Evangeliet på 13. søndag etter trefoldighet

 

Hans Nielsen Hauge

Luk. 10, 23 – 37.

 

            Og han vendte seg særlig til sine disipler og sa: Salige er de øyne som er det I ser; for jeg sier eder: Mange profeter og konger ville se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det. Og se, en lovkyndig sto opp og fristet ham og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve evig liv? Men han sa til ham: Hva er skrevet i loven? Hvorledes leser du? Men han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv. Da sa han til ham: Du svarte rett, gjør det, så skal du leve. Men han ville gjøre seg selv rettferdig og sa til Jesus: Hvem er da min neste? Men Jesus svarte og sa: Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og han falt blant røvere, som både tok klærne av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød. Men det hendte at en prest dro samme vei ned, og han så ham og gikk forbi. Likeså en levitt som kom til stedet; han så ham, men gikk forbi. Men en samaritan som var på reise, kom til ham; og da han så ham, ynktes han inderlig, og han gikk bort til ham, forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og den neste morgen da han reiste bort, tok han to penninger frem og ga verten og sa til ham: Plei ham! Og dersom du bruker noe mer, vil jeg betale deg det når jeg kommer igjen. Hvem av disse tre tykkes deg å være hans neste som var falt blant røvere? Men han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!

 

            Og Han vendte seg særlig til sine disipler og sa: Salige er de øyne som ser det I ser. Dette er ikke deres kjødelige eller legemlige øyne, for de kan ikke i oppstandelsen arve saligheten men det er troens øyne, som så den herlighet, i min kjærlighets kraftige gjerninger jeg gjør i min ringe stand, som ved troen kunne anta meg som den der hadde et større rike og lykksalighet. For jeg sier eder: Mange profeter og konger ville se det I ser, og har ikke fått se det, og høre det I hører, og har ikke fått høre det.

Ved dette ville Jesus overbevise sine om den Nåde og salighets følger som var hendt dem, så de kunne skjønne og takke Gud for det. For profeter og konger som trodde Guds løfter om kvinnens sæd, som Den Hellige Ånd vitnet om skulle komme ved Herrens løfter, så at Eva straks ved sin førstefødte tenkte hun hadde eide en mann, som var Herren, 1 Mos. 4, 1, men i det tok hun feil. Siden ventet de alle, så at enda mange mektige konger ville sett denne Jesus Guds Sønn med sin guddommelige gjerninger og hørt Hans livsalige Ord, likevel hadde de ikke sett og hørt det. Disse Kristi Ord kan især uttydes på de falske profeter og onde konger. For de oppriktige så Jesus i troen, som Han sier om Abraham som begjærte å se Hans dag og så den, Joh. 8, 56. Da de falske profeter kunne og begjære med Bileam, at min sjel døde de oppriktiges død og hans avslutning bli som hans, 4 Mos. 23, 10. For de onde verdens herrer synes vel de har herlighet i verden. Men da de ser dette er forgjengelig, så føler de likevel deres udødelige ånd som vil bedrøve dem når de skal forlate dette jordiske, i tillegg kan de ha overbevisning om den evige lykksalighet, den vil enhver gjerne bli delaktig i. For dette ser vi også av en lovkyndig som fristet Jesus og sa: Mester, hva skal jeg gjøre for at jeg kan arve et evig liv? For selv om han var falsk og fristet Kristus, så ville han likevel bli salig. Kristus sa til ham: Hva er der skrevet i Loven? Hvorledes leser du? Var den lovkyndige falsk og fristet ham, så visste og Kristus å gripe ham i hans falskhet så han selv måtte svare, hva som skal gjøres for å arve et evig liv. Den lovkyndige svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv. Kristus sa til ham: Du svarte rett, gjør det, så skal du leve.

Dette grundige svar passer til alle tider, og hvem som vil stille spørsmål om hva de skal gjøre for å få arv i Guds Rike, samme hva religion eller sinn, tanker, tro eller meninger de har og er av, eller innvendinger for å forvrenge Guds Ord til å overbevise og igjen drive dem, da må og skal dette ene likevel gjelde, nemlig: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din styrke og av hele ditt sinn; og din neste som deg selv. Sier de da at de ikke kan, så er svaret: at de ikke kan arve det evige liv uten at de omvender seg og søker kraft i Jesu kjærlighet som oppfyller Loven. Svarer de med hin unge mann at de hadde holdt Budene fra ungdommen av, så må vi byde dem som Jesus bad ham å selge alt sitt gods og gi det til de fattige, ta korset opp og følge etter i Jesu fotspor. Går de da bedrøvet bort, Mat. 19, så ser vi at de ikke elsker Gud over alle ting, for da var de lydig mot det Herren ba dem om og var ikke bedrøvet om de enn skulle sette sitt liv til for å utrette Hans vilje, enda mindre godset.

            De som vil gjøre seg selv rettferdige likesom denne i Evangeliet, som sa til Jesus: Hvem er min neste? Det er det merkeligste kjennetegn på dem, at de ikke vet hvem som er deres neste, da det er alle mennesker som de bør elske å gjøre godt, likevel mest troens egne og dem som er i nød til sjel eller legeme. Men da de ikke har lyst til det, å elske, gi og hjelpe sin neste, så vet de ikke hvem den er eller finner leilighet til det, men avholder seg fra hvor det skulle bevises. Det gir Jesus eksempel på da Han svarer og sier: Et menneske gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og falt blant røvere, som både tok klærne av ham og slo ham og gikk bort og lot ham ligge halvdød.

Å vandre i legemet og bli slått halvdød, eller de legemlige krefter halvt drepes, så man ikke kan fullbyrde sin reise, det var vel en elendighet å være falt i. Men mye verre er det å falle blant åndelige røvere som har halvt drept vår ånd. For hvor mange er ikke disse, så når vi er iblant dem som Herren Ånd priser, som ikke nekter Hans navn, da må vi og lide spott og forfølgelse. Er vi da tro og hengitt til Herrens tjeneste, så skal det nye Jerusalems navn komme ned fra Himmelen fra Gud, Åp. 3, 8 – 12, og vi får en forsmak på den tilkommende verdens krefter eller føler den herlighet som vi skal hisset nyte og bli fylte med Guds kjærlighet. Vi gjør da likesom Jesus som ikke aktet den herlighet Han var foresatt, men led tålmodig korset, Heb. 12, 2, fornedret seg og tok en tjeners skikkelse på seg. Slik skal også vi forringe oss og fare ned til de mennesker som er i seg selv opphøyet og lever i onde lyster, dem ynkes vi over, og ville tjene dem med vårt gode, tilbyr dem Guds nåde i Kristus og forkynner dem Herrens vilje, men da kommer mange røvere som vil myrde oss. Djevelen som blir pint ved dette og taper sjeler fra sitt rike, han begynner å innskyte onde tanker som er som gloende piler og en pestilense som trenger seg inn, vil smitte og føre oss til sykdom. I tillegg utruster han og sine redskaper og sender dem ut, nemlig verdens fyrster, de onde mennesker som med slag og fengsel, bespottelse og forfølgelse antaster, gjør oss sår og forskrekket. Ja, enda den verste gift at de lokker oss med timelige tilbud og søker med falskhet å overtale oss fra vårt gode forsett, hindre vår reise og drepe vår ånd, for kjødet forener seg med det, sminker og kjæler, vil unngå lidelser. Hvor kan ikke en åndelig vandringsmann av dette bli avført sine hellige klær, slått og liggende halvdød, her må klagen fra den troende Efraim høres: Mine øyne renner over med tårer natt og dag og holder ikke opp. For jomfruen, mitt folks datter, har fått et svært slag, et ulegelig sår.

            Jesus sier: Men det hendte at en prest dro samme vei ned, nemlig som den som var falt blant røvere, og han så ham og gikk forbi. Dette var ille! Men verre er det som Jeremias sier: Går jeg ut på marken, se, der ligger folk som er slått i hjel ved sverd. Går jeg inn i byen, se der er sultens kvaler. For både profet og prest må dra til et land som de ikke kjenner. 18. v. For ille var det at presten vandret forbi den som lå i slik en jammer, men verre er det at han er så blind og forklemt av synden at han ikke skulle kjenne, se eller føle den som var falt i slik en elendighet. Akk! Hvor ser vi ikke dette nå i våre tider som kalles opplyste og presten skulle være høylærd likevel er han så vanvittig og formørket i synden, at det må hete: Hvem er blind uten min tjener, Es. 42, 19, eller formørket av synden, så at hvor han vandrer omkring så ser han ikke at sjelene er slått i hjel av morderengelen og de ligger døde i overtredelser, for djevelen hadde tilstrøket deres øyne, så de ikke ser, forherdet deres hjerter at de ikke forstår, 44, 18. Enten ser de ikke, eller føler det onde som menneskene bedriver, enda de gir tilkjenne av deres frukter at de ikke elsker Gud, da de ikke holder Hans Bud. Likevel ligger de selv i samme synds laster, blinde og døde, derfor kunne de ikke hjelpe andre eller lede dem.

Om der er de som med hin ser at noen ligger halvdød, så går de forbi. Hva kommer dette av? Jo, de har ikke kjærlighet og kan avse noe til å hjelpe de trengende enten til legem eller sjel. Det siste især, for om man ville hjelpe en slik ille såret opp på sin reise til å tjene Herren, som vi har sagt, er å bekjenne Guds navn for sin neste, så våget likevel presten ikke på grunn av det onde presteskaps hat, derfor farer han heller forbi eller tier stille, vil ikke holde verken med eller imot, likevel blir det imot etter Kristi Ord: Den som ikke er med meg, er imot meg; og den som ikke samler med meg, han spreder, Luk. 11, 23. Likeså en levitt som kom til stedet; han så ham, men gikk forbi. Levitten var berømt av verdens mennesker for å være god likesom vi hører mange utvortes ærbare nå får berømmelse, likevel er de egenrettferdige og ærgjerrige. De drar og gjerne forbi Guds barn og lar dem ligge.

Men en samaritan som var på reise, kom til ham; og da han så ham, ynktes han inderlig, og han gikk bort til ham, forbandt hans sår og helte olje og vin i dem, og løftet ham opp på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Og den neste morgen da han reiste bort, tok han to penninger frem og ga verten og sa til ham: Plei ham! Og dersom du bruker noe mer, vil jeg betale deg det når jeg kommer igjen. Samaritanene var av fariseerne og de lovkyndige holdt for ugudelige og onde mennesker, men her beviser Jesus at denne var god og barmhjertig. Slik går det og nå mange som er utropt for onde og vankundige, likevel når det kommer til gjerningens bevislighet, så er de de beste, dette lærer den daglige erfaring oss.

            Jesus spurte: Hvem av disse tre tykkes deg å være hans neste som var falt blant røvere? Men han sa: Den som gjorde barmhjertighet imot ham. Da sa Jesus til ham: Gå du bort og gjør likeså!  Vi vil betrakte samaritanens gjerning i en åndelig forstand og gjøre deretter, går til vår neste, ynkes over dem, som av djevelen, verden og sine onde kjøds lyster, er halv eller helt døde. Undersøke deres tilstand, søke å vekke dem opp og hjelpe dem opp, ha olje i deres sår. Det er Guds Bud som skal rense ut synden, som setter materie og gift i sårene, som oljen eller Guds Bud med sin kraft avskjærer det onde og renser det ut. Vinen det er Evangeliet, som trøster og leger. Deretter prøve å hjelpe dem opp på vårt eget dyr, det er til den kraft som vi har, og så få dem til herberget inn iblant den kristne kirkes samfunn. Når vi har dratt bort for å utrette mer til Guds ære, da be våre medbrødre at de hjelper og oppasser alle, især de svake og sårede eller dem som er overfalt av fienden, så ingen måtte dø åndelig, men bli frelste til et evig liv. Amen.

 

                                                              Bønn.

 

       Nådige gode Gud, hvorledes skal vi love deg for din store nåde at du har åpnet våre øyne så vi kan se inn i de ting i din lov og våre ører høre ditt Ord, ja gi oss forstand til å kjenne din godhet. Vi vil derfor takke deg evig, hold oss bare i live ved ditt Ord, så vi kunne bli iblant dem som følger dine Bud. Ja, virk du kjærlighet i oss så den måtte brenne til å gjøre godt mot vår neste. Opplys du vår forstands øyne, så vi ikke blir, enten med de som ikke ser sin nestes nød, eller og ser den, men farer forbi, nei er du god imot oss så vil vi bevise det mot vår neste med den godhet du har skjenket oss. Hjelpe ham ved de krefter du har gitt oss. Stå du derfor selv med oss og gi oss nåde, kraft og leilighet til å gjøre godt, så vi med deg kunne bli forent i kjærlighet, hjelp og styrk oss til det for din Sønn Jesu Kristi skyld. Amen.