En drankers historie

 

Fra Den Kristelige Lægmand.

Del 2

 

Ingen kunne motstå det rørende og ettertrykkelige i oldingens tale. Jeg merket at en tåre bevet i min fars øye, og jeg skammet meg ikke lenger over mine. ”Nei, mine venner! Det var ikke få engang,” gjentok oldingen. Hist hen over de mørke bølger som har tilintetgjort mine forhåpninger, som er lysets og lykksalighetens hjem. Jeg griper igjen krampaktig etter mine avdøde elskede, som engang var mine, men nå ikke mer. Jeg hadde engang en mor. Med sitt gamle av sorg knuste hjerte steg hun i graven. Jeg hadde engang en hustru. En så skjønn og englehjertet skapning som noensinne har smilt i et jordisk hjem. Hennes øyner var milde som sommerhimmelen og hennes hjerte var så varmt, trofast og oppriktig som noe som noensinne har næret og beskyttet en manns kjærlighet. Men hennes blå øyne ble dunkle, da sorgens strømmer bortskyllet klarheten og det levende hjerte vred seg, inntil enhver trevl var sundslitt. Jeg hadde engang en edel, flink og skjønn gutt, men han ble drevet ut av sitt hjems ruiner, og mitt gamle hjerte brenner av lengsel etter å få vite om han lever. – Jeg hadde engang et spedbarn, en søt og øm blomst, men min hånd ødela det og det lever nå hos en som elsker barn.”

Oldingen syntes å kaste et blikk gjennom innbillingen på et eller annet klart syn, hans lepper var stille og hans hender utstrakte. Jeg vendte meg uvilkårlig i den retning han pekte, og som hans blikk ledet meg til, jeg fryktet for å se en skygge komme frem ved dets tryllende bevegelser.

”Bli ikke forferdet, venner, jeg er ingen morder etter ordet alminnelige betydning. – En åndsmorder gleder seg over sin bortkomne sønns tilbakevending. Hustruen smiler til ham, som igjen vender tilbake til dyd og heder. Barneengelen besøker meg ved aftenstunden og jeg føler den hellige berøring av en liten hånd på mine feberhete kinn. Min eldre gutt, hvis han ennå lever, vil tilgi den sørgende olding for den behandling, som drev ham ut i verden, og for det slag som lemlestret ham for livet. Gud tilgi meg for den ødeleggelse, jeg har ført over mig og mine.”

Han tørket atter tårene av sine øyne. Min far betraktet ham med en forunderlig oppmerksomhet og interesse og med et åsyn usedvanlig blekt og rørt av sterk bevegelse.

”Jeg var engang en svermer, og dårlig fulgte jeg det bedraglige lys som førte meg til ruin. Jeg var en svermer, da jeg ofret min hustru, mine barn, min lykksalighet og mitt hjem til begerets forbannede demon. Engan tilbad jeg det blide lille vesen, som jeg siden såret så svært.

Jeg var en dranker. Fra en tilstand av aktverdighet og overflod styrtet jeg meg ned i nedverdigelse og fattigdom. Jeg drog min familie ned med meg. I en lang rekke av år så jeg min hustrus kinner blekne, og hennes skritt ble svake. Jeg forlot henne hjemme alene med de små, de forsømte, de elskede, mens jeg sviret og svermet i drikkehuset. Hun klaget aldri, skjønt hun og barna hungret etter brød.

En nyttårsaften kom jeg sent hjem til den hytte hvor menneskekjærlighet hadde gitt oss tak over hode. Min hustru satt ennå oppe, skjelvende over kullene. Jeg forlangte mat, men hun brast i tårer og sa til meg, der var ingen mat. Med stor heftighet befalte jeg henne å gi meg noe. Hun vendte sine øyne bedrøvet til meg og tårene falt i strømmer nedover henne bleke kinn. I dette øyeblikk våknet barnet i vuggen og utstøtte et jamrende hungersskrik, som forskrekket den fortvilte mor lik et slangestikk.

”Vi har ikke noe mat, James, vi har ikke hatt noe i flere dager. Jeg har ikke noe til barnet. – Å, min engang vennlige mann, må vi sulte i hjel?”

Dette bedrøvede og bedende ansikt, disse forgråtte øyne og barnets svake jammerlyd gjorde meg gal, og jeg – ja, jeg tilføyde henne et heftig slag i ansiktet og hun falt forover på ildstedet. Helvetes raseri kokte i min barm med ennå større velde, da jeg følte at jeg hadde gjort galt. Jeg hadde aldri før slått Marie, men nå ble jeg beveget til det av en fryktelig tilskyndelse og jeg bøyde meg ned så sint jeg kunne i min drukne tilstand og grep henne i håret med begge hender.

                                                                                              Forts. n. nr.