolte fariseere har for det meste inntatt alle posisjoner i templet i dag, de roser seg av sin høye rang og side kjoler, de bærer sine gullkors med stor ”verdighet” og velsigner og innvier de grovest synder i menigheten som tillatelige og nødvendige for det handler om ”kjærlighet”. Barnet i mors liv som blir drept og ikke forsvart, blir omtalt som en ”gjenstand” det var sørgelig å miste, og ”det er trist at det skal være sånn!” De kan ikke si at dette er mord og en grusom synd mot Gud! De kan ikke si til Kongen og Regjeringen at de har blod på hendene ved den ugudelige abortlov, men det skulle de gjøre! Så må vi sammen med tolleren bøye oss i sann syndserkjennelse og si: Gud vær meg synder nådeig for Jesu barmhjertighets skyld! Amen.

Trygve Einar Gjerde.