Til Kurfyrst Johan av Sachsen

 

Wittenberg 16. Juni 1531.

 

            Nåde og fred i Kristus. Berømte, høybårne Fyrste, nådigste Herre!

 

Jeg skal og vil ikke blande meg i den verdslige Regjering, ikke heller baktale Eders kurfyrstelige Nådes embetsmenn. Men da det alminnelige klagerop lyder så sterkt, og da jeg går ut fra at Eders kurfyrstelige Nåde tiltror meg troskap og kjærlighet, hvilket jeg også i høy grad skylder Eder, og da jeg ikke gjerne ville, når der er noe galt på ferde, få skinn av å ha tiet til skade for Eders kurfyrstelige Nåde, er saken den: Vår Høvedsmann Hans Metzsch er ofte på en god og alvorlig måte av meg blitt formant til at han skulle holde opp med sitt horeri og utuktige liv med kvinner. Jeg har tilkjennegitt for ham at det ble for meg i lengden som en pest, umulig å tåle og tie stille til et slikt foraktelig vesen. Likevel fortsetter han og gjør det så åpenbart, at det fyller alles munn og nese, ører og øyner. Han har personlig overfor meg bekjent at han kan ikke unnvære kvinner.

Derfor har jeg for mitt vedkommende brutt alt samkvem med ham og i hemmelighet forbudt ham å komme til sakramentet. Da han imidlertid vedblir med sitt utuktige liv og dermed viser sin mangel på Gudsfrykt, vil jeg bli nødt til i fremtiden å trå opp imot ham i offentlig preken og dom, ber jeg hermed Eders kurfyrstelige Nåde i all underdanighet, når De erfarer noe om at jeg tar saken opp mot ham, at De nådigst vil overveie denne meddelelse. For en slik forargelse vil stoppe munnen på meg og i tillegg gi andre leilighet til sletthet. Det kan gjerne være at han er en god krigsmann. Men jeg ønsker ikke å ha ham til å forsvare meg i nøden, når han ikke har Gud for øye. Det er likevel Gud, som hittil uten sverdslag har beskyttet oss og ennå daglig oppholder oss på forunderlig måte.

 

For det andre ønsker jeg også i en annen sak å bevare min troskap mot Eders kurfyrstelige Nåde. Jeg har også talt vennlig med ham og andre angående nedbrytingen av bymuren. Men når man svarer meg, at jeg er en mann som er opptatt med skriveri og ikke forstår meg på den slags ting, innrømmer jeg gjerne dette.

Dersom det ikke desto mindre skulle vise seg at det går annerledes enn disse byggherrer tenker, skal ingen si at jeg ikke har søkt å verne Eders kurfyrstelige Nåde mot skade. For jeg vet fullt ut hvor strengt man hittil har våket over porten, så byen har vært godt lukket. Men nå står byen åpen dag og natt på et stykke av over hundre skritt, så at svin og alt mulig løper inn fra marken til torget og fra torget til marken. Det står dem fritt for og rote hvor de vil, for muren er brutt ned like til grunnen, og ikke noe er bygget opp og gjort i stand. Hvis det skal kalles godt og smukt, så må jeg finne meg i det.

 

Eders kurfyrstelige Nåde bedes oppta denne min tilkjennegivelse nådig og overveie saken. Min hovedbekymring er den at vi for sent og forgjeves skal komme til å klage, hvis et eller annet skulle hende ved Guds avgjørelse her, hvor det nå er så mange barn av store og redelige folk, og hvor tidene er svært farlige.

 

Han går frem med oppreist panne og vekker en sterk klage imot seg, så Eders kurfyrstelige Nåde må endelig se til at der ikke skal oppstå uvilje, for fromme folk er tålmodige, men sekken kan bli så full at den revner. Der kan lett fenge en gnist blant de utålmodige, som ikke ville være tilfreds med hans tross, banning og tyranni.

 

Det er, Gud skje lov, en from, fredelig og lydig by. Men trykket og trossen kunne lett vende seg og få folk til å tenke at man likevel ikke skulle frykte en embetsmann mer en deres landsfyrste.

 

Jeg ber ennå en gang om, at Eders kurfyrstelige Nåde vil motta denne henvendelse som skrevet bare ut av underdanig troskap. Jeg har tiet lenge nok, for at jeg ikke skulle forulempe noen. Men hvis jeg ikke er fullstendig tåpelig, så skalter og valter de med Eders kurfyrstelige Nådes eiendom og penger etter deres eget tykke. Selv om Eders kurfyrstelige Nåde muligvis vet dette, har jeg likevel villet vise mine tjenere.

 

Gud styrke og trøste Eders kurfyrstelige Nådes hjerte mot alle den ondes anslag. Amen.

Eders kurfyrstelige Nådes underdanige

                                                                       Martin Luther.