Til prester og lærere

Av Madam Guion.

Hvis alle som arbeidet for sjelers omvendelse, straks ville føre dem inn i et bønneliv og dermed til et indre liv og gjøre det til hovedmål å vinne og råde over hjertet, ville det sikkert følge utallige så vel som vedvarende omvendelser. På den motsatte side, vil bare få og flyktige frukter komme med det arbeidet, som er begrenset til det ytre, som å pålegge den omvendte med en mengde forskrifter for ytre handlinger, i stedet for å overlate sjelen til Kristus ved å bringe hjertet til å beskjeftige seg med Ham.

Hvis prestene var omhyggelige med slik å undervise sine menighetslemmer, så kunne hyrdene når de voktet sine hjorder, og bonden ved plogen, opprettholde en velsignet samtale med sin Gud, og dagarbeideren ville, mens han utmattet sitt ytre menneske med arbeide, bli kraftig fornyet i sitt indre, og all slags onde ville innen kort tid svinne bort og ethvert menighetslem bli en sann etterfølger av den gode Hyrde.

Å, når bare hjertet en gang er vunnet, hvor lett blir ikke da alt det øvrige rettet! Derfor er det også at Gud frem for alt krever hjertet. Det er bare erobringen av hjertet som kan utrydde de fryktelige synder som er så fremherskende, som: Drukkenskap, sverging, utukt, fiendskap og tyveri. Jesus Kristus ville bli den universale og fredelige hersker, og menighetens utseende ville bli helt fornyet.

Det indre livs forfall er uten tvil kilden til de forskjellige feil som er oppstått i menigheten. Alt det feilaktige ville hurtig bli undergravet og falle overende, hvis det indre liv ble ivaretatt. Feilene er på den måten skadelige for sjelen, at de tjener til å svekke troen og avholde den fra bønn. I stedet for å innlate oss på unyttige diskusjoner med våre brødre som har tatt feil av veien, kunne vi ganske enkelt lære dem å tro og be flittig og vi skulle slik føre dem tilbake til Gud.

Å, hvilket uutsigelig tap som menneskene lir ved forsømmelse av det indre liv! Hvor fryktelig må ikke oppgjørets dag bli for dem som er betrodd omsorgen for sjeler når de ikke har sett og delt ut denne skjulte skatt til deres hjord.

Noen unnskylder seg med å si, at denne vei er farlig, idet de klager over enfoldige sjelers udugelighet til å fatte åndelige ting. Men sannhetens ord bekrefter det motsatte: Herren elsker dem som vandrer i enfoldighet, Ord. 12, 22. Hvor er faren ved å vandre på den eneste sanne vei som er Jesus Kristus? Ved å overgi oss til Ham, og stadig feste vårt øye på Ham, ha all vår tillit til Hans nåde, og trakte med hele vår sjels styrke etter Hans rene kjærlighet?

Det er langt fra at de enfoldige ikke skulle være i stand til å oppnå denne fullkommengjørelse, at de nettopp særlig antas til og er skikket for å oppnå dette, på grunn av deres lærevillighet, uskyldighet og ydmykhet, og da de ikke er vant til å resonnere, er de mindre beskjeftiget med spekulasjoner, holder mindre fast på sine egne meninger. Nettopp på grunn av deres mangel på lærdom, underkaster de seg lettere Den Hellige Ånds undervisning. Andre derimot, som er forblindet ved selvtilfredshet og bundet av fordommer, de gjør motstand mot nådens arbeid på sjelen.

Det er sagt i Skriften at Gud gir de enfoldige forståelse av sin Lov, Sal. 119, 130, og vi har også forsikring om at Gud elsker å meddele seg fritt til dem: Ut av trengselen kalte jeg på Herren, Herren svarte meg og førte meg ut i det frie, Sal. 118, 5. For å advare åndelige fedre mot å hindre de små fra å komme til Jesus, så sa Han selv til sine apostler: La de små barn i fred, og hindre dem ikke fra å komme til meg! Ti himlenes rike hører sådanne til. Mat. 19, 14. Det var apostlene anstrengelser for å hindre barn fra å gå til vår Herre som foranlediget denne herlige formaning. Menneskene anvender ofte et legemiddel for legemet, mens sykdommen sitter i hjertet. Årsaken til at vi ser så liten forandring blant menneskene, og særlig blant dem som har liten lærdom, er at vi begynner med ytre ting. Alt vårt arbeid på denne mark frembringer bare flyktige frukter, men dersom nøkkelen til det indre først ble gitt, ville det ytre lett og naturlig bli forandret. Å lære menneskene å søke Gud i sitt hjerte, å tenke på Ham, og å gjøre og lide alt, kun med det ene for øye, å behage Gud, det er den naturlige fremgangsmåte som ligger for hånden. Dette er å lede sjelen til selve nådens kilde, hvor den finner alt som trengs til dens helliggjørelse.

Jeg vil derfor be dere innstendig, alle dere som har med sjelene å gjøre at dere straks fører dem inn på denne vei, som er Jesus Kristus, ja, det er enda Ham selv som ber dere, ved det dyrebare blod som Han har utgytt for dem som er dere betrodd, å tale til Jerusalems hjerte. Es. 40, 2. Å, dere forvaltere over Hans nåde, dere forkynnere av Hans Ord, dere tjenere i Hans hellige ting - opprett Hans rike! Og for at det virkelig kan bli grunnfestet, gjør Ham til Herre over hjertene! For likesom det bare er hjertet som kan gjøre motstand mot Hans herredømme, så er det også ved hjertets underkastelse at Hans rike i høyeste grad blir opphøyet. Gi særskilt undervisning om bønn, ikke ved fornuftsforklaringer og systemer, for de enfoldige er ikke mottagelige for slikt, men ved å tale til hjertet om dets bønn, ikke om hodets, om Guds Ånds bønn, ikke en som er oppfunnet av mennesker.

Akk, ved å ønske at de skal be etter fint utarbeidede former, og ved å være nøye med det, skaper dere de største hindringer. Barn er blitt ledet vill fra den gode Fader ved å lære dem et altfor fint og polert språk. Gå da dere stakkars barn, til deres himmelske Fader, tal til Ham med deres naturlige språk, og om det enn er aldri så plumpt og språkstridig etter menneskenes mening, er det ikke så for Ham. En far finner mer behag i å bli tiltalt av sitt barn med usammenhengende ord, når kjærlighet og aktelse i barnets hjerte har frembrakt disse, enn i en formell og tørr deklamasjon, skjønt den kan være så fint sammensatt den være vil. Den barnlige kjærlighets enkle og åpne inntrykk uttrykker uendelig mye mer enn all tale og all fornuft.

Ved å danne regler og systemer for hvorledes en skal elske selve Kjærligheten, har menneskene i stor grad vendt seg bort fra Ham. Å, hvor unødig det er å undervise om en måte å elske på! Kjærlighetens språk er språkstridig og meningsløst for dem som ikke elsker, men naturlig for dem som gjør det. Den beste vei til å få lære Guds kjærlighet å kjenne, er å elske Ham. De ulærde og enfoldige blir ofte, på grunn av at de går frem med mer enfold og inderlighet, de mest fullkomne i det. Guds Ånd behøver ingen av våre arrangementer og metoder, når det behager Ham gjør Han hyrder til profeter, og det er så langt fra at Han utelukker noen fra bønnens tempel, at Han tvert imot setter dørene på vid vegg, for at alle kan gå inn – mens visdommen roper høyt på toppene av byens høyde: Vend deg hit du som er enfoldig! Ord. 9, 4. Til dem som mangler forstand sier Han: Kom, et av mitt brød og drikk av den vin jeg har blandet! (v. 5). Takker ikke Jesus Kristus selv sin Fader for at Han har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige? Mat. 11, 25.

Innsendt av Ole Ingvar Hodnefjell.