Hans Nielsen Hauges reiser

Forts. f. mars/april nr.

Del. 10.

Kort tid deretter reiste jeg til Skien, herfra opp Holden Sogn over Dale og Fjell til Setesdalen, her anla jeg en papirmølle på Fennefoss, som har vært i full drift til 1813, da en annen mann kjøpte denne og flyttet den nærmere Kristiansand by. Men det drives fortsatt en del andre maskiner ved Fennefoss.

Dalefolket her var, som i alminnelighet, hardføre, beskjedne og flittige, etter den grad av opplysning de hadde oppnådd. De er heller ikke så lite kyndige i Bibelen og andre skrifter, likesom også noen utmerket seg ved skarpsindighet og dugelighet i alle de kunster, de hadde sett.

Det største onde jeg syntes å finne var misbruk av det sterke øl og brennevinsdrikk, især ved gjestebud og høytider. En annen ting jeg la merke til, var: den forfengelighet man finner i de små ting her. Man lot seg møde svært mye til å spise og drikke, rangstrid ved bordet, ingen ville vise lyst til å sitte øverst, dette finnes mer eller mindre flere steder i landet. Ønsket om å finne meg var svært stort. Det var ikke få som reiste 2 til 10 mil for å få tale med meg. Så det var hos mange en sterk begeistring, som jeg søkte å moderere. Mange fattet her sinn for kristelig dyd og har siden ført en bedre vandel.

I begynnelsen av år 1804 reiste jeg til Kristiansand, og lot noen skrifter gå i trykken der.

Fra Kristiansand reiste jeg landeveien over til Stavanger. Alle steder søkte folk meg og hente det at disse måtte gå mange mil for å få tale med meg, når jeg ikke kom til dem, så gikk jeg heller til dem, siden tiden da kone spares for mange. Over hele Jæren var det et særdeles stort begjær hos folket til å høre gode tilskyndelser til gudsfrykt, så det var vanskelig å finne så store stuer at hele forsamlingen fikk rom. Derfor gikk jeg til en aktet mann, R – A -. Han og jeg diskuterte saken med hverandre, at han skulle byde Prosten, som var deres sogneprest, til seg. Dette skjedde og Prosten kom en søndags ettermiddag. Mange folk samlet seg. Jeg hadde før dette talt så lenge med menneskene der at jeg var matt og trett, men Prosten bad meg tale som tidligere. Til dette svarte jeg: Det vil jeg i samme ånd, men da jeg ikke kan noen tale utennatt, så må jeg uttrykke hva som etter min overbevisning, ifølge Bibelens grunn, faller meg i hjerte og tanker, som jeg tror er rett. Etter en kort sang begynte jeg med de ord av dagens Epistel: I er ikke kalt til urenhet, men til helliggjørelse. 1 Tes. 4, 7. Da jeg begynte å tale så var mitt hjerte oppflammet, derfor fløt talen særdeles lett, og det manglet meg ikke forklaring over de berørte ord. Da talen var sluttet, tok Prosten meg i hånden og takket meg, og ønsket at jeg måtte ved min tale virke på menneskene. Av de andre tilhørere var mange bøylige her som flere andre steder og en del fattet fortsett ved det til fruktbarhet i kristelig dyd.

Folket her utmerket seg ved beskjedenhet og arbeidsomhet. Selv om denne egn visstnok er den betydeligste på hele Norges vestre sjøkyst, når det gjelder åkerdyrking og kornavling, så blir allikevel alt åkerland spadd! Her finnes og en del kultur og hoder av gode evner, bare at de var forent med mer trofasthet og anstendighet.

Fra stavanger reiste jeg til Bergen sjøveien. Fra begynnelsen av forrige år og til slutten av de 3 første månedene i dette, hadde jeg reist over 650 mil, mest til fots.

I Bergen kjøpte jeg denne gang en landeiendom som kaltes Svanøen, den ligger omtrent 11 mil nord for Bergen (på nordsiden av Stavfjorden eller syd øst for Florø), til en venn fra Hallingdal ved navn O – T -. Han bygget der en sag og melmølle, anla et skipsbyggeri og i senere tid et saltkokeri. Likeledes kjøpte jeg Strutshavn (på Askøy) tett ved Bergen for min svoger L. – og en P. – A. – fra Hallingdal. Da jeg kjøpte denne eiendom var den tiltenkt en annen mann, men da denne ikke ville ha den, så gikk de to omtalte inn i den akkord som alt var gjort. Her ble bygget 3 nye møllebruk, med sikter, sammaler og Peelstein samt havregrynsmølle.

Straks etter St. Hans tid reiste jeg fra Bergen til Kristiansand, her ble det sendt til meg fra en venn, et kopi av et brev fra det danske Kanselli til øvrighetene i Norge, så vidt jeg husker med befaling om å innberette hva de visste om min vandel, da Kanselliet var underrettet om at jeg skulle utbre skadelige religionsbegreper blant allmuen, stifte en egen sekt, berike meg og søke å krenke statens lover. Dette gjorde meg i begynnelsen forbauset, men etter en kort betenkning så fattet jeg meg og kunne ikke tro at Øvrigheten etter riktig undersøkelse skulle kunne attestere slikt noe, da jeg visste med meg selv, at verken min hensikt eller handlemåte hadde vært slik.

Jeg hadde denne gang satt meg fore å reise til Danmark, da jeg hadde fått atskillige brev derfra med anmodning om å komme dit, derfor reiste jeg med et skip over til Horsens og derfra vandret jeg omkring på Jylland, hvor noen mennesker fant stor fornøyelse i å tale med meg, enda til på Grundet Herregård. Herfra reiste jeg til Christiansfeldt i Holsten, hvor jeg studerte den derværende Brødremenighets Innrettninger, var også på høresalen og hørte på lærerens tale, samt også hos forstanderen. Han og denne menighet fant fornøyelse i meg, som jeg i dem. For differansen i de utvortes skikker, især loddkastingen, støtte meg vel noe, men dette kunne ingen hinder gjøre for de edle hjertes forening og broderkjærlighet, og de uedle hører det Gud til å dømme. Etter 4 dagers opphold der, begav jeg meg på reisen tilbake til Kolding, derfra til Korsør og over til Fyn, derfra til Fåborg, hvor der var noen som hadde bekjentskap med meg. Jeg talte også med noen prester i Danmark, to av dem især sa, at de ikke hadde noe imot min vandel. Det samme har og noen prester sagt i Norge. Fra Fåborg gikk jeg til Nyborg, derfra over Bæltet til Sjælland og helt til København.

Forts. n. nr.