Femte søndag etter Kristi åpenbaringsdag

Fra Luthers Postille.

Evangelium: Matt 13, 24-80,

En annen lignelse fremsatte Han for dem og sa: Himmerikes rike er å ligne med et menneske som sådde god sæd i sin åker. Men mens menneskene sov, kom hans fiende og sådde klinte blant hveten og gikk bort. Men da grøden vokste og bar frukt, da kom også klinten til syne. Da gikk husbondens tjenere fram og sa til ham: Herre, sådde du ikke god sæd i din åker? Hvorfra kommer da klinten? Han sa til dem: Det har et fiendsk menneske gjort. Da sa tjenerne til ham: Vil du da at vi skal gå bort og luke den vekk? Men han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten når I luker klinten vekk. La dem begge vokse sammen inntil høsten, og i høstens tid vil jeg si til høstfolkene: Sank først klinten sammen og bind dem i knipper for å brenne den opp, men samle hveten i min lade.

Denne lignelse er en advarsel fra vår kjære Herre Jesus. Vi skal ikke støte eller forarge oss på dette som vi ser og erfarer, at det går slik til med Evangeliet at det blir sådd ukrutt blant den gode sæd, at onde og gode, falske og rettskafne kristne er blandet om hverandre. Spesielt

taler Han om dem som vil være biskoper og lærere i kirken og likevel er ukrutt og Kristi fiender, som vil kvele Kristus og Hans Evangelium. Det er som Herren vil si: Den som har Evangeliet, han utruste seg og skikke sitt hjerte til tålmodighet. For ved siden av den rette evangeliske lære vil det komme opp mange sekter, kjetterier og forargelser. Dette skal han gi akt på så han ikke forarges. Dette får være nok til innledning. Nå vil vi gå til teksten og behandle den ord for ord.

Himmerikets rike er å ligne med et menneske som sådde god sæd i sin aker.

Den gode sæd er de gode, fromme kristne. For slik forklarer Kristus det selv, der Han sier: Den gode sæd, er rikets barn.

Men mens menneskene sov, kom hans fiende og sådde klinte blant hveten og gikk bort.

Dette er de ugudelige som innfinner seg blant rikets barn og de rette kristne, som Paulus sier: Det må være sekter iblant eder, 1. Kor. 11. En må se til å få utryddet de

tanker som mange nærer, at alle de mennesker som hører Evangeliet, er så rene som Evangeliets lære er. For mange hører og tar imot Evangeliet og blir likevel urene.

Men merk dette at fienden sådde klinten om natten da menneskene sov. Og da han hadde sådd den, snek han seg bort tidlig om morgenen, og lot som om han ikke visste noe om

det. Søvnen betyr at menneskene er sikre, eller også at lærerne prediker flittig, og derfor aller minst venter det. I denne tid prediker vi jo med stort alvor og flid, men vi kan likevel ikke se og kjenne om våre tilhørere tar imot Evangeliet eller ikke. Det er skjult for våre øyne. Når jeg ser at de hører eller leser det, så mener jeg at de tar imot det. Men med dette skinn er de nok i stand til å bedra meg. På denne måten kan jeg og enhver lærer sies å sove.

Men da grøden vokste og bar frukt, da kom også klinten til syne.

Først vokser grøden, deretter kommer blomster og korn. På bladene ser en om det er hvete eller klinte. Deretter følger frukten. Slik kjenner en også de falske lærere på bladene, deres prediken. Deretter kommer også fruktene, som enda mer gir treet til kjenne. Så lenge

de bare hører ordet og ikke prediker selv, kjenner man dem ikke. Men så snart de kommer fram og prediker selv, da ser man hva de er.

Likevel skal en ikke trå ned åkeren med føttene, heller ikke forakte den, selv om klinten vokser blant hveten, heller ikke bry seg om at hveten og ukruttet har ens blader.

En kristen skal elske åkeren for hvetens skyld, og ikke forakte den for ukruttets skyld. For en ærlig manns skyld må en jo ofte skåne syv skurker.

Da gikk husbondens tjenere fram og sa til Ham: Herre, sådde du ikke god sæd i din åker? Hvorfra kommer da klinten? Han sa til dem: Det har et fiendsk menneske gjort. Da sa tjenerne til Ham: Vil du da at vi skal gå bort og luke den vekk? Men Han sa: Nei, for at I ikke også skal rykke opp hveten når I luker klinten vekk. La dem begge vokse sammen inntil høsten.

Hvor jeg vet at det er en kristen, der skal jeg heller tåle et helt land av ukristne enn utrydde et kristent menneske sammen med de ukristne. Men hva betyr det at Herren sier: La dem begge vokse sammen! Skal en ikke utrydde klinten? Dette er en nødvendig lære for oss lærere. For jeg selv var og gjerne en av de tjenere som ville hjelpe til å utrydde klinten. Men det må ikke skje. Skal en da slett ikke gjøre noe, men la ukruttet vokse uhindret? Kristus sier ikke at en skal så klinte eller holde den i hevd. Han sier at klinten ble sådd av en fiende mens de sov. Derav følger at med seende øyne skal en ikke tillate at det blir sådd klinte, dersom det kan forhindres. Men når den er sådd, og vokser blant hveten, skal en la begge vokse sammen. Den Herre Kristi mening er denne: Han vil vise at Hans rike er ikke og skal heller ikke være som verdens rike. Kristi rike gjør intet med makt eller sverd. Det verdslige rike skal etter Guds befaling føre sverdet og utrydde det onde, dvs. straffe horer, tyver, mordere og manndrapere. Men i Kristi rike er intet sverd eller makt. Vi lærere og kristne har bare Ordet. Med det skal vi stride og krige. Profeten Esaias sier tydelig, 2, 34: Fra Sion skal utgå en lov og Herrens ord fra Jerusalem. Og Han skal dømme blant hedningene og straffe mange folk,

og de skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver; et folk skal ikke løfte sverd mot et annet, og de skal ikke mer lære å føre krig. Kristus sier i Joh. 18, 36: Mitt rike er ikke av denne verden; var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere stridd for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene; men nå er mitt rike ikke av denne verden. Likeså i vers 37: Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne om sannheten.

Derfor vil Herren si så meget: De kristne skal ikke utrydde kjetterne. Heller ikke skal de stride med sverdet mot sektene. Kan dere ikke forhindre klinten ved Ordet, og den da blir sådd fordi dere sover, så la den vokse sammen med hveten til høsten. Da vil det innfinne seg en som kan utrydde den.

Paulus lærer også i Tit. 3, 10: Unndra deg et kjettersk menneske etter en og annen påminnelse. Han sier ikke at en skal drepe en kjetter, men at en skal påminne ham en eller to ganger. Vil han ikke la seg formane, skal man unndra seg fra ham som en som er forvent og har fordømt seg selv. Derfor er denne lignelse sagt oss til trøst, så vi kan vite at vi ikke synder når vi lar sekterne og svermerne leve. For når Herren sier: La dem begge vokse sammen inntil høsten, så beviser det at de kristne ikke må gripe til sverdet og heller ikke ved sverd luke bort klinten.

Hvorfor skal en ikke gripe til sverdet? For at I ikke også skal rykke opp hveten, sier Kristus, når I luker klinten vekk. Det er som om Han vil si: Dersom jeg ville utrydde

sektene med sverdet, hva gjorde jeg vel da? Mange som ennå kunne omvendes, måtte jo da omkomme blant dem, og således gjorde jeg hveten skade.

For å forhindre denne synd, setter Jesus fram denne lignelsen. Jeg sier nå til dere at dere kommer til å ha klinte blant hveten, sekter blant de rette kristne. Men hva skal dere gjøre med det? La dem begge vokse sammen inntil høsten. Det vil nok ordne seg i sin tid. Av dette ser vi at denne lignelsen straffer de opprørere som griper til sverdet. De har ingen befaling til det.

Derfor skal dette ord billig forskrekke kjetter-mesterne, de som med legemlige midler vil omvende kjetterne og, menneskemorderne, selv om de har virkelige kjettere for seg. Men nå brenner de de rette helgener, og er likevel selv kjettere. Hva annet er dette enn å utrydde hveten under foregivende av å luke klinte? De handler som rasende og gale folk. Dette evangelium gir også til kjenne at den frie vilje duger intet, fordi den gode sæd blir bare

sådd av Kristus. Djevelen sår ikke annet enn klinte. Likeså ser vi også at en åker bærer ikke annet av seg selv enn ukrutt som dyrene eter, skjønt det vokser og inntar åkeren, som om den var dets egen. Så gjør de falske kristne ikke annen nytte blant de sanne kristne enn å fylle verden og bli djevelens mat. Likevel grønnes de og skinner så blanke som om bare de var helgener. De tar også sin plass i kristenheten som om de var herrer der. Styret og det

øverste sete vil de ha, og de har ikke noen annen grunn til det enn at de roser seg av å være kristne og lever blant kristne i Kristi kirke, skjønt de selv ser og bekjenner at de lever

ukristelig.

I høstens tid vil jeg si til høstfolkene: Sank først klinten sammen og bind den i knipper for å brenne den opp; men samle hveten i min lade.

Der hører du at klinten allerede er dømt og fordømt til ilden. Hvorfor vil du da på så mange måter plage og pine en stakkars kjetter? Hører du ikke at han allerede er dømt til en hard straff? Hvem er vel du som tillater deg å straffe den som er falt i en mektigere herres

straff?

Kristus sier her: Mine tjenere skal i høstens tid samle klinten og binde den i knipper. Liksom en bonde samler ukruttet i knipper og brenner det, således skal også Guds engler skille klinten fra hveten og binde den i knipper Det er: De skal dømme de onde til den evige død og ild, hvor de skal brenne til evig tid. Du som er kjetterplager og morder, du skal be for de stakkars folk at de omvender seg og ikke blir dømt og fordømt slik. Men i stedet dømmer og fordømmer du dem før tiden.

Det er en annen grunn til at Kristus ikke vil at en skal utrydde klinten. Den er allerede dømt til ilden, som Paulus sier i Tit. 3; Unndra deg et kjettersk menneske, for han er fordømt av seg selv. En skal heller inderlig ynkes over en kjetter enn å drepe ham. De gudfryktige og fromme lærere og kristne gjør det, men de ugudelige og hyklerne kan ikke annet enn å drepe og slå i hjel.

Så lærer nå Kristus oss i denne lignelsen at der i Hans rike her på jorden også er klinte, kjettere og svermere blant hveten, blant apostlene og de kristne. Han lærer også hvordan vi skal forholde oss mot dem.

Gud gi oss nåde og ånd til å være den gode hvete og alltid gjøre Guds vilje! Amen