Er hemmelig forlovelse synd?

En samtale mellom Martin Luther og Filip Melanchton

Del 6.

Innvend ikke mer”, ble Melanchton ved, da han så sønnen gjorde mine til å motsi ham. ”Jeg befaler deg, Filip, med den makt som er mig gitt over deg, og i kraft av det ansvar jeg for din skyld har for Gud, at du fra i dag av, fra denne time av, sønderriver det bånd som mot Guds og menneskenes orden, binder deg til denne pike. Det er bedre at hjertet lir pine enn samvittigheten. Tenk over hva som er den søteste trøst for det fromme hjerte, men derimot en skrekk for den ulydige og falske, nemlig å falle i den levende Guds hender. La meg av dette første offer som du bringer Gud, se at du elsker Gud av ganske hjerte, av ganske sjel, av ganske sinn og av alle dine krefter. Min sønn, for din arme sjels skyld, for din Guds og frelsers skyld, - vil du bøye deg under Guds befaling og Lov?”

Sønnen ventet noen øyeblikk, men sa deretter under hete tårer: ”Jeg vil bøye meg, far.”

”Gud hjelpe deg og være deg nådig”, sa Melanchton dypt beveget. ”Fatt mot, min sønn! Allting tjener dem tilgode som elsker Gud. Du vil snart erkjenne at du har valgt den bedre del. Med denne første seier over deg selv har du vunnet mye og stort. Av den fred som du vil få, vil du styrke deg til alle videre kamper mot verden og dens lyst.”

Melanchton vendte nu tilbake til sitt studerkammer og lå lenge på kne i stille bønn. Der etter reiste han sig hurtig og sa: ”Nå bort til doktor Martin! Han skal være den første som deler min glede.”

Luther hadde sendt bud etter sin venn og skriftefar dr. Bugenhagen. De talte lenge sammen om kirkens tilstand og utsiktene for fremtiden.

”Mitt håp vil bli gjort til skamme”, sa Luther i en trøstesløs tone. ”Av mine kjære venner og medkjempere går den ene etter den andre ned i graven, hvorfor skal da jeg bli alene igjen? Min trofaste Hausmann er borte, min kjære, trofaste Spalatin likeså; hva skal jeg ennå gjøre her? Gjør ikke enda til Filip livet surt og svært for mig? Han ser daglig med mig hvorledes kirketukten her i Wittenberg forfaller, og hvorledes våre studenter hverken ved bønner eller trusler og straff kan bringes til en kristelig livs vandel. Hva hjelper det mig at jeg høyt og

offentlig preker mot de hemmelige forlovelser som er Satans oppfinnelse. Byrådet er imot meg, ja enda til kurfyrsten har ikke mot til å stanse en slik ukristelig gjerning. Filip sitter med sin egen sønn i en slik samvittighetsnød. Han kunne og skulle statuere et eksempel og bryte sin sønns hemmelige forlovelse; men han gjør det ikke. Hva skal jeg ennå her? Alle er imot meg. Mine venner forlater meg. Timen er der, da jeg skal dra bort likesom Lot.”

”Det kan ikke være ditt alvor”, svarte Bugenhagen. ”Hva, skulle der bli av oss, av vårt Wittenberg, hvis du forlot oss? Dessuten, kjære doktor, ser du saken sortere enn den virkelig er. Henger vi ikke alle ved deg med hjertelig, kjærlighet? Har ikke kurfyrsten så sent som i går sendt bud til deg for å erfare hvorledes det står til? Har ikke magister Filip i morges tildelt studentene en kjærlig, faderlig straffende formaning på grunn av deres lettferdige liv og advart og truet med din vrede?”

”Men sin egen sønn lar han leve i skam og synd!” Ropte Luther ergerlig. ”Hvis Filip bare denne ene gang ville vise at han for Guds Ords skyld kunde la barn og gods fare, og lik Abraham som ofret sin Isak, adlyde Gud mere enn menneskene, og at Filip en gang ville hugge med sverdet inn i denne ungdommens syndige ferd hos oss, da var der likevel medarbeidere. Men således skal den gamle Luther, alene være ulven, som om all ting var min sak, min ære, min lære, mitt verk. De kan ikke vente til gamle Luther er død, så at de ikke lenger skal ha noen som tukter dem med Guds Ord. De er trette av troen og omvendelsen.

Jeg har for lenge siden forutsett og forutsagt det, folk er trette og kjede av Evangeliet, de vil ikke ha det lenger. Djevelen vinner sitt spill; hva han ikke med sverdet har kunnet drive ut ved papistene, det driver han nå ut ved de evangeliske selv med lathet. Nå vel, jeg har gjort mitt og ofte nok trolig advart. Men ikke noe vil hjelpe. Der er alle ting til stede, så Evangeliet altfor tidlig blir tatt fra oss igjen. Wittenberg vil gjøre det første fall. Derfor vil jeg nå dra ut som Lot, og om det enn bare var for å finne et sted hvor jeg kan dø i fred.”

De to venner skiltes. Bugenhagen var bekymret og engstelig. Luther forlot snart etter byen for ikke mer å komme tilbake.

Luthers avreise hadde fylt hele byen med angst og skrekk. Universitetet, Byrådet, borgerne og især Bugenhagen og Melanchton var nesten dødelig forskrekket. Kurfyrsten selv sørget av hjertet over Luthers voldsomme skritt.

Da kurfyrsten fikk rede på at Luther oppholdt seg hos biskop Amsdorf av Nauenburg, sendte han sin livlege, Dr. Ratzenberger, til Luther med bønn om at han for kirkens skyld ville komme tilbake. Ratzenberger får endelig ved Amsdorfs hjelp brakt det dertil at Luther samtykker i å bli med ham tilbake til Wittenberg. Kurfyrsten lover da at han vil være behjelpelig med å få forandret det som hadde vært årsak til Luthers fortvilelse.

Luther mottok fyrstens løfter ydmyk og takknemlig, men hans sinn var fremdeles mørkt og bedrøvet.

En deputasjon fra universitetet kom for å uttrykke sin glede over hans tilbakekomst. Professorene trådte inn med Melanchton i spissen.

Hvor hjertelig enn disse menn rakte ham hånden til velkommen og uttalte deres uhyklede glede, var hans sinn likevel fremdeles kjølnet.

”Magister Filip”, sa Luther til Melanchton, idet denne som den siste av professorene ville forlate værelset. ”Hvorledes står det til med din sønn?”

”Godt”, svarte Melanchton. ”Den samme dag da du således uten avskjed forlot oss, bøyde han seg for Guds vilje. Den hemmelige forlovelse er oppløst. Min sønn er fri, og den barmhjertige Gud har gitt meg forstand på Hans Ord, og Han har gitt meg kraft til å gjøre Hans gode og nådige vilje. Du skulle være den første, doktor Martin, som jeg ville meddele denne Guds nåde mot meg. Du skulle dele min glede; men da jeg trådte inn i ditt hus, hadde du nettopp forlatt det. Akk, hvor det bedrøvet meg, da jeg visste hvorledes du også hadde ergret deg over meg.”

Da Luther hørte dette, klarnet hans ansikt med en gang. Han rakte den trofaste venn hånden og sa: ”Filip, dette budskap er meg kjærere enn all den ære og gunst som hittil er blitt bevist meg. Gud velsigne deg for disse ord og denne gjerning!”

”Så har du altså igjen håp til oss og vår sak?” spurte Melanchton.

Luther blev alvorlig igjen, vendte øynene opp og sa: ”Filip, med vår makt er intet gjort! Det er kun ett som kan trøste meg og deg: Kast ditt anliggende på Herren, Han sørger for deg! Vi vil vente på hva Gud vil gjøre.”