De tolv ganger tolv
tusen beseglede og deres tolv kjennetegn Åp. 7. kp; 14, 1
– 5; 15, 2 Av.
N. P. Wetterlund. Del
2. Neste
kjennetegn heter 5. Sol og glohete. Det
står i Åp. 16, 8 – 9, at en av de engler som skulle
utgyte Guds vredes sju skåler, utgjøt den sin skål over solen, ”og det ble
gitt den å brenne menneskene med ild; og menneskene brente i stor hete, og de
spottet Guds navn.” Det er selve solen, den hellige og rettferdige Gud, som
her har blitt til en fortærende ild, når Hans rettferdighets vrede begynner å
brenne. Vi ser i Russland i våre dager (1917) hvordan det går et folk når den
rettferdige Guds dom utgytes over landet. Men også mot de beseglede må Gud av
og til vende rettferdighetssiden til, for den synd, som ennå henger ved dem
må dømmes og brennes bort. Derfor må de gjennomgå disse overmåte plagsomme
ørkentider, disse tørre, tørre tider, da det synes som om deres ånd måtte
forgå, og deres tunge henger ved deres gomme og forsmekter av mangel på vann.
Under slike tider er gudsbespottelsen ikke langt borte. Det står visselig om
den utro hop dette, att de spottet Guds navn, men også Guds barn fristes til
knurring og klaging, ja til spott. Gi deg da ikke over under slike tider!
Fortvil ikke når fristelsene og anfektningene
kommer. Vær ikke fremmede for den
motgangens ild som kommer over eder til prøvelse, sier Peter, 1 Pet. 4, 12. Guds nådesol skal igjen stråle over deres hode, og dere skulle
kjenne lettelse, å hvilken lettelse, når brannen
hører opp, og mye synd blir brent bort. Og der innfor Guds trone, der er ikke
lenger noen ørkenhete eller solens brann, der skulle dere gledes og frydes
ved Kristi herlighets åpenbarelse. Det siste kjennetegn i 7. kp. Er: 6. Tårene. Her
menes ikke kroppens tårer. Den hvis øyne ennå kan gi tårer, han vet ikke hva
tårer vi si. Kristus gråt ved Lasarus sin grav og over Jerusalem, men i Getsemane og på korset, der felte ikke Hans øyne noen
tårer mer. Her tales om de tårer som Ånden gir, de tårer som Paulus taler om
når han sier: Jeg har en stor sorg og
en uavlatelig smerte i mitt hjerte. For jeg ønsker selv å være en fra Kristus
forbannet ting for mine brødre, mine frender etter kjødet. Rom. 9, 2 – 3.
Det gis sannelig tårer av dette slag, som aldri kunne tørkes bort før enn Gud
selv tørker dem av innfor Guds og Lammets trone. Neste
kjennetegn står beskrevet i det 14. kp., der det står om de 144
tusen, at de står med Lammet 7. På Sions berg den eneste faste punkt over verden.
Her i verden gynger alt, og hvor mye som enn forbedres i kultur og opplysning
og folkeoppfostring, så gynger det bare mer og mer og koker og gjærer. Her
finnes ikke noe fast punkt, der foten kan finne hvile. Men med Lammet på
Sions berg, der er det faste punktet. 8. De bærer Jesu navn på sin panne og i sin sjel.
Hva vil det si? Akk, kjenner du ikke igjen dette? De, som bærer det navnet de
hvisker det uavlatelig, ikke slarvaktig og
tankeløst med leppene, men der inne i sjelen: ”Jesus, Jesus” lyder det
uavlatelig der inne. Når de vakner om natten er deres første tanke: ”Jesus”.
Når de begynner dagsarbeidet, så heter det igjen: ”Jesus!” Også under hele dagens løp er Jesu navnet
som en utgytt salve over hele deres vesen, det flyter som balsam i alle sår,
det meddeler av sin duft til hele deres person. For det navnet vises på deres
panne og det dufter ut av all deres omgjengelse. Hvilken ro og stillhet,
hvilken fred og ydmykhet stråler det ikke omkring dem! Det kommer av Jesu
navnet som de bær. Forts.
n. nr. |