Evangeliet på St. Hans dag

Luk. 1, 57 – 79.

Men for Elisabet kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte en sønn, og da hennes naboer og slektninger fikk høre hvor stor barmhjertighet Herren hadde gjort mot henne, gledet de seg med henne. Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de kalte ham Sakarias etter hans far. Men hans mor tok til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes. Og de sa til henne: Det er jo ingen i din slekt som har dette navn. Men de gjorde tegn til hans far, hva han ville at han skulle kalles. Og han ba om en tavle, skrev og sa: Johannes er hans navn. Og de undret seg alle. Men straks ble hans munn opplatt og hans tunge (løst), og han talte og priste Gud. Og frykt kom over alle dem som bodde der omkring; og dette som var skjedd, ble fortalt alt sammen i alle Judeas fjellbygder. Og alle de som hørte det, la seg det på hjertet og sa: Hva skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham. Og hans far Sakarias ble fylt med den Hellig Ånd og talte profetiske ord og sa: Lovet være Herren, Israels Gud, for han har besøkt og forløst sitt folk! Og han har oppreist oss et saliggjørelsens horn i Davids sin tjeners hus, slik som han talte ved sine hellige profeters munn fra fordums tid: Frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss, å gjøre barmhjertighet mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu, etter den ed han svor vår far Abraham: Å gi oss – når vi var forløst fra våre fienders hånd, - å tjene ham uten frykt, i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager. Men også du, barn, skal kalles den Høyestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å berede hans veier, for å gi hans folk kunnskap om saliggjørelsen ved deres synders forlatelse ved vår Guds hjertelige barmhjertighet, ved hvilken soloppgang fra det høye har besøkt oss, for å skinne for dem som sitter i mørke og dødens skygge; for å lede våre føtter inn på fredens vei.

Johannes var vel den profet og predikant som først fikk se Den Hellige Ånd komme som en due fra Himmelen over Jesus da han døpte Ham i Jordan. Det var som om Den Hellige Ånd satte segl på det embete han hadde fått. Nå er det fullbrakt! En røst fra Himmelen lød: Denne er min sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag! Mat. 3, 17.

Da Johannes skulle avles og fødes måtte hans fars munn lukkes! Det var som om Gud sa: Dette har du ikke noe med, du er min tjener gjør mine gjerninger! Da Jesus skulle avles og fødes måtte Josef stå ved siden av. Det var Den gode Hellige Ånd som her skulle gjøre verket alene! Gud fant en jomfru, Maria, som var lydig og sa til henne: Frykt ikke Maria! For du har funnet nåde hos Gud! Luk. 1, 30. Hjerterørende ord! Har du funnet nåde hos Gud kjære venn? Har du hørt fra Guds munn: Frykt ikke!

Da Sakarias skulle holde prestetjeneste kom Guds engel til ham og sa: Frykt ikke, Sakarias! For din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal kalle hans navn Johannes. Har du og jeg fått et slikt guddommelig svar fra Himmelen: Din bønn er hørt! Tenk for en glede, min bønn hørt! Den ble hørt i Himmelen! Hvor mang en far og mor har ikke ropt for sine barn om frelse, å Gud frels deres sjeler! Men de har ikke alltid fått et svar her i tiden, men det som skjedde med Sakarias gir enhver far og mor håp og trøst for sine barn, ikke bare det å avle barn men “avle” dem for Himmelen! Å salige stunder når sjelen fornemmer dette gudommelige: Frykt ikke, du har funnet nåde hos Gud – din bønn er hørt i Himmelen! Sakarias og Elisabet hadde sukket og bedt så lenge om et barn at da de endelig ble bønnhørt så ble Sakarias stum i sin vantro! Maria hadde ikke bedt om et barn, hun var jomfru, men like fullt kom Guds engel til henne og sa disse hjerterørende ord: Frykt ikke! Hun ble ikke stum men lovet Gud for denne uutsigelige gave!

Før “Pinsedag” er vi åndelig sett stumme alle, også Moses var det og Esaias med sine urene lepper og Jeremias som ikke forstod seg på å tale. Men når den himmelske due kommer med ild fra Herrens alter, da blir det lagt en lovsang i vår munn, en pris til Guds ære.

Johannes ble det gitt å forkynne Guds Bud til omvendelse og hjertes ransakelse, for han skulle rydde vei for Herren! Han måtte pløye de himmelske furer i jødenes hjerte for at Guds sæd skulle plantes, vannes og vokse der. Så kom det en som var større enn Johannes, Jesus, Han trengte ikke til denne dåp og gave, Han hadde den fra evighet av, likevel var Han lydig i sitt kall og gikk under denne synder og omvendelsesdåp. Johannes var lydig og døpte, en dåp som nok preget mer Johannes enn Jesus, ikke noe menneske har før eller siden hatt et slikt himmelsk oppdrag som Johannes, døpe Guds Sønn, vår Frelser og Forløser.

Hans Nielsen Hauge gikk på åkeren og pløyde de dype furer i Tunes jord da duen kom fra det himmelske alter med den himmelske glo og antente ham med den Hellige Ånds ild!

Det bar frukt!

Trygve E. Gjerde