Er hemmelig forlovelse synd?

En samtale mellom Martin Luther og Filip Melanchton

Del 5.

Melanchton sitter i sitt studiekammer. Han er mere nedbøyet enn noensinne før. Hans bløte gemytt, hans ubegrensede kjærlighet til de barn som Gud har gitt ham, og da han ikke var i stand til å tilføye sine barn noe ondt, selv om den faderlige tukt befalte det, hans hjertes tilbøyelighet til å utlegge alt til det beste og holde fred med enhver, enda med oppofrelsen av sin egen fred - men på den andre side hans dype, rene gudsfrykt, den fullkomne underkastelse under Guds råd og vilje, hans overordentlig store samvittighetsangst når en eller annen bebreidelse, en eller annen anklage trykket ham, - alt dette hadde rystet og forstyrret hele hans indre menneske og brakt ham i uenighet med seg selv.

”Martin, Martin!” ropte han. ”Å, kunne jeg slå til med, din jernhammer! Kunne jeg gå ut av meg selv som du, for bare å være Guds redskap, - kunne jeg som du, veldige mann, rolig og trøstig skride bort over ruinene av min huslige lykke når bare Herrens hus står fast, - kunne jeg som du, ikke se på kone og barn i striden for Guds Ord og stå på frelsens klippe med den seirende tros fane i hånden og syngende halleluja, mens mine kjæres hjerter forblødde rundt omkring kunne jeg det! Og, akk, jeg kan det ikke!”

Melanchton falt på kne ved en stol, som var dekket med bøker. ”Jeg arme mann” sa han. ”At jeg ikke engang tør be! Opplys meg, Herre, med ditt lys. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre! Jeg bekjenner din vilje, du store, allmektige, hellige Gud! Det er ikke natt omkring meg, - jeg ser deg i din herlighet -, men jeg mangler kraft til å gjøre din vilje. Herre, forbarm deg over mig, la din kraft være mektig i den svake!"

Den Hellige Skrift lå oppslått på stolen foran ham, men under noen andre bøker så bare noen vers var synlige. Hans blikk festet sig ved disse vers, og han leste: Den som elsker far og mor mer enn mig, er mig ikke verd. Og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er mig ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”

Da han hadde lest dette, begynte hans sjel å beve av frykt og Herrens tilbedelse. Takknemlighetens, gledens, den saliggjørende ydmykhets tårer fylte hans øyne. Han reiste seg hurtig og sa: ”Vidunderlige, veldige Gud! Jeg er ikke verd at du er gått inn under mitt tak og har rakt meg hånden, likesom Peder, for at jeg ikke skal synke ned i min vantros og svakhets hav. Akk, Herre, selv om jeg aldri er deg verd, vil jeg - likevel gjerne, gjerne ta dette mitt kors på meg og etterfølge deg.”

Og således styrket ved Guds Ord, som han ikke hadde vært på lang tid, gikk han modig og trøstet inn i sin families værelse, hvor han fant sin hustru og sønnen Filip.

”Kjære far”, sa sønnen, ”Gud har styrt ditt hjerte således at du vil gjøre meg lykkelig?”

”Ja”, svarte Melanchton alvorlig og høytidelig”, Gud har styrt mitt hjerte. Ham være takk, Israels vokter, som våker når vårt stakkars hjerte sover i sin sikkerhet. Min sønn, min gode, kjære kone, bøy dere med mig, takk den barmhjertige, Gud og Far med mig, Han som ikke vil noen skal gå tapt; men at alle skal, komme til sannhets erkjennelse. Min sønn, det band som du har knyttet imot Guds Bud, imot din fars og din mors vidende og vilje, - med denne min hånd sønderriver jeg det hermed. Du vil ikke se piken mer.”

Både sønnen og moren forsøkte nå å få Melanchton til å endre sin beslutning. Sønnen erklærte at han ikke kunne leve, hans hjerte ville briste av sorg. Men Melanchton var fast og forklarte sønnen at han nå også hadde overtrådt det første Bud, idet han hadde elsket piken høyere enn Gud.

Etter en lang samtale sa endelig hustruen til sin mann: ”Jeg har syndet med, uten at jeg visste det. Vil du tilgi mig hva jeg av svakhet og moderlig kjærlighet har talt imot deg?”

”Anklag deg ikke, ”Katharina”, sa mannen. ”Det var en tid i mitt liv da jeg dårlig trodde at alle de synder som kjærligheten gjorde, ville kanskje uten vår bønn bli tilgitt av Gud. Og likesom jeg var svak av kjærlighet til dere, av medlidenhet med menneskene, svak av kjærlighet til fred, så trodde jeg kanskje til og med at min svakhet var en dyd. Jeg stakkars dåre! Herren taler ikke om det naturlige hjertes kjærlighet, men om kjærligheten til ham selv, om kjærlighet til Gud. Og når Johannes sier: Den som elsker, synder ikke, når kjærligheten til Gud ikke er annet enn å sky synden for Guds og Kristi skyld, når Gud Herren kun er den nådig og barmhjertig som av kjærlighet til Ham tvinger sin egenvilje, dreper kjødets lyster, gjenfødes i daglig anger og bot og for Frelserens skyld lir skjensel og spott, trengsel og angst i denne verden, -- når jeg erkjente og overveide alt dette, da så jeg at den kjærlighet som jeg syndet av, ikke rettferdiggjorde mig, men anklaget mig. Synden tilgis ikke for den naturlige kjærlighets skyld, som den er sprunget ut av, men for den kjærlighets skyld som driver hjertet i tro og bot til Gud.”

”Du bad mig om tilgivelse for din synd imot mig”, henvendte han seg nå til sin sønn, ”og som tegn på min tilgivelse vil du at jeg skal samtykke i forlovelsen. Det eneste tegn, hvorav man kan se at du erkjenner din synd og har oppriktig anger og bot, er det offer som du skulle bringe, at du tvinger din vilje for å gjøre Guds vilje. Og likevel vegrer du deg ved dette offer? Du har syndet mot Guds Bud ved å inngå hemmelig forlovelse; skal jeg nå selv synde med, idet jeg anerkjenner og godkjenner din synd? Når tyven synder mot det syvende Bud, tør da øvrigheten si at han ikke bare har fått tilgivelse, fordi han bad om det, men at han også skal beholde hva han har stjålet? Er nu ikke dette tilfellet med deg? Filip, du kan ikke telle alle de bønner jeg har bedt og de tårer jeg har felt for denne synds skyld. Du aner ikke de kamper jeg har utkjempet mellom min faderlige kjærlighet til deg og ydmyk underkastelse under Guds vilje. Jeg har søkt tusen utveier som kunde redde mig ut av min nød; men Gud har vist meg at jeg bare kan redde deg og meg fra denne brøde ved det, at vi begge bøyer oss under Hans Lov, når vi begge bringer det offer som Gud fordrer av oss. Jeg ofrer min kjærlighet til deg, som, Gud ved det, gjør det så tungt og surt å avslå din bønn, og du ofrer din kjærlighet til denne pike.

Forts. n. nr