Til Kurfyrst Johan av Sachsen Wittenberg 16. Juni 1531. Nåde og fred i Kristus. Berømte, høybårne Fyrste, nådigste Herre! Jeg
skal og vil ikke blande meg i den verdslige Regjering, ikke heller baktale
Eders kurfyrstelige Nådes embetsmenn. Men da det alminnelige klagerop lyder
så sterkt, og da jeg går ut fra at Eders kurfyrstelige Nåde tiltror meg
troskap og kjærlighet, hvilket jeg også i høy grad skylder Eder, og da jeg
ikke gjerne ville, når der er noe galt på ferde, få skinn av å ha tiet til
skade for Eders kurfyrstelige Nåde, er saken den: Vår Høvedsmann Hans Metzsch er ofte på en god og alvorlig måte av meg blitt
formant til at han skulle holde opp med sitt horeri og utuktige liv med
kvinner. Jeg har tilkjennegitt for ham at det ble for meg i lengden som en
pest, umulig å tåle og tie stille til et slikt
foraktelig vesen. Likevel fortsetter han og gjør det så åpenbart, at det
fyller alles munn og nese, ører og øyner. Han har personlig overfor meg
bekjent at han kan ikke unnvære kvinner. Derfor
har jeg for mitt vedkommende brutt alt samkvem med ham og i hemmelighet
forbudt ham å komme til sakramentet. Da han imidlertid vedblir med sitt
utuktige liv og dermed viser sin mangel på Gudsfrykt, vil jeg bli nødt til i
fremtiden å trå opp imot ham i offentlig preken og dom, ber jeg hermed Eders
kurfyrstelige Nåde i all underdanighet, når De erfarer noe om at jeg tar
saken opp mot ham, at De nådigst vil overveie denne
meddelelse. For en slik forargelse vil stoppe munnen på meg og i tillegg gi
andre leilighet til sletthet. Det kan gjerne være at han er en god krigsmann.
Men jeg ønsker ikke å ha ham til å forsvare meg i nøden, når han ikke har Gud
for øye. Det er likevel Gud, som hittil uten sverdslag har beskyttet oss og
ennå daglig oppholder oss på forunderlig måte. For
det andre ønsker jeg også i en annen sak å bevare min troskap mot Eders
kurfyrstelige Nåde. Jeg har også talt vennlig med ham og andre angående
nedbrytingen av bymuren. Men når man svarer meg, at jeg er en mann som er
opptatt med skriveri og ikke forstår meg på den slags ting, innrømmer jeg
gjerne dette. Dersom
det ikke desto mindre skulle vise seg at det går annerledes enn disse
byggherrer tenker, skal ingen si at jeg ikke har søkt å verne Eders
kurfyrstelige Nåde mot skade. For jeg vet fullt ut hvor strengt man hittil
har våket over porten, så byen har vært godt lukket. Men nå står byen åpen dag
og natt på et stykke av over hundre skritt, så at svin og alt mulig løper inn
fra marken til torget og fra torget til marken. Det står dem fritt for gå og rote hvor de vil, for muren er brutt ned like til
grunnen, og ikke noe er bygget opp og gjort i stand. Hvis det skal kalles
godt og smukt, så må jeg finne meg i det. Eders
kurfyrstelige Nåde bedes oppta denne min
tilkjennegivelse nådig og overveie saken. Min hovedbekymring er den at vi for
sent og forgjeves skal komme til å klage, hvis et eller annet skulle hende
ved Guds avgjørelse her, hvor det nå er så mange barn av store og redelige
folk, og hvor tidene er svært farlige. Han
går frem med oppreist panne og vekker en sterk klage imot seg, så Eders
kurfyrstelige Nåde må endelig se til at der ikke skal oppstå uvilje, for
fromme folk er tålmodige, men sekken kan bli så full at den revner. Der kan
lett fenge en gnist blant de utålmodige, som ikke ville være tilfreds med
hans tross, banning og tyranni. Det
er, Gud skje lov, en from, fredelig og lydig by. Men trykket og trossen kunne
lett vende seg og få folk til å tenke at man likevel ikke skulle frykte en
embetsmann mer en deres landsfyrste. Jeg
ber ennå en gang om, at Eders kurfyrstelige Nåde vil motta denne henvendelse
som skrevet bare ut av underdanig troskap. Jeg har tiet lenge nok, for at jeg
ikke skulle forulempe noen. Men hvis jeg ikke er fullstendig tåpelig, så
skalter og valter de med Eders kurfyrstelige Nådes eiendom og penger etter
deres eget tykke. Selv om Eders kurfyrstelige Nåde muligvis vet dette, har
jeg likevel villet vise mine tjenere. Gud
styrke og trøste Eders kurfyrstelige Nådes hjerte mot alle den ondes anslag.
Amen. Eders
kurfyrstelige Nådes underdanige
Martin Luther. |