Sirkulære fra Kirken i Smyrna om Polykarps martyrdød

Del. 1.

(De kristne i byen Philomeliumn i Lilleasia hadde henvendt seg til kirken i Smyrna med bønn om å fortelle dem utførlig om de martyrer og særlig Polykarps martyrdød som nå hadde funnet sted. Ifølge denne anmodning lot kirken i Smyrna en viss Markus forfatte en beretning om Polykarps endelig i brevform, og sendte den til Philomelierne med anmodning om at den, etter å ha vært lest av dem, måtte bli sendt også til de øvrige kirker. Den er således et sirkulære til samtlige kirker i Lilleasia).

Guds kirke, her i Smyrna, hilser Guds kirke, som er i Philomelium og alle avdelinger av den hellige og alminnelige kirke. Nåde og fred og kjærlighet fra Gud Fader og vår Herre Jesus Kristus bli dere mangfoldig til del!

1. Vi gir dere beretning, brødre, og martyrene og den salige Polykarp, som gjorde ende på forfølgelsen, idet han ved sin martyrdød likesom satte segl på den. For nesten alt det som gikk forran, skjedde fordi Herren fra Himmelen ville vise oss et med Evangeliet overstemmende martyrium. (Meningen er at vi i Polykarps martyrium så, hvorledes et ekte martyrium som samstemmer med Evangeliet er beskaffen, idet han ikke selv styrtet seg i døden, liksom noen, men avventet på Guds time.) Han avventet nemlig sin hengivelse, likesom også Herren, (Jesus Kristus, som heller ikke selv oppsøkte lidelsen og døden), for at også vi skal være Hans etterlignere og ikke bare se til sitt eget, men enhver også på andres. For den sanne og dype kjærlighet tilkommer det ikke å ønske seg selv frelst, men også alle brødrene.

2. Salige altså og ekte er alle de martyrier som er skjedd etter Guds vilje. For det er vår plikt å være varsomme og sette alt i Guds hånd. For hvem skulle ikke beundre deres sjelsstyrke, deres standhaftighet, deres kjærlighet til Herren? Sundtflenget av piskeslag, så at man så det bare kjøtt like inn til de innerste årer og blodkar, holdt de ut, så at enda til de som stod rundt ynket seg og jamret, mens de selv nådde opp til en slik sjelsstyrke, at ingen av dem verken stønnet eller sukket, men viste oss alle at Kristi martyrer i hin pinsels time var fraværende fra legemet, eller enda mer, at Herren stod for dem og omgikks med dem. Med tanken henvendt til Kristi nåde foraktet de de timelige pinsler og løskjøpte seg ved en time fra evige straff. De umenneskelige piners ild var kald for dem, for det stod for deres øyne å unngå den evige ild som aldri slukkes ut, og med hjertets øyne så de hen til de gode ting som er henlagt for dem, hvilket intet øye har sett og intet øre har hørt og som ikke er oppkommet i noe menneskets hjerte, men som av Herren ble vist dem, som ikke lenger var mennesker, men allerede engler. Likeså utholdt også de som var dømt til ville dyr, skrekkelige kvaler. De ble lagt oppå jernpigger og martret med mange slags andre pinsler, for at tyrannen (den øvrighetsperson som besørget eksklusjonen) kunne, hvis det var mulig, ved den vedvarende pine bringe dem til å fornekte.

3. For djevelen prøvde mange kunster mot dem, men Gud være takk, Han utrettet ikke noe mot de alle. For den herlig Germanikus satte mot i de fryktsomme ved sin egen standhaftighet. Han kjempet også herlig med de ville dyr. For da Prokonsulen (den romerske Stattholder) ville overtale ham og sa at han ynkedes over hans unge alder, trakk han med makt dyret til seg, for hurtigere å utfries fra de urettferdige og ryggesløse menneskers selskap. Da forundret hele mengden seg over sjelsstyrken hos de kristnes gudelskende og gudfryktige slekt og ropte: Bort med de ugudelige, la Polykarp bli oppsøkt.

4. Men da en ved navn Quintus, en Phryger, som nylig var kommet fra Phrygien, (et land i Lilleasia) ble redd, da han så de ville dyr. Han var det som hadde ansporet både seg selv og noen andre til av egen drift å trå frem (det vil si: fremstille seg til å bli martyrer). Ham overtalte Prokonsulen ved mange bønner til å sverge og ofre (det vil si: forbanne Kristus og ofre til Keiserens lykkegudinne). Derfor, brødre, roser vi ikke dem som fremstiller seg frivillig, siden Evangeliet ikke lærer oss dette.

5. Men den herlige Polykarp ble i begynnelsen, da han hørte mengdens rop ikke forskrekket, men ville bli værende i byen. Men de fleste rådet ham til å dra, han dro da til en liten landsby som ikke lå så langt fra byen og oppholdt seg der med noen få en natt og en dag uten å gjøre annet enn å be for alle og for kirkene overalt på jorden, dette var hans sedvane. Mens han ba, hadde han tre dager før han ble tatt til fange et syn og så at hodeputen sin ble angrepet av ild. Han vendte seg da og sa til dem, som var hos ham: ”Jeg skal bli brent levende”.

Forts neste nr.