Eder er i dag en Frelser født.

Julepreken.

                      

Av Matheus Holte i Haugianeren 1951.

 

Jesus, min Hyrde, er kommet til syndere alle.

Hør! Kjære hør nu hva englene derom de tale:

Eder i dag Jesus er født til behag!

Slikt kan vel hjertet husvale.

 

Skam må det være i synden nu mer å dvele,

Da her er opprop til alle, at de seg skal glede

I det Guds Lam! Som bar vår synd og vår skam –

Gi Ham ditt hjerte til sete.

 

Kjæreste Jesus! Jeg beder om lov til å komme

Hen til din krybbe i ånden med alle de fromme,

Og på deg se Uti min jammer og ve,

At jeg min nød kan forglemme.

 

Nu er Han kommet, Han som var forgjettet så lenge.

Skulle vi nu ikke løpe hen til Ham i mengde,

Å gjøre bot! Da får vi del i Hans blod,

Det som kan salighet bringe.

                                                    Tollef Aaraas, 1894.

 

Så dypt er vårt fall i Adam, at ikke et eneste menneske født av syndig sæd, kunne frelse seg selv. Nei, ikke kunne vi lide den fortjente straff uten å fortvile – og derved synde på nytt – og således aldri i evighet kunne bli forløst. Heller ikke kunne vi gjenføde oss selv, slik at vi av hjertet angret våre synder og i kjærlighet til Gud og vår neste begynte å forsake djevelens gjerninger og alt hans vesen. Ja, så gjennom ødelagt og forvent er vi blitt fra fallets dag, at ingen kunne løse seg selv fra syndens, dødens og djevelens makt og føre seg i samfunn med Gud igjen.

 

             I sannhet var vi fortapt og fordømt til den evige død!

 Kjære venner! Dette er en ydmykende sannhet om hele vår falne slekt. Så mange av oss som har gitt rom for Den Hellige Ånds opplysning, vi erkjenner denne sannhet med smerte og skamfølelse hver eneste dag. Vi ser denne smertefulle erkjennelse av naturens vanart og dype fordervelse for en så viktig sak, at vi av hjertet ber på nytt og på nytt:

”Vis meg rett klarlig min jammer og møye,

vis meg fordervelsens avgrunn i meg.

At seg naturen til døden kan bøye,

ånden alene må leve for deg.” 

 

Men selv om det smerter, så er det dog en stor lykke å ha en levende erkjennelse av seg selv. For da er vi av de botferdige og ydmyke sjeler, som føler seg uverdig til den minste nåde og ære. Og da blir det for oss, som for apostelen Paulus, en troverdig tale og aldeles verd å mottas: At Jesus Kristus kom til verden for å gjøre syndere salige, blant hvilke jeg er den største, 1 Tim. 1, 15.

Gled eder i Herren alltid! Atter sier jeg: Gled eder! Kjære brødre og søstre – kalte, hellige og elskede –

                             Eder er i dag en Frelser født!

Dette er det store og forunderlige – som endog englene begjærte å gjennomskue – sier apostelen. Ja, stor er den gudfryktighetens hemmelighet som vi må bekjenne: Gud er åpenbaret i kjød, er rettferdiggjort i ånd, sett av engler, preket iblant hedninger, trodd i verden, opptatt i herlighet. 1 Tim, 3, 16. 

Dette budskap, dette salige Evangelium, smaker meget, meget bedre for alle ydmyke og botferdige hjerter enn den beste julemat. Vi erfarer Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds velgjerninger hele året igjennom – og har ikke Jul, Påske og Pinse bare én gang om året.

Men er det ikke underlig, venner, hvor viselig våre gamle åndsfylte fedre har ordnet tekstene til første og annen Juledag. På første Juledag hører vi om verdens Frelser – om englesang – om fred på jorden …., men på annen Juledag ser vi en blodrød fane – vi hører om strid, forfølgelse og blodsutgytelse.

Ja, slik går det når det sanne Evangelium lyder, og Kristus får inngang i hjertene. Da kommer vi i strid med oss selv, den ugudelige verden og den falske kirke. Da oppfylles Jesu ord: ”Jeg er ikke kommet for å sende fred på jorden …., men sverd … Mat. 10, 34 flg. Den falske kirke med sine ledere på Jesu tid, de var Hans bitreste fiender. De hadde ingen ro før de fikk Ham på korset. Vi vet også hvem det var som steinet Stefanus – endog Saulus fra Tarsus fant velbehag i hans mord.

Kjennetegnet på den rette-troende kirke til alle tider har jo vært dette, at den har stått i et rett forhold til Lov og Evangelium. Vi elsker Loven, fordi den åpenbarer Guds hellighet og rettferdighet og øver sin dødende gjerning i oss – og derved uavlatelig baner vei for Kristus, som er Evangeliets kjerne, Rom. 3, 20 og Gal. 3, 24.

Fordi dette er sant, så må vi ikke undre oss over, at satan til alle tider ved sine tjenere i den falske kirke har forfalsket både Loven og Evangeliet. Frukten av denne forfalskning blir ikke noe annet enn avgudsdyrkelse under en kristelig maske: Menneskehjertene blir uforandret – det blir skinn uten kraft, 2 Tim. 3, 5, en verdsliggjort kristendom med en falsk tilegnelse av Guds nåde og barmhjertighet – en tilegnelse med forstanden i stedet for med hjertet.

Kjære venn! Vi må vokte oss for den alminnelige forkynnelse i vår lutherske kirke, fordi både Lov og Evangelium blir forfalsket:

Loven blir forfalsket på den måten at synden mot den første og annen tavle, d. v. s. de åndelige og kjødelige synder og laster blir ikke blottet og straffet. Det er dessverre ikke mange forkynnere i vårt land som med hellig nidkjærhet for Guds ære og sjelenes frelse, advarer offentlig og privat for vranglæren og vranglærerne i vår tid. Heller ikke er det mange som forkynner Guds vrede over morderne og de mange som lever i utukt, tyveri og baktalelse.

Jeg bever for den Guds dom som vil ramme alle disse forkynnere – hvis det ikke blir sann omvendelse og en tilbakevending til de gamle stier i lære og liv. Guds dom nærmer seg hurtig – og den skal begynne fra Guds hus! (Se 1 Pet. 4, 17).

Ikke bare Loven, men også Evangeliet blir forfalsket. På hvilken måte? Vil du spørre. Det er forferdelig, men likevel nødvendig å si det som her bør sies: Det er i høy grad sørgelig og en stor Guds straffedom over vårt folk, at mange av våre forkynnere, prester og emissærer, tror slett ikke at Jesus Kristus under sitt jordeliv var allmektig og allvitende.

Derved fornekter de kjernen i Evangeliet, nemlig Jesu Kristi guddom! Dette er en fryktelig forfalskning av Evangeliet – og er ikke noe annet enn det arianske kjetteri i en litt finere form, hvor ved selve Evangeliet blir fornektet.

Kjære leser! Les ikke deres giftige skrifter, men brenn dem opp, for de er ikke verd noe annet enn varmen.

Kom i hu at en forkynner bringer sine tilhørere den samme Kristus som han selv tror på. Hvis jeg trodde at Jesus Kristus ikke var allmektig og allvitende under sitt jordeliv, se da trodde jeg på en falsk Kristus som aldri har eksistert. Følgene av dette er at jeg ikke kan bringe tilhørerne noen annen Kristus enn den jeg selv trodde på.

Merk så videre: Fordi der forkynnes en falsk Kristus i vår tid, så forkynnes selvfølgelig også en falsk tro. ”Troen er ingen etisk kvalitet i sjelen. Vi blir gjenfødt fordi vi er rettferdiggjort. Og ikke omvendt”. Slik lærer en av de største (tidligere) ledere i Indremisjonen.

Dette er jo en forvrengning av den saliggjørende orden. Den falske ånd i denne lære hindrer menneskene fra å bli botferdige – hindrer dem fra å komme igjennom den snevre port og inn på den smale vei. De blir tyver og røvere, som klyver over muren, Joh. 10, 1, og derfor har disse så lett for å tro på den falske Kristus. 

Jeg vet at sannheten har en forherdende virkning i de hjerter hvor den blir motstått. Dette vitnesbyrd som her er nedskrevet er en julegave til alle lesere av ”Haugianeren”. Måtte ingen av dere forherde seg. La din nådes virkning følge med dette vitnesbyrd, kjære treenige Gud, Fader, Sønn og Helligånd, så det må bli til ydmykelse og veiledning i vår salighets sak, så vi av levende erfaring kan si med Job:

Jeg vet at min Frelser lever, og den siste skal stå på støvet. Og når de etter min hud har avslitt dette mitt kjød, da skal jeg dog skue Gud av mitt kjød, hvilken jeg, jeg skal beskue for meg, og mine øyne skulle se, og ikke en fremmed. Frykt eder for sverdet, thi der kommer hastighet av misgjerninger, som fortjener sverd, på det I skulle kjenne, at der er rett til. Job. 19, 25 flg. Amen.

 

Min sol, min lyst, min glede, Min Jesus, hjertens venn

Hvor lenges jeg å trede Og komme til deg hen!

Jeg har en julesang I hjertet deg å yte,

Som skal med takk utflyte. Hjelp selv min troes gang.

 

Men akk, de verdens bomme Og bolte hindre meg,

Jeg ei så rask kan komme Til, søte Jesu, deg.

Her legges sten og støt For foten alle steder,

I deg jeg meg dog gleder Og må meg lenges død.

 

Hvo ville da ei lide Og gjerne takke til?

Hver skynde seg å stride, Som vist til Himlen vil!

Så skal man selv befinne, Hva de for ære få,

Som her i verden vinne, Når kronen settes på.

                                                                 Kingo.