Luthers brev til Matthias Weller

i Freiberg

Wittenberg, 7. okt. 1534

(En anvisning på hvorledes han skal overvinne sine redde tanker.

Mattias Weller var en av Luthers varme venner. Han var borger og medlem av rådet i Freiberg. I 1530 ble han ansatt hos Hertug Henrik av Sachsen som organist med en lønn på 2 ½ Gylden i kvartalet.)

Nåde og fred i Kristus. Ærbare, gunstige, kjære venn! Deres kjære bror har meddelt meg at De er svært bekymret og lider av sørgmodighetens anfektelse. Han vil antakelig fortelle Dem hva jeg har sagt til ham. Men, kjære Matthias, De må ikke i dette følge deres egne tanker, men derimot høre etter hva andre folk sier til Dem. For Gud har befalt at det ene mennesket skal trøste det andre og vil også, at den bedrøvede skal tro en slik trøst som talt av Gud selv. For dette sier Han ved ap. Paulus: Trøst de motfalne. Og Esaias 40: Trøste, trøste mitt folk, og tal vennlig til det. Og et annet sted: Det er ikke min vilje at et menneske skal være bedrøvet, men dere skal tjene meg med glede og ikke bringe noe offer i sørgmodighet. Slik som Moses og profetene mange ganger forkynte det. Derfor har Han også befalt at vi ikke skal sørge, men overlate all vår sorg til Ham, fordi Han vil sørge for oss, slik som ap. Peter lærer (1 Pet. 5, 7) ved hjelp av Salme 55, 23.

Siden Gud slik vil at den ene skal trøste den andre og at enhver skal tro trøsten, så la Deres tanker fare, og vær klar over, at det er djevelen som plager Dem med dette. Det er slett ikke Deres egen tanker, men den onde djevels innskytelser. Han kan nemlig ikke like at vi har en eneste gledens tanke.

Så hør nå hva vi i Guds navn vil si Dem, nemlig at De skal være glad i Kristus som den som er Deres nådige Herre og Frelser. La Ham sørge for Dem, Han sørger i virkeligheten for Dem, selv om De ikke har just hva de gjerne ville ha. Han lever ennå. Så betro Dem fullt ut til Hans Omsorg. Det behager Ham (som Skriften sier) som det beste offer. For der gis ikke noe kjærere og velbehageligere offer enn et glad hjerte som fryder seg i Herren.

Derfor når De er bedrøvet, og det vil ta overhånd, da si: opp, jeg må spille vår Herre Kristus en sang på orgelet. La det være ”Te deum laudamus” (O store Gud vi lover deg!) eller ”Benedictus”. (Sakkarias sin lovsang, Luk. 1, 68 flg.). For Skriften lærer meg at Han gjerne lytter til glad sang og strengespill. Og grip så bare fritt i strengene og syng til det, inntil tankene forsvinner, slik som David og Elisa gjorde. Kommer djevelen igjen og fyller Dem med sorg eller tunge tanker, så skal De frimodig verge Dem og si: Vik bort djevel, jeg skal nå synge og spille for min Herre Kristus.

Slik må De lære å motstå ham i sannhet og ikke tillate ham å fylle Dem med disse tanker, for hvis De bare lar en av dem slippe inn og hører på den, så tar han ti andre inn etterpå, inntil han overmanner Dem. Derfor er det ikke noe bedre å gjøre enn øyeblikkelig å slå ham på snuten, helt på samme måte som hin ektemann gjorde, når hans hustru begynte å drille og bite, så tok han fløyten frem fra belte og fløytet trøstefullt inntil hun til sist ble så trett at hun lot ham være i fred. Slik skal også De slå i orgelet eller samle noen gode venner og bli ved å synge inntil De lærer å spotte djevelen.

Hvis De bare kunne tro at slike tanker er djevelens tanker, så har De allerede vunnet seier. Men fordi De ennå er svak i troen så hør nå på oss, vi vet nemlig ved Guds nåde beskjed om dette. Støtt Dem til vår stav, inntil De selv lærer å gå. Og når gode folk trøster Dem, min kjære Matthias, så lær å tro, at det er Gud som sier det til Dem. Så følg, og tvil slett ikke på, at det visselig er Guds Ord, som etter Hans egen befaling trøster Dem ved mennesker.

Og den samme Herre, som har befalt meg å skrive dette, hvilket jeg derfor må gjøre av lydighet mot Gud, Han gi Dem å tro det alt sammen. Han taler selv inn i Deres hjerte. Amen.

Dr. M. Luther,

med min egen hånd.