En
drankers historie Fra Den Kristelige Lægmand,
juni/ juli 1923 Del 3 ”Barmhjertige
Gud!” Ropte min hustru ut idet hun så opp i mitt djevelske åsyn. ”Du vil vel
ikke drepe oss, James, du vil vel ikke skade lille Willie,” og hun sprang til
vuggen og trykket barnet i sin favn. Jeg grep henne igjen i håret og førte
henne til døren, og idet jeg åpnet den drev vinden en snøsky inn. Men en djevelsk
hyling dro jeg henne ennå videre og kastet henne ut i mørket og stormen og
med et vilt: Ha! Ha! lukket jeg døren mens hennes bedende jammer blandet seg
med stormens hyling og spedbarnets skarpe skrik. – Men min gjerning var ennå
ikke fullbyrdet. Jeg
vendte meg til den lille seng hvor min eldste sønn lå, rev ham opp av hans
slummer og imot hans halvvåkne kjemping åpnet jeg
døren for å kaste ham ut. Med frykt og angst kalte han meg med et navn som
jeg ikke lenger fortjente og grep fortvilet fatt i mine klær. Jeg kunne ikke
løsrive meg fra dette fortvilede grep, men med en djevelsk kulde lukket jeg
døren til med hans arm imellom, så han mistet hånden.” Taleren
stanset et øyeblikk og skjulte sitt ansikt i sine hender, som han ville
forjage en skrekkelig drøm. Hans store bryst beveget seg lik havets bølger.
Min far hadde reist seg fra sitt sete og lente seg forover. Hans ansikt var
hvit og store dråper stod på hans panne. Mitt unge hjerte gyste, jeg ønsket
at jeg var hjemme. Oldingen så opp, aldri har jeg sett en slik dødsangst malt
på et menneskelig ansikt, som det var på hans. Han fortsatte: ”Det
var morgen da jeg våknet. Stormen hadde stilnet, men kulden var sterk. Først
sikret jeg meg en drikk vann og dernest så jeg på det vanlige sted etter
Marie. Da jeg savnet henne for første gang, begynte skrekken å bemektige seg
mitt urolige sinn. Jeg tenkte at jeg hadde hatt en skrekkelig drøm og åpnet
uvilkårlig ytterdøren med gysende frykt. Da døren åpnet seg falt snøen inn
fulgt av noe som falt inn over dørterskelen med et sterkt brak på gulvet.
Mitt blod skjøt lik rødhete piler gjennom mine årer
og jeg gned meg i øynene for å lukke synet ute. Det var – min egen Marie og
hennes spedbarn, frosset til is! – Den alltid tro mor, med egen person blott
og bar for stormen, hadde bøyet seg over barnet for å beskytte det. Hun hadde
lagt sitt hår over barnets ansikt og kulden hadde frosset det fast til det
bleke kinn. Frosten var hvit i de halvåpne øynene og på dets små fingre. Jeg
vet ikke hvor det ble av min stakkars gutt.” Igjen
bøyde oldingen sitt hode og gråt, og alle som var i huset gråt med ham. Min
far hulket likt et barn. Med en sakte ettertrykkelig og beveget stemme
sluttet oldingen: ”Jeg
ble arrestert og lange måneder raste jeg i vannvidd.
Jeg våknet, ble dømt til ti års fengsel, men ingen kval kunne lignes med den
jeg utholdt i min egen barm. – Jeg er ingen svermer, å nei, jeg vil ikke
skade noen, men så lenge jeg lever vil jeg advare andre, at de ikke kommer på
den vei som har vært så mørk og skrekkelig for meg og mine. Jeg lengter etter
å se min hustru og mine barn engang bak tårenes dal.” Oldingen
satte seg ned, men hans tale hadde grepet forsamlingen overordentlig. Min far
sprang opp fra sitt sete og grep beveget etter pennen, men han stanset et
øyeblikk med pennen i blekkhuset, da falt en tåre fra oldingens øye på
papiret. ”Underskriv
det, underskriv det, unge mann!” Sa den gamle, ”engler vil underskrive,
underskrive det. Jeg ville skrive mitt navn der tusen ganger med blod, hvis
det kunne bringe tilbake mine elskede og tapte.” Min
far skrev: ”Mortimer Hudson.” Oldingen så, tørket sine tårefylte øyne og så
igjen på navnet. Hans ansikts farge vekslet mellom rødme og dødsblekhet. ”Det
er - nei, det
kan ikke være – og likevel, hvor forunderlig,” mumlet den gamle. ”Unnskyld
meg, min herre,” sa han, ”det var min eldste sønns navn.” Min far skalv og
holdt opp den venstre arm, som hånden var avskåret på. For
et øyeblikk så de hverandre i øynene. Begge vaklet, og de utbrøt: ”Min
egen mishandlede sønn!” ”Min
far!” De
falt om hverandres hals og gråt, inntil det syntes som om deres sjeler ville
flyte og smelte sammen til en. Der var glede i denne kirke og bevegede
ansikter omkring meg. ”La
meg takke Gud for denne store velsignelse, som har gledet min brødefulle
sjel,” utbrøt oldingen og idet han falt på kne, utgjøt han sitt hjerte i
inderligste bønner, som jeg ikke noensinne før har hørt. Sløret var løftet
opp, alle undertegnet begjærlig avholdsforpliktelsen og gikk rolig hjem hver
til sitt med en slags ulyst til å forlate stedet. Den
gamle mann er død, men den lekse som han lærte sin sønnesønn på kneet, vil
aldri glemmes. Oldingens aftensol gikk ned uten sky og hans svermeri har ikke
tapt sin ilds kraft i mitt manndoms hjerte.
|