En drankers historie

Fra Den Kristelige Lægmand.

Del. 1.

Aldri glemmer jeg avholdsreformens begynnelse. Jeg var den gang et barn, omtrent 10 år gammel, da der i kirken en søndag kom en overraskende bekjentgjørelse som fremkalte mye hvisking iblant folk. Presten sa at den følgende kveld skulle der holdes et møte og det skulle tales om det onde som fremkommer ved den umåtelige bruk av brennevin. Han sa at han var uvitende om møtets siktemål og kunne derfor ikke si hva man skulle tenke om det eller gjøre i denne sak. Etter at vi kom hjem ble møtet et emne for samtalen ved bordet og jeg spurte min far hva dette var? For hele saken var en hemmelighet for meg. Min far sa bare at det var et eller annet forslag om å få stat og kirke forenet.

Kvelden kom og mange mennesker samlet seg på vertshustrappen. Jeg hørte spøk og latter og jeg så drukne menn som kom ravende ut fra skjenkestuen. Jeg bad min far om tillatelse til å gå til møtet. Han nektet meg først, men senere tenkte han at det ville være en uskyldig tilfredsstillelse av min barnlige nysgjerrighet. Han tok sin hatt og vi gikk til kirken. I en hel time holdt folket på å komme inn og huset ble fullt. Jeg husker godt hvorledes folket så ut. De syntes å være nysgjerrige etter å se hva slags skue der skulle komme frem. I en krok stod vertshusholderen og omkring ham stod et antall av hans venner. Presten listet seg inn og tok plass bak en pilar under galleriet. Han så ut som om han ikke visste om det sømmet seg rett for ham å være i kirken.

Alle voktet nysgjerrig på døren og undret hva som var det neste som skulle skje. Til sist kom to menn og tok plass ved alteret. Den ene var kort og undersatt, den andre var høy og veldannet. Den yngste hadde en geistlig maner og drakt, et fyldig og rundt ansikt og med et rolig, godlidende vesen kastet han et mildt blikk omkring på folket. Men min barnlige oppmerksomhet var nesten udelt festet på den gamle mann. Hans hår var hvit, hans panne var dypt furet og omkring hans vakre munn var linjer av rolig, likevel rørende bedrøvelse. Hans øyne var mørke og funklende, mens en sterk rødme kom over hans bleke kinn, idet vertshusholderen utstøtte et spøksuttrykk.

Endelig stod den yngste opp og tilkjennegav hensikten med møtet og spurte om der var noen geistlig til stede som ville åpne det med en bønn. – Vår prest holdt seg taus. - Taleren selv holdt da en kort bønn og deretter en kort tale, hvoretter han oppfordret enhver eller hvilken som helst av de som var til stede å komme med bemerkninger.

En mann under galleriet reiste seg opp og angrep talerens preken og mens han søkte å motbevise ham, brukte han de samme bevisgrunner som jeg siden så ofte har hørt. Han sluttet med den bemerkning at de som løp omkring og beskjeftiget seg med den nye bevegelse, var nesevise og påtrengende svermere som ville forstyrre og avskaffe det gode samfunns lenge ærede skikker og skade aktverdige menns forretninger. Ved slutten av mannens tale utbrøt vertshusholderen og hans venner i et gledes utrop og stemningen viste seg åpenbart å være imot de fremmede og deres plan.

Mens mannen talte, festet den gamle mann sine øyne skarpt på ham og bøyde seg forover, som om han ville oppfange ethvert ord. Da mannen satte seg ned reiste oldingen seg opp. Hans høye figur hevet seg symmetrisk, og hans bryst svulmet idet han drog ånden. For meg var det noe ærefryktinngytende og høytidelig i den gamle manns fremtreden. Han stod med sitt alvorsfulle blikk festet på forsamlingen, og en stillhet lik døden hersket i hele kirken.

Han vendte sine øyner til vertshusholderen, som likesom skalv for den andres ransakende blikk, og det gav meg lindring da oldingen unndro sin skarpe stirring. Han syntes å være henfalt til dype tanker, etterpå begynte han med en sakte bevende stemme, men der var slik en kraft i den, noe så gjennomtrengende, rørende og behagelig at den la beslag på ethvert tilstedeværende hjerte før den første setning var til ende. Jeg kan huske det bedre enn noe annet som jeg noensinne har hørt og sett.

”Mine venner,” sa han, ”jeg er en fremmed i deres by, og likevel håper jeg at jeg kan kalles deres venn. En ny stjerne er opprunnen, den skjenker håp i den mørke natt, som henger lik et stort likklede over vårt land.” Med en rørende og gripende stemme ble han ved og sa: ”O Gud, du som ser ned med medlidenhet på de mest villfarende jordens barn, jeg takker deg, at en kobberslange er blitt reist opp som drankeren kan se og bli helbredet. En ledestjerne har brutt gjennom det forferdelige mørke som omgir ham, denne kan føre den sønderknuste og trette vandrer tilbake til edruelighet, ære og til Himmelen.”

Det er forunderlig hvilken kraft der er i noen menneskers ord. Taleren var langsom og avmålt, men en tåre falt fra hans øye ved enhver tone, og før enn jeg visste av det, falt mine tårer som vanndråper ned over mine hender. Oldingen tørret tårene av sine øyne og fortsatte:

”Menn og kristne! Dere har nettopp hørt at jeg er en omflakkende nesevis og påtrengende svermer. – Jeg er ikke. - Så sant som Gud kjenner mitt bedrøvede hjerte, kom jeg her for å gjøre godt. Hør meg og vær enige. Jeg er en gammel mann som står ved enden av livets reise. Jeg har reist over det mørke og sporløse hav, og alle livets forhåpninger er blitt tilintetgjort. Jeg er uten venner, hjem og slektninger på jorden, og jeg venter med lengsel etter hvilen i den sorte mold. Uten venner, slektninger og hjem, sa jeg? Det var ikke få engang!”

Forts. n. nr.