Hans Nielsen Hauges reiser

6. del.

48. Da jeg var i København betraktet jeg de papirmøller jeg var i nærheten, og da jeg kom til Eiker i Akershus stift, fant jeg der en redeligsinnet venn som forstod de mekaniske kunster. Jeg rådførte meg med ham og flere andre om å anlegge en papirfabrikk på Eiker ved Drammen. Jeg brukte en del av inntektene på mine solgte bøker for å støtte dette prosjekt og ved mitt kjennskap til landet ble det anskaffet en god del filler, slik at anlegget straks kom i virksomhet.

I begynnelsen var det 6 eiere av bedriften. Selv var jeg ikke medeier, siden det var min lyst å gagne andre og sette menneskehender i arbeid, uten hensyn til egen ære eller egennytte. Dette ville jeg gjerne vise i gjerningen.

49. Jeg reiste fra Eiker i 1801 opp Hallingdal til Hemsedal, og det på grunn av den årsak at på sist nevnte sted var kommet opp noen villfarelser av egen innbilling og overtro, at dommedag var nært forestående. Jeg oppsøkte straks dem som hadde utbredt dette og tiltalte dem for sin villfarende innbilling og overtydde dem om de skadelige virkninger slikt kunne ha for dem selv og andre, overbeviste dem med Kristi Ord, at ikke noe menneske vet den dag. De trodde meg da og lot seg rette.

50. På denne reise talte jeg med to prester som gav meg forskjellige spørsmål. Blant annet spurte den ene, hvorfor Gud ikke sendte sin Ånd over våre forfedre, så vel som over meg og mine medtroende? Jeg spurte tilbake: Hvem var Guds rådgivere, eller hvem gav Ham noe forut så Han skulle kreve det igjen? Da prestene tidde, kom en klokker frem og ytret sin harme, og sa: At jeg rev ned alt hva han hadde bygget opp i 40 år. Jeg spurte: Hvorledes har De da bygget, når det kunne falle så fort? Deres bygning har da visst ikke stått på klippen. Deretter ba de meg gå igjen, selv om de på forhånd hadde beordret lensmannen til å arrestere meg og føre meg til seg, men da jeg velvillig fulgte med lensmannens bror til prestene, så krevdes ingen tvang, og nå ble alt hevet.

51. Etter at jeg var gått over fjellet på ski til Åls hovedsogn og på sist nevnte sted især anstrengte meg, da jeg gikk 3 til 4 mil hver dag, og enkelte dager holdt 3 til 4 forsamlinger, så skjedde det en kveld at lensmannen der på stedet, samt en mann med ham kom og ville arrestere meg. Der var omtrent 300 mennesker samlet. Blant disse hørte jeg ikke at noen tok lensmannens parti, men brukte maktspråk mot hans trusler og bød ham å være stille og ikke røre meg. Men jeg bad dem om at de skulle være stille og sa: Det er min plikt å følge ham, så fremt han har øvrighetens ordre. Denne leste han straks opp og jeg fulgte med ham. Nå kom jeg i hans hus straks til hvile og sov søtelig. Dette var lørdags natt. Søndags ettermiddag ville atskillige besøke meg, men de fleste ble avslått. Derimot kom der inn en pike, som det ble sagt om at hun var leiet for at hun skulle spotte meg, som og hennes atferd nesten utviste. Men hva skjedde: Etter at jeg hadde talt noen ord med henne, begynte hun å gråte. Endelig kom der inn en spillemann og en del lystige folk som begynte å danse. Lensmannens kone kom, tok min hånd og oppfordret meg til det samme. Jeg bad spillemannen ville spille meg en tur etter som jeg selv begynte, nemlig denne salme: Nu bør ei synden mere, med Makt og Herredom, uti vårt kjød regjere, men daglig kastes om. Ved dette slapp lensmannskonen min hånd og dansen stanset! Jeg derimot leste og talte til de tilstedeværende, så spillemannen og de andre begynte å ynkes over meg fordi jeg ble slik behandlet, andre gråt og ønsket at de var som jeg.

52. Ved middnattstid ble jeg med vakt ført derfra 18 mil utover til Ringerike. På de første 4 mil var der ingen stans, selv om mange fulgte etter for å be farvel med meg. Men siden ble vakten mer moderat, så jeg fikk tale med mange. Noen av mine motstandere spådde nå livsvarig fengsel.

På Ringerike ble jeg da stillet for Fogden H ---. De andre vakthavende skulle likedan være vitner om mitt forhold i Hallingdal. De hadde også brever med fra presten. Da Fogden hadde lest brevene og overhørt vitnene, spurte han meg om jeg hadde holdt taler i Hallingdal? Til det svarte jeg: Ja! Spørsmål: Vet de at en kone har hengt seg på grunn av deres lærdom, som disse vitnene sier? Jeg svarte: Jeg har aldri hørt det før. Så spurte jeg vitnene om de kunne bevitne at jeg hadde talt med denne kone, eller om min lærdom var skyld i hennes selvmord? Til dette svarte vitnene nei! De hadde ikke hørt noe om dette. Jeg sa til Fogden: Om jeg nå enn hadde talt med henne om Guds Ord, og hun tok det forvent opp, kunne jeg da være mer skyld i dette, enn Kristus var i det at Judas hengte seg selv? Til dette svarte Fogden at det var et passende eksempel til deres forsvar.

Ja sa jeg, enda mer må jeg være uskyldig, da jeg hverken har sett eller talt med dette mennesket, og da man har gjort så før min tid, så skjer det vel også dessverre i min tid, så vel som etter meg, at noen dreper seg selv. Deretter skrev han på mitt pass og jeg gikk fri igjen.

Forts. n. nr.