Jesus, Han er synderes venn!

Evangeliet på 3. søndag etter trefoldighet.

Luk. 15, 1 – 10.

Men alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. Og fariseerne og de skriftlærde knurret seg imellom og sa: Denne tar imot syndere og eter med dem! Men han talte denne lignelse til dem og sa: Hvilket menneske iblant eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går etter det tapte, inntil han finner det? Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede. Og når han kommer hjem, kaller han venner og naboer sammen og sier til dem: Gled eder med meg; for jeg har funnet mitt får som var tapt! Jeg sier eder: Således skal det være mer glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse. Eller hvilken kvinne som har ti penninger og mister én penning, tenner ikke et lys og feier huset og leter med flid inntil hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og nabokvinner sammen og sier: Gled eder med meg; for jeg har funnet den penning som jeg hadde mistet! Således, sier jeg eder, skal det være glede for Guds engler over én synder som omvender seg.

Det var noe med Jesus som gjorde at de som kjente og erkjente syndens byrde ble dratt mot Ham. Tollerne på Jesu tid hadde for det meste fått folkets dom at de var syndere, ikke minst fordi de ble sett på som forrædere mot sitt eget land da de krevde inn toll for fienden, romerne. Fariseerne og de skriftlærde kjente ikke sin egen syndesykdom og trodde seg å stå seg godt hos Gud og folket. At Jesus var syndens lege og synderes Frelser det skjønte de ikke noe av. En må først av alt kjenne sin egen syndesykdom for å erkjenne at en trenger en Frelser for å bli reddet fra evig fortapelse. Fariseerne og de skriftlærde stolte på sin egen hellighet og de offentlige offerseremonier. At det rette offer for Gud var et sønderbrutt hjerte og bevende samvittighet, som Guds Ord sier, Sal. 51, det gjaldt liksom ikke for dem!

Jesus tar dem og oss alle i skole når Han sier: Hvilket menneske iblant eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går etter det tapte, inntil han finner det?

Det er som han ville si: Se hvor nidkjær jeg er for den fortapte synder! Jeg forlater heller dem jeg alt har i behold for å redde den ene! Mitt hjerte brenner for ham, for henne! Jeg vil ikke miste noen. Med evig kjærlighet har jeg elsket dem til frelse, jeg har kjøpt dem til Gud med mitt blod, skulle jeg tåle og miste en av dem? Nei, jeg oppsøker og leter etter alle, de mest forkomne, de som ikke våger å oppløfte sitt hode mot Himmelen, de som tror at Gud og Himmel ikke er for dem, dem kaller jeg på, dem leter jeg etter, sier Frelseren. Fra solens oppgang til dens nedgang så er Han utrettelig opptatt med dette å redde synderen fra djevelens helvete og fortapelse. Å hvilken kjærlighet som søker oss fra vugge til grav!

Tror du Han gleder seg når han finner en synder som vil omvende seg? Ja, visselig! Ikke bare han men alle Himmelens engler, derfor er det uavlatelig glede i Himmelen over at syndere omvender seg for Jesus finner noen stadig. Har han funnet deg og meg? Lar vi oss finne av Ham slik at han får skape det nye livet i våre hjerter som gjør at vi elsker Jesus og hater synden?

Djevelen er en tusenkunstner som innbiller oss mennesker at vi er så svarte og syndige at vi ikke kan reddes. Les i Høysangen hva bruden sier: Sort er jeg, men yndig, -- Høy. 1, 5 og videre: hans banner over meg er kjærlighet. 2, 4. Om vi kjenner oss sorte av synden likesom Sakkeus så er vi likevel yndig for Jesus om vi bekjenner og angrer vår synd, for Hans banner over meg og deg er kjærlighet!

Trygve E. Gjerde.