Ignatius

Del 1.

Levnetsløpet til Ignatius er bare lite kjent. Fra hans virksomhet som skribent er det sju brev, som her deles med dere, og som er oppbevart og om hans herlige utgang fra denne verden gir aktene om hans martyrium oss beskjed.

Hvilket land han er født i er ukjent for oss. Noen angir Grekenland, andre Syria som hans fødeland. Et gammelt, men usikkert sagn forteller at han var det barn som Frelseren engang tok i favn og satte frem for sine disipler med de ord: “Den som fornedrer seg som dette barn, han er den største i Himmerikets rike”. Hva man med sikkerhet vet, er, at han var en disippel av apostlene. Peter og fremfor alle Johannes nevnes som hans lærere. Senere ble han, kanskje av Peter, innviet til biskop i Antiokia og hadde dette embete i omkring 40 år. Om denne lange tid vet vi bare at da en forfølgelse mot den kristne kirke utbrøt under den romerske keiser Domitian, opprettholdt han den menighet som var ham betrodd, under harde stormer med apostolisk kraft og troskap og hadde den glede å se sin kirke, med få unntak, urokket, inntil forfølgelsen stanset. Men midt i denne glede var hans hjerte likevel bekymret. Hva han hittil hadde gjort var ikke nok for ham. Det var vakt en følelse hos ham at han ennå manglet mye i å være en sann Jesu disippel. Han lengtet inderlig etter å avlegge en god bekjennelse i martyrdøden og bevitne sin kjærlighet til Forløseren ved å ofre sitt liv for Ham og ved det bli forbundet med Ham i det inderligste og fullstendige samfunn. Dette var en følelse som i hin tid lett kunne utvikle seg i et slikt gemytt som hans og som ofte har åpenbart seg i slike hjerter som brenner av kjærlighet. Det er visstnok sant at der kan gis forhold, i hvilket det er større å ville leve for Herren enn å dø for Ham og ganske visst er det alltid best å helt overlate det til Ham og legge liv eller død aldeles i Hans Hånd. Men det ene utelukker jo ikke det andre, også den som i brennende kjærlighet og i trengselsfulle tider helst ønsker å oppofre sitt liv for sin Forløser, kan likevel alltid be: Herre, som du vil og når du vil! Visstnok er fremdeles martyrdøden og lengselen etter den i og for seg selv ennå ikke er noe fullstendig bevis på et rent kristensinn. Men i forbindelse med et gudinnviet levnet er den likevel dets besegling og krone.

Hva Ignatius så inderlig hadde lengtet etter, skulle snart gå i oppfyllelse. Keiser Trajan hadde tilfektet seg glimrende seiere over Skytherne og Thracierne og besluttet nå, beruset av sin lykke, å føre en ødeleggelseskrig også mot kristendommen, da dens utbredelse foruroliget ham, og å utrydde den fra jorden. Han lot derfor, mens han på et tokt mot Armenierne og Perserne oppholdt seg i Antiochia i år 107 etter Kristus, en befaling utgå at alle skulle ofre til de hedenske guder, og da Ignatius ikke adlød, ble han ført frem for Keiseren og trådte frem for ham uten frykt. “Er det deg”, sa Keiseren straks, “som lik en ond demon trosser mine befalinger og også lokker andre til det?” – “Ingen”, svarte Ignatius rolig, “Kaller Theophorus (Ignatius sitt tilnavn) en ond demon; demonene flykter tvert imot for Guds tjenere, men dersom du kaller meg for dette, fordi jeg er demonenes fiende og utålelig for dem, har jeg ikke noe imot det.” – “Hvem er da en Theophorus?” ble Keiseren ved. – “Den som bærer Kristus i hjertet.” – “Du tror altså ikke, at også vi har guder i hjertet, som hjelper oss til å bekjempe våre fiender?” – “Det er en villfarelse”, sier Ignatius, “de guder som De tilber er demoner. Det er bare én Gud, Han, som har skapt Himmel og jord og havet og alt hva som er i dem og én Kristus Jesus, Hans enbårne sønn, Hans rike lenges jeg inderlig etter å opptas i.” – “Mener du Ham, som ble korsfestet under Pontius Pilatus?” – “Ja, Ham mener jeg, som har korsfestet mine synder tillike med deres opphavsmann og dømt all demonisk ondskap og underlagt den under dem, som bærer Ham i hjertet.” – “Bærer du altså den korsfestede i hjertet?” – “Ja, for der står skrevet, jeg vil bo iblant dem og vandre iblant dem.”

Da uttalte Keiseren den dom: Vi befaler, at Ignatius, som påstår å bære den korsfestede i hjertet, skal bindes og av soldater føres til Rom og der kastes for ville dyr til folkets forlystelse.

Forts. n. nr.