Ignatius sitt brev til Magnesierne
Fra boken “Vitnesbyrd
af Kirkefædrene”
Ignatius, som også ble
kalt Theophorus, hilser kirken i Magnesia ved Mæander (En elv ved Magnesia i Syria), velsignet i Gud
Faders nåde i Kristus Jesus, vår Frelser, og ønsker den alt godt i Gud Fader
og i Jesus Kristus.
- Da jeg har erfart
deres velordnede kjærlighet i Gud, har jeg full av glede foretatt meg å
tale til dere i troen på Jesus Kristus. For da jeg er blitt verdiget til
det gudvelbehagelige navn (D. e. navnet Theophorus,
det betyr en, som bærer Gud i seg) og i de lenker jeg bærer, å se
kirkene, ønsker jeg dem samfunn med Jesus Kristus, vårt bestandige livs,
kjød og ånd, samfunn i tro og kjærlighet, som er det ypperste av alt, og
hva som er ennå herligere, med Jesus og Faderen. For når vi er
standhaftige i dette og unnflyr alt angrep av denne verdens fyrste, blir
vi delaktige i Gud.
- Jeg er altså blitt
verdiget til å se dere i deres Gud verdige biskop Damas og de verdige
prester Bastus og Apollonius
og min medtjener diakonen Sotion, hvis
kjærlighet jeg ønsker å nyte fordi han underordner seg biskopen som en
Guds nåde og prestekallet som en Jesu Kristi lov.
- Også for dere
sømmer det seg, ikke å benytte dere av biskopens unge alder, men å vise
ham all ærbødighet, idet dere i ham ser Guds makt, slik som jeg har
erfart at også de hellige prester ikke benytter seg av hans synlige
ungdommelighet, men retter seg etter ham som forstandige i Gud, altså
ikke etter ham, men etter Jesu Kristi Fader, som er alles biskop. For
Hans ære altså, som har utvalgt oss, sømmer det seg å adlyde Ham uten
alt hykleri. For man skuffer ikke denne synlige biskop, men man forakter
den usynlige, og slikt angår ikke kjødet, men Gud, som kjenner det
skjulte.
- Det sømmer seg
altså ikke bare å kalles kristne, men også å være det, slik som noen vel
kaller ham biskop, men gjør alt uten hensyn til ham. Slike synes for meg
ikke å være samvittighetsfulle, siden de ikke regelmessig innfinner seg
ved gudstjenesten etter befaling.
- Siden altså alt har
en ende, forestår også to ting ved siden av hverandre, døden og livet,
og enhver skal komme til det sted han tilhører. For likesom der er to
mynter, den ene Guds og den andre verdens (sikter til
Mat. 22, 20), og hvert av dem har sitt eget språk påtrykt, slik
har de vantro denne verdens preg, men de troende i kjærlighet Gud Faders
preg på grunn av Jesus Kristus. Dersom vi ikke er villige til på grunn
av Ham å dø til Hans lidelse (det vil si: å oppgi vår
egen vilje og helt hengi oss i Guds vilje, likesom Han i sin lidelse
hengav seg i Faderens vilje, Mat. 26, 39 – 42), så er ikke Hans
liv i oss.
- Siden jeg også i de
overnevnte menn har sett den hele menighet i tro og kjærlighet, formaner
jeg dere: Streb etter å gjøre alt i samfunn med Gud, slik at biskopen
har forsetet i Guds sted, prestene fremstiller billedet av apostlenes
forsamling, og diakonene som er inderlig kjære for meg betros Jesu
Kristi tjeneste, som fra evighet var hos Faderen og i tidens fylde
åpenbares. Anta altså alle i enighet med Gud, vis hverandre aktelse og
ingen må betrakte sin neste etter kjødet (det vil si: ta hensyn til hans
utvortes høye eller lave stilling), men elske hverandre uavlatelig i
Jesus Kristus. La ikke noe være hos dere, som kan splitte dere fra
hverandre, men vær enige med biskopen og de foresatte etter
uforgjengelighetens mønster og lærdom.
- Likesom altså
Herren, verken selv eller gjennom apostlene, ikke har gjort noe uten
Faderen, men i enhet med Ham, således bør heller ikke dere gjøre noe
uten biskopen og prestene. Prøv ikke å la noen på egen hånd (I særskilte
sammenkomster uten biskopens og prestenes ledelse) synes fornuftig for
dere, men kom sammen! En tilbedelse, en bønn, ett sinn, ett håp i
kjærlighet, i ren glede. Bare en er Kristus Jesus, og noen bedre enn Han
gis der ikke. Samle dere alle likesom til et Guds tempel, likesom til et
alter, til en Jesus Kristus, som utgikk fra en Fader og også gikk
tilbake til den ene.
- La dere ikke føre
vill av vrange lærdommer og gamle fabler som er unyttige. For dersom vi
nå lever etter judaistisk Lov, bekjenner vi, at vi ikke har fått nåde.
For de profeter som er opplyst av Gud har levd
etter Kristus Jesus. Derfor ble de også forfulgte, fordi de var benådede
av Hans nåde for å overbevise de vantro om, at der er en Gud som har
åpenbart seg ved Jesus Kristus, sin Sønn, som er Hans Ord, utgått fra
det skjulte i alt velbehagelig for den som utsendte Ham.
- Når altså de som
befant seg i den gamle tingenes ordning, har nådd frem til et nytt håp
og ikke mer holder Sabbaten, men lever etter Herrens dag (Det vil si:
ikke helligholder lørdagen, men Søndag), som også
vårt liv opprant på ved Ham og Hans død – som noen nekter, men det er på
grunn av denne hemmelighet vi har fått troen, og det er på grunn av den
at vi holder ut i tålmodighet, for at vi ved dette må finnes som Jesu
Kristi, vår eneste lærers, disipler, - hvorledes skal vi da kunne leve
atskilt fra Ham, siden profetene også var Hans disipler i ånden og som
de ventet som lærer? Derfor har også Han, som de med rette ventet på
oppvakt dem fra de døde, mens Han var her. Mat. 27, 52.
- La oss derfor ikke
være følesløse for Hans godhet! For
etterligner Han oss i våre gjerninger, er det ute med oss. Derfor la oss
da vi er blitt Hans disipler, lære å leve etter kristendommen. For den
som kalles med et annet navn enn dette, hører ikke Gud til. Rens derfor
ut den onde surdeig, den foreldede og forsyrede.
La dere forvandle til en ny deig som er Jesus Kristus. Bli saltede i
Ham, slik at ikke noen iblant dere forderves, når dere overbevises av
lukten. Det er urimelig å føre Jesus Kristus i munnen og leve på jødisk
vis. For kristendommen har ikke antatt tro på jødedommen, men jødedommen
på kristendommen, og hvert folkeslag som tror på den er samlet til Gud.
- Dette mine elskede,
skriver jeg ikke fordi jeg har erfart at det er slik med noen av dere,
men som den som er ringere enn dere, ønsker jeg på forhånd å advare
dere, slik at jeg ikke skal falle i tom innbilnings snare, men bli
fullkommen i overbevisningen om den fødsel, lidelse og oppstandelse som
skjedde på den tid da Pontius Pilatus var Landsherre og sannelig og
visselig ble fullbrakt av Jesus Kristus, vårt håp. Måtte ingen av oss
vende oss bort fra dette.
- Gid jeg må ha glede
av dere i alle måter, dersom jeg er verdig til dette! For selv om jeg er
bundet, kan jeg likevel ikke sammenlignes med en av deres ubundne. Jeg
vet at dere ikke blir oppblåste. (Over den ros, jeg her gir dere.) Ja,
enda mer, når jeg roser dere, vet jeg at dere blir unnselige, som
skrevet står: Den rettferdige er
sin egen anklager. Ord. 18, 17.
- Bestreb dere altså
på å bli befestet i Herrens og apostlenes lære, for at dere må få lykke
til alt hva dere gjør, i kjødet og ånden (det vil si:
utvortes og innvortes, Sal. 1, 3), i tro og kjærlighet, i Sønnen
og Faderen og Ånden, i begynnelsen og i enden, til liks med deres
høyverdige biskop og deres presters skjønt flettede åndelige krans og de
av Gud elskede diakoner. Underordner dere under biskopen og under
hverandre, likesom Kristus i kjødet underordnet seg under Faderen, og
apostlene under Kristus og Faderen og Ånden, for at enhet må herske i
legeme og ånd. Ef. 4, 4.
- Siden jeg vet at
dere er fulle av Gud, har jeg bare kort formant dere. Kom meg ihu i deres bønner, at jeg må få del i Gud, og
likeledes kirken i Syria – hvis navn jeg ikke er verdig til å bære, for
jeg trenger i høy grad til deres endrektige bønn og kjærlighet i Gud –
så at kirken i Syria må være verdig til å bedugges av deres kirke.
- Efeserne hilser
dere fra Smyrna, hvorfra jeg også skriver til dere. De er likesom også
dere, kommet hit til Guds ære og har i alle måter vederkveget meg,
tillike med Polykarp, Smyrnernes biskop. Også
de øvrige kirker hilser dere til Jesu Kristi ære. Lev vel, i et sinn med
Gud, i besittelse av den fra Ham uatskillelige Ånd, som er Jesus
Kristus.
(Ignatius var en disippel av Peter og Johannes. Peter
innsatte ham som biskop i Antiochia, et embete han
hadde i ca 40 år. Han led martyrdøden for de ville
dyr i Rom år 107, den 20. desember.)
|