Luthers formaning til vår tids kristne

 

            Kristne erkjenner og akter Guds ubeskrivelige ære og herlighet, hvormed Han åpenbarer seg for oss i sin kirke. Den er Guds hus, hvor Gud bor hos oss, hvor vi er sønner og døtre, og Han er vår Fader, som taler og omgås med oss. Den er Himlens port, som vi skulle vandre igjennom ut av det jordiske liv. Derfor skal i Guds kirke ikke noe høres eller sees uten hva Gud kan bekjenne seg til. Men kirken har sitt sted i templet, i stolen, i soverommet. Hvor to eller tre samles i Guds navn, der bor Gud. Ja, om noen taler med seg selv og betrakter Guds Ord, da er Gud med sine engler til stede og virker og taler slik at Himmerikets dør står åpen samme sted.

 

            Men Kristus er den Hjørnestein, som alt som skal bestå for Gud må bygges og grunnes på. Det som bygges uten Ham, det må styrte og kan ikke bestå. Ved dette Hode skulle vi holde oss av all makt og slik bli sammen som lemmer av et legeme. Men slik lærer vi av den hellige Skrift, at vi blir rettferdige ved troen alene, siden det er denne som griper og holder den høyeste Skatt, Guds Sønn. Alle menneskers herlighet er ikke noe mot en dråpe av blod, Kristus har utøst for oss, og slett ikke mot alt hva Han har gjort og lidt for oss. Derfor kan jeg slett ikke forlate meg på min egen dyd og verdighet.

 

            Det er Kristi rike som denne søte stemme lyder fra: Dine synder er deg forlatte! Fornuften er alltid tilbøyelig til å vende seg tilbake fra denne tro, og holde seg til gjerninger alene. Men hvor troen finnes, der kan kjærligheten visselig ikke utebli. Forbannet være det liv som bare lever for seg selv! Den som lever i troen, lever for andre. Nesten skal du gi alt hva du klarer til legemlig nødvendighet, men bare for at du kan komme til hovedsaken, at nemlig hans sjel også kan bli oppreist og brakt til Kristus.

 

            Men det er Den Hellige Ånd som gir menneskene troen på Kristus og helliger dem ved det. Det vil si: gir dem et nytt hjerte og et nytt vesen, så de kunne overvinne alle villfarelser og falske tanker, så de ikke forsaker eller fortviler for Guds dom, men i alt hva de møter, det være godt eller ondt, elsker, lover, takker og ærer Gud. Til et slikt nytt liv vekker Den Hellige Ånd dem opp til, inntil det fullendes i hint liv.

 

Spør dere: Hva kjennes da denne hellige kristelige kirke og dette kristelige, hellige folk på? – Først på Guds hellige Ord. For Guds Ord er hellig og helliger alt, hva det rører. Det er en Guds kraft til saliggjørelse for alle, som tror på det. Hvor du ser eller hører, at dette Ord prekes, tros, bekjennes og etterleves: Der skal du aldri tvile, at det på samme sted jo må finnes et hellig, kristelig folk, selv om det er nok så lite i antall. – Fremdeles på dåpens og nattverdens hellige sakramenter, hvor disse læres, tros, brukes og mottas etter Kristi orden og innstiftelse. Disse er de dyrebare, av Kristus selv etterlatte helligdommer, som Hans folk helliges ved og tilliks offentlig bekjenner, at det hører Ham til. – Videre på det at det kalles og vies kirketjenere, prester og sjelesørgere, som kunne administrere de nyssnevnte helligdommer, for menigmann kan ikke gjøre dette på egenhånd. Et kristelig folk kjennes egentlig også på bønnen, på de offentlige takksigelser, de sender opp til Gud, og på det hellige kors som de må gå under. For de må lide ulykke og forfølgelse, fristelse og anfekting av djevel, verden og kjød, innvortes engstes og utvortes foraktes, at de kan holde rett fast ved Kristus og Hans Ord. Med denne korsets helligdom gjør Den Hellige Ånd dette folk ikke bare hellig, men også salig. Det skulle dere vite at Kristi rike er et slikt rike som hele verden er imot. Derfor skulle vi ruste og styrke våre hjerter så at vi ikke forsaker eller forferdes, men husker på at slikt på ingen måte kan forebygges eller avverges. For verden blir likevel verden og gjør gjerne alt hva djevelen vil. Den hellige kristelige kirke har stadig i sitt eget skjød mange onde skalker og kan ikke bli dem kvitt. For i dette liv må gode og onde finnes blant hverandre.

                                                                                                   Forts. n. nr.