Hans Nielsen Hauges reiser

Del. 12.

For jeg var sikker på at beskyldningene som var gjort mot meg, var usanne og derfor ikke kunne bevises, utenom de oppbyggelser jeg hadde holdt og det jeg hadde skrevet enfoldig, likefrem sannhet, og påminnet uten persons anseelse. Men dette trodde jeg ikke var straffskyldig etter vår Lov. Det verste var at tiden gikk så langsomt, da jeg ikke hadde noe å gjøre på, ingen bøker å lese, og enda mindre noe menneske å tale med. Da jeg hadde sittet noen dager, kom Stiftamtmannen i Christiania Hr. G. - M -, det var samme M -, som jeg før var blitt kjent med i Trondheim. Denne mann var så vennskaplig imot meg, at han fulgte min bror Michel Nielsen til meg en og annen gang første år, og senere fulgte Byfogdens fullmektig ham, så jeg nøt det gode å få tale med denne min tro broder mange ganger, ja og enkelte andre venner fikk tillatelse en og annen gang å tale med meg, likevel alle med Øvrigheten til stede.

88. Jeg, som ikke var vant til ledighet tok nå til med mitt barndomsarbeide, å strikke vanter. Dette drev jeg så vidt at jeg endatil fremstilte de fineste silke- og bomullsvanter, endatil de fornemste i byen kjøpte disse av meg. Jeg hadde sett denne kunst en gang, da jeg var 12 år gammel, men jeg fant siden opp en egen måte, som gikk ennå bedre og hurtigere. Senere forlangte jeg bøker, som jeg og fikk, dels ved kjøp og dels til låns. Vaktmesteren gav meg aviser, og etter veiledning av disse kjøpte jeg de bøker som jeg trodde interesserte meg. Jeg leste bøker av forskjellige slag, religiøse, naturvitenskapelige, juridiske, ja, enda til komedier. Etter et års forløp, som jeg bare hadde vært ute i fri luft tre ganger og ellers stadig tilbragte min tid innenfor arresthusets usunne og skumle vegger, ble jeg syk. Byfogdens fullmektig fulgte meg derfor ut i fri luft, omkring i byen i to dager. Ved dette kom jeg meg litt igjen.

89. I dette første fengselsår var kommisjonen over meg holdt to ganger, og jeg ble forhørt om det viktigste av mine foretagender. Men da disse kommissærer innså min saks vidløftighet, vel og beskyldningenes uriktighet, så søkte de Kongen om å bli avskjediget fra det, og deretter ble to andre kommissærer utnevnt.

I denne tid skrev jeg ved en sakfører en søknad til regjeringen om løslatelse, og sendte denne til Stiftet, som lovet meg med anbefaling å sende den samme også til Kongen. Men en tid deretter ble det sagt meg at søknaden ikke kunne bevilges. De siste kommissærer drev flittigere på saken. Min helse avtok!

90. Da to år var gått, beviste Justisråd B – på T – meg den godhet å be Byfogden om lindring på mine lidelser og tillate meg en og annen gang å gå opp til ham, dette skjedde også. Især da tre år var gått og forhørene var brakt til ende, så fikk jeg mer og mer frihet. Jeg ble også atskillige ganger kalt til Gr. M -, som fant fornøyelse i å tale med meg og gav meg et og annet å utføre, så at ved disse herrers humane forhold mot meg, ble mine kår langt tåleligere. Lengselen hos meg var likevel at saken skulle få en ende. Men sakens dokumenter var sendte til København og ble der lenge. Det var nå utbrutt krig med Sverige og England, ved dette var kommunikasjonen mellom rikene sperret, og derved også tilførsel av atskillige nødvendige artikler, deriblant fremfor alt salt. I denne anledning gav Regjerings-kommissjonen, som hadde lært å kjenne meg av mine handlinger, befalt at jeg skulle tillates å forlate arresten. Jeg fikk til låns 300 Riksdaler, og man gav meg pass for å reise til Vestlandet for å anlegge saltkokerier. Det ble likevel tatt i forbehold at jeg skulle komme igjen når mitt ærende var utrettet, eller man kalte meg tilbake, derfor måtte jeg skaffe kausjon på 1000 Riksdaler.

91. Jeg reiste da i februar måned 1809 fra Christiania til Rygge Sogn ved Moss og gjorde der prøve på sjøens saltgehalt, for å koke av den. Men jeg fant saltgehalten ringe, derfor reiste jeg over fjorden til Vallø Saltverk, og så etter hva jeg kunne lære av omgangsmåten der, men sjøens saltgehalt var ikke bedre der enn i Rygge.

Derfra reiste jeg til Lillesand, og førte med meg plater til panner, disse hadde jeg kjøpt i Christiania. Da jeg kom til Lillesand, 4 mil fra Kristiansand, så prøvde jeg sjøen der og fant at den var dobbelt så saltrik som på de forrige steder. Jeg tinget meg straks en del ved der og plass til å bygge på. Reiste deretter til Kristiansand der jeg fikk laget saltpanner, kjøpte murstein og Fetalje (levnetsmidler), leiet 6 dagarbeidere med og reiste så til Lillesand igjen. Om 3 uker var alt ferdig, jeg begynte å koke og laget 2 tønner salt daglig. Det beste solgte jeg for 10, det dårligere for 8 Riksdaler pr. tønne. Dette lønnet seg godt da veden var så billig. Men senere steg prisen på veden. Likevel hadde jeg ikke ventet at det skulle komme så hurtig tilførsel av salt, så jeg besluttet meg til å anlegge enda et saltkokeri og reiste til Ulefoss Jernverk ved Skien og kjøpte plater til dette og sendte dem sjøveien til Lillesand. Selv reiste jeg landeveien dit. Jeg påtok meg å sette opp murene, mens andre tømret og skaffet tilveie det nødvendige.

92. Så snart dette var ferdig reiste jeg til Stavanger og anla et saltkokeri der. Da dette var ferdig reiste jeg derfra til Svanøen, 11 mil nordenfor Bergen, hvor et saltkokeri nett før var anlagt etter min tilskyndelse og ved dette gjorde jeg nå atskillige forbedringer. Herfra reiste jeg tilbake til Egersund, hvor jeg fikk et brev som var kommet fra min kausjonist Hr. I. = Rd. B -, innholdet av dette brev var at jeg måtte skynde meg tilbake, for min sak skulle nå igjen tas frem og som han mente man skulle stride til ende med.

93. Jeg reiste derfor så hastig som mulig til Christiania og meldte meg for Politimesteren og Kommissærene ( 2. okt. 1809). Da Kommisjonen ble satt, møtte jeg og leverte mine beviser. Aktor påstod at jeg skulle settes inn i arresten igjen, dette motsa jeg på grunn av at jeg var løslatt av Regjerings-Kommisjonen og mitt ærende ved saltkokeriene var ikke tilendebrakt etter deres ordre. Men da kommisjonærene overbeviste meg om at det var Kongens ordre, så forbeholdt jeg meg å søke Kongen om frihet. Dette var om høsten 1809. Byfogd W - , som var overarrestforvalter i denne tid, trodde meg for så vidt vel, at han på I. = R. Bs – forbønn gav meg all den frihet han kunne. Jeg fikk pass og tillatelse å besøke min 80 år gamle far i Julen, som ikke hadde sett meg på 5 år. Denne reise gjorde jeg på 14 dager, og siden var jeg en gang på Eikers papirmølle, som jeg også hadde tillatelse til, for der å besøke min slekt og forfriske mitt sykelige legeme. Ellers fikk jeg oftere tillatelse til å fordrive tiden ved små mosjoner i nærheten av byen. Endelig skulle saken pådrives, men de vidt adspredte vitner, som det var innkalt 5-600 stykker av og disse var avhørt, forsinket tiden slik at alle vitnesbyrd ble ikke bekreftet før vinteren 1813.

Forts. n. nr.