4. Søndag etter hellig-tre-konger

Kort utdrag fra Lars Lindrots Postille.

Jeg kommer fra et brusende hav opp på den rette gledens strand.

Dette er en frimodig bekjennelse av et troende Guds barn i dets siste timer. Men den tar i høyeste grad feil som tenker at disse ord kunne anvendes på ethvert menneske som dør i kristenheten. Nei, nei, det er ikke så vel, for den som dør uten anger, uten tro og uten helliggjørelse, den som dør midt i sine synder, uomvendt og uberedt, han kommer nok fra et brusende hav, men på den rette gledesstrand kommer han visst ikke. Nei, om et slikt menneske kunne tale i dødens stund og si i hva for en havn han kaster anker for hele evigheten, så skulle han forandre våre inngangsord på en skrekkelig måte: Akk, jeg, jeg fordømte sjel som har tjent satan og vært hans trell, jeg kommer fra et brusende hav til et annet, som bruser enda verre i et ild og svovelhav.

Nå gyser du kanskje i noen øyeblikk og ber Gud bevare deg fra en så usalig død, du uomvendte synder! Nå sender du opp et kaldt sukk og ber Gud bevare deg fra det, og deretter legger du deg i din gamle syndesøvn til å sove igjen. Akk, du bedrar din arme sjel med et falskt håp at det ikke skal gå deg så ille ved din livskvelds ende. Men jeg spør deg i den Herre Jesu navn: Hvilket ord i Bibelen lover deg at du skal komme på den rette gledes strand når du ikke har gjort en sann omvendelse innen dødsbudskapet kommer? Men akk, akk, skal ditt skip havne ved den glade strand når du har nådd over denne verdens hav, så får du ikke lenger sove i din syndesøvn.

Nei, her gjelder det å våkne opp og frelse din sjel. Her gjelder det å skynde seg ut av Sodoma og aldri mer se seg tilbake. Her gjelder det å forsake all kjærlighet til denne verden, forsake alle synder, og man får enda være glad at man kommer lykkelig bort og blir salig. Her gjelder det å la det forbannede hykleri fare og bruke alvor i å søke himmel og salighet. Her gjelder det å rope til Gud med flid natt og dag inntil en får bønnhørelse for Jesu Kristi skyld.

Når du engang har fått nåde, så gjelder det å beholde hva du har fått. Her gjelder det å finne seg i alle tap, når man bare vinner ett etter at man har tapt alt annet, å vinne himmelen etter at man har tapt verden. Her gjelder det ikke å gi opp og slippe saken så lett selv om det koster kamp og strid. Her gjelder det å fatte det faste forsett: Om porten var nokså trang og veien nokså smal, så må jeg likevel trenge meg frem til livet, for det går ikke med hykleri å søke saligheten. Det må alvor til, ellers blir det ingen salighet.

Men skikker du deg nå etter denne beskrevne orden, går du inn på disse vilkår, så kan jeg også forsikre deg i min korsfestede, døde og oppstandne og til himmelen farne Frelsers navn, at dersom du klarer å tale et eneste ord til noe menneske i din siste time når din sjel skal tas fra deg, så er du nettopp en av dem som er i en slik stilling og i en så lykkelig tilstand at du kan si: Sørg ikke over meg, mine venner! Gråter dere, så gråt ikke for mye over dette dødsfall. Jeg blir frelst, jeg blir salig, det har ingen nød med meg. Jeg kommer fra et brusende hav opp på den rette gledens strand.

Disse ord finnes i en av våre salmer. Fortidens gudfryktige lærere brukt for det meste ved forklaringen av dette Evangelium, som nå skal oppleses, eller ved forklaringen av Evangeliet på denne søndag å beskrive Guds rettroende kirkes og menighets skjebne og omskiftelser så lenge striden varer på Jorden. Dette er unektelig et emne som fortjener ettertanke. Jesus gikk i skipet, og Hans disipler fulgte Ham. Hva er Guds kirke og menighet på jorden annet enn et skip som styrer sin kurs over bedrøvelsens hav, denne verden, og til himmelen?

Og se, der ble en stor storm på havet. Hva er de troendes kors og den bedrøvelse som de må utstå her i jammerdalen annet enn en stor, truende storm. Jesus sto opp og truet været og havet, og det ble ganske blikkstille. Når blir det så stille for Guds barn? Aldri helt stille, du troende sjel, før du kommer ut av dette brusende hav og inn på det nye Jerusalems strandbredd i den evige glede. Det er med disse ømme og hjerte- rørende betraktninger at vi vil sysselsette vår andakt nå i denne Gud helligede stund i denne preken. Gud legg nå sin velsignelse til denne kristelige gjerning, at en eller annen sjel måtte vinnes, frelses og omvendes i dag. Amen. Fader vår osv..

Evangeliet etter Mat. 8, 23-27.

Og han gikk i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så båten ble skjult av bølgene; men han sov. Da gikk hans disipler til ham, vekket ham og sa: Herre, frels oss, vi går under! Og han sa til dem: Hvorfor er I redde, I lite troende? Da sto han opp og truet vindene og sjøen, og det ble ganske blikkstille. Men menneskene undret seg og sa: Hva er dette for en, som både vindene og sjøen er lydige?

Guds rettroende kirke og menighet etter bilde av et skip. Et skip består av mange planker som skipsbyggeren lar føye til hverandre, inntil de etter å ha blitt festet sammen utgjør det man kaller et skip. Slik er det også med Guds kirke og menighet på Jorden. Den er sammensatt av alle Guds barn på jorden og i himmelen, på stridsplassen og i fredshuset, i troen og i beskuelsen, av jøder og hedninger, i Det Gamle og Det Nye Testamente. Enhver av disse er et lem av Guds menighet. Og når man sammenfatter dem alle, heter de menigheten, som det står i Ap. Gj. 2, 47: ”Herren la daglig til menigheten dem som ble salige.” I den hellige Bibel fremstilles denne menighet under flere navn og lignelser: Snart kalles den Bruden, Åp. 22, snart Lammets hustru, Åp.19, snart Kristi rene jomfru, 2 Kor. 11, snart Kongens datter, Sal. 45, snart fremstilles den som bilde av et menneskelig legeme.

På dette legeme er Kristus hode, og alle de troende Guds barn til sammen utgjør et helt skip eller hele legemet, Ef. 5. Snart fremstilles den etter bilde av grenene på et tre. Jesus er vintreet, de troende er grenene, Joh.15. I dag fremstiller jeg Guds menighet etter bilde av et skip. Men til dette skip hører ikke dere, dere vantro, ugudelige, sovende, blinde, uomvendte, nådens foraktere, djevelens tjenere og dere som løper på den brede vei som ville hester i striden. Dere som søler dere i drukkenskapens forbannede last, dere som lyver og bedrar, snyter og sammenskraper, roper og støyer, dere som påkaller djevelen, dere som vanhelliger og forakter sabbaten, dere urene, horaktige, vederstyggelige, ille luktende geiter og bukker, dere som går i kirken uten bedring, til Herrens hellige nattverd uten anger og tro, uten et redelig forsett til å forsake synden.

Dere som hater kristendommen, nøler med omvendelsen, dere som hykler for Herren, dere som sier at dere er omvendt og likevel ikke er det. Dere som sier at dere står i nåden og likevel står under vreden, alle dere er samtlige satans barn. Dere som burde gjenkjenne dere i denne beskrivelse, hva er dere? Er dere Guds kirke? Nei, dere er satans kapell. Har dere den heder i Bibelen å hete menighet? Nei, denne ære skal alle Guds hellige ha, Amen, Halleluja! Salme 149. Er dere Kristi brud? Nei, dere er djevelens skjøge. Er dere Lammets hustru? Nei, dere står i en skrekkelig forbindelse med den urene ånd. Er dere kongens datter? Nei, djevelen er deres far, og dere er hans sønner og døtre. Er dere det skip som seiler over verdens brusende hav inn i den trygge havn i gleden? Nei, dere er de ulykkelige som styrer sin kurs fra Gud og himmelen og fra det evige liv. Når deres dager på jorden er til ende, da kaster dere anker i en forskrekkelig havn, i helvete og pinen. Guds menighet er et stort navn, røv det derfor ikke til dere, dere fariseere og hyklere! Dere har likevel ingen nytte av det.

Jeg vet også at her er dem som nå påstår at de i hele 70 års tid har hørt til den rette Guds menighet og opprettet et åndelig selskap. Men kjære venner! La dere ikke bedra, her finnes ikke noe åndelig selskap synlig i verden, men bare det som Guds barn bærer innen i seg. Når det finnes slike medlemmer i det såkalte åndelige selskap som lever i forsettelige synder og laster, så er det jo uforskammet, det er en ren forhånelse imot Gud og Frelseren at slike kaller seg Frelserens folk og Guds menighet. Men her gir jeg deg et godt råd, du som vil frelse din sjel i denne bedrøvelige tid, som er en mor til villfarelsen og nye religionsmeninger: Gi deg ikke inn i et slikt innbilt åndelig samfunn.

Du kan komme inn i et slikt hykleri at du aldri står til å reddes mer. Har du gitt deg inn til dem, så slå deg for Jesu skyld, dem fra deg igjen, såfremt din salighet ligger deg det minste på hjerte. Gjør bot og bedring, be natt og dag, omvend deg i den Herre Jesu navn. Har du aldri gjennomgått en sann omvendelse, så be nå Gud vekke deg - og etter oppvekkelsen be Gud føre deg frem til en levende tro. Du behøver ikke å tilhøre noe særskilt åndelig samfunn, for når du er omvendt og tror, så hører du til Kristi skip som seiler til himmelen.

Dette skip er vel lite og skrøpelig, uanselig i den stolte verdens øyne, som det heter i en av våre salmer: ”Du grumme hav svulmer høyt mot Kristi skip det lille.” De få troende sjeler ser ikke store ut i den stolte verdens øyne. Det har til alle tider vært mange som har vandret på fortapelsens brede vei, mot de få som går på livets trange vei. Således er skipet lite, og det ser ut som om det lille uanselige skip ikke skulle kunne komme vel over de brusende bølger som hvelver seg på denne verdens hav og komme inn til himmelens strandbredd. Men du lille Kristi skip, det er ingen fare. Gud skal hjelpe deg over havet og i havn.