|
Del 11 81. På Fyn og
især Jylland traff jeg noen som var bøyelige og hadde en alvorlig omsorg for
sin sjels salighet, jeg har fremdels noen
fortrolige venner på Jylland. Men i alminnelighet så syntes jeg ikke at jeg
fant slik en hjertelig oppriktighet her som på de fleste steder i Norge, men
treghet og jordisk sinn med uvilje støtte meg mer i Danmark. Drukkenskap
syntes likevel å være langt sjeldnere der enn her. For selv om bøndene der
levde som småherrer i kresenhet, så skal man likevel sjelden finne noen
drukken. 82. Da jeg nå
kom til København, så tenkte jeg på om jeg skulle prøve å komme i tale med
noen av den høyeste øvrighet, men da jeg visste og tenkte over at ryktet var
ondt om meg der og jeg hadde noen motbeviser der så trodde jeg det var best
om det ble anlagt sak mot meg. Det var da best at jeg var i det land som jeg
hadde virket mest, der kunne også beviser legges for dagen, så vel om min
tro, som min virksomhet. Derfor gikk jeg fra København til Helsingør og lot
politimesteren påtegne mitt pass. Her fant jeg en jakt som skulle reise til
Norge og jeg ble med denne til Fredrikshald (Halden). Da jeg kom i land så
meldte jeg meg for vakten som tok mitt pass og brakte dette til festningen
hvor det ble påtegnet. 83. Noen
offiserer sammen med byfogden og flere kom om kvelden til meg de jeg var
innlosjert for å se meg og tale med meg. Vel priste byfogden min virksomhet
og den forbedring mine oppbyggelsestaler hadde virket på mange mennesker men
likevel forbød han meg å holde noen offentlig tale
der. Jeg gikk fra
Fredrikshald hjem til mine foreldre, som igjen var glade for de fant meg. Her
ble jeg også fortalt om noen av Øvrighetens innberetninger til Kancelliet imot meg, disse var forskjellige for noen av
de sivile øvrigheter hadde rost meg, men andre, især noen geistlige, ble det
sagt, hadde skrevet bitre usannheter om meg. 84. Fra mine
foreldre gikk jeg omkring til atskille av mine
venner like til Eikers papirfabrikk, som min bror Michel Nielsen eier en
fjerdepart i. Her la jeg frem for dem planer om atskillig virksomhet, da jeg
nå hadde mer formue til å fremme mine industriplaner med, og samlet daglig
kunnskaper. 85. Som jeg en
dag stod på papirfabrikken
og så til arbeidet, kom lensmannen for Eikers prestegjeld og
hilste meg fra fogden, at han ville tale med meg. Men jeg tvilte på om han
ville meg noe godt. Jeg hadde hatt leilighet til å gå derfra, men fryktet for
at det ville skape forargelse. På veien sa Lensmannen rett ut til meg at han
hadde ordre om å arrestere og fengsle meg med jern. Jeg ble da satt i
Hokksunds arresthus, og om kvelden den 24. oktober 1804 befalte fogden at jeg
skulle settes i jernlenker, dette skjedde også. Denne natt sov jeg så søtt og
rolig som jeg neppe hadde gjort på et helt år. Dette kom av at mitt sinn var
rolig i min selvbevissthet, som ikke kunne si meg noe annet, enn at jeg av
den redeligste hensikt hadde av alle krefter arbeidet på å hindre ondt i mitt
Fedreland, derfor trodde jeg etter min overbevisning at jeg led uskyldig.
Noen kjente og fremmede kom til meg i Hokksund for å tale med meg, så at de
uker som jeg satt der, falt tiden meg ikke så lang. Her ble det også holdt
forhør over meg om min første opprinnelse og videre foretagende. Jeg ble også
spurt om jeg ville avholde meg fra å holde taler, til det svarte jeg: At jeg
var sinnet å forholde meg etter min barnelære. 86. Den 22.
nov. kl. 10 om kvelden kom Lensmannen og leverte meg Amtets ordre for
gjennomlesning. Det innholdt: at jeg skulle under
streng bevoktning, enda til militær makt, transporteres til Christiania.
Denne tid var ingen av mine bekjente tilstede, og
ingen fikk vite at jeg ble ført bort. Lensmannen tok bare sin dreng med og
kjørte meg til Christiania. Han ytret muligheten for at jeg enten skulle
settes på Munkholmen, eller jages i landflyktighet til øyene i Sydhavet, så
at jeg ikke måtte tenke på å få se noen av mine fortrolige venner mer. Jeg
svarte da: at så lenge der er liv, så er det likevel håp til det bedre, enn
at denne spådommen skulle oppfylles, da min Gud nok sørger for meg og jeg er
overlatt i Hans hånd og tilfreds med å ta imot de trengsler Han behager skal
møte meg. Ved liknende tanker og tale holt jeg meg frimodig, og da Lensmannen
etter min erfaring ikke satte stor pris på mine religiøse samtaler, så talte
jeg mest med ham om atskillige patriotiske anlegg (industrielle ting som
Hauge var opptatt av!), som jeg hist og her i landet hadde vært den første
grunn, hvilke, sa jeg, er tungt å tenke på om dette skulle strande. Mange
ville ved det tape sitt levebrød. Men også i dette var jeg rolig, da jeg er
meg selv bevisst å ha virket hva jeg klarte til mitt Fedrelands gagn og mine
medmenneskers så vel timelige som evige vel. 87. Da jeg kom
til Christiania, ble de jern som Lensmannen hadde satt på meg, tatt av, og
jeg ble vel innsatt i Missgjerningsmenns arrest under mange låser, men fikk
likevel bedre seng og middagsmat fra byen. Jeg hadde 2 Rd.
og 2 Mk., da jeg kom i arresten, disse var
forbrukte etter 3 uker. Siden fikk jeg 24 Sh.
daglig, og da middagsmaten kostet 12 Sh. så hadde
jeg bare 12 Sh. tilbake til mine øvrige måltid,
vask, barber med mer. Dette nødet meg til å leve svært innskrenket og knapt.
Dessuten var vaktholdet over meg så strengt, at ikke en eneste av mine venner
fikk tale med meg eller sende meg det minste. Byfogd W. – kom
til meg straks og underrettett meg om at han og
Sorenskriver A. – av Kongen var blitt beskikket til kommissærer i min sak, å
ta opp forhør over meg med videre. Dette gledet meg noe, da jeg håpet, om Gud
ville unne meg livet, så skulle jeg få opplyst hele min fremferd. |