Evangeliet på 18. søndag etter trefoldighet

 

Fra Hans Nielsen Hauges postille.

Mat. 22, 34 – 46.

 

Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å friste ham: Mester, hvilket er det store bud i loven? Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn. Dette er det store og første bud. Men det annet er likesom dette: Du skal elske din neste som deg selv. Av disse to bud henger hele loven og profetene. Men da fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: Hva tykkes eder om Kristus? Hvis sønn er han? De sa til ham: Davids. Han sa til dem: Hvorledes kaller da David ham i Ånden herre, når han sier: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender til skammel for dine føtter. Når altså David kaller ham herre, hvorledes er han da hans sønn? Og ingen kunne svare ham et ord. Og fra den dag våget ikke noen å spørre ham mer.

 

Vi leste i Epistelen om visdom til å tale, som vi skjenkes av Guds nåde, på grunn av Jesus Kristus, og av Ham må vi lære hvorledes vi skal overbevise og fange de selvkloke. Dette kan vi ta lærdom av i dagens Evangelium: at da fariseerne hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, som tidligere hadde stridd med Ham om oppstandelsen. For saddukeerne trodde ikke de skulle stå opp av graven. Han hadde stoppet deres munn med en kraftig overbevisning fra Skriften som de da trodde, og derfor tok Han av Moses’ ord, hvor Herren sier: Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. 2 Mos. 3, 6. Men da disse mennesker var døde den naturlige død, da Herren sa disse ord, og Gud er ikke de dødes Gud men de levendes Gud. Så kan dere ved dette være overbevist om at disse menneskers ånd lever. Dere farer vill, for dere kjenner ikke Skriftene og den Guds kraft.

 

Ved dette ble da saddukeerne tilstoppet. Så kom da disse fariseere og lovkyndige sammen da, likesom deres like gjør nå, og sendte til ham en lovkyndig, som spurte Ham, og fristet Ham og sa: Mester, hvilket er det store bud i loven? Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sin. Dette er det store og første bud. Men det annet er likesom dette: Du skal elske din neste som deg selv. Av disse to bud henger hele loven og profetene. Med disse ord overbeviste og la Jesus frem for alle dem, som ville vite hva de skulle gjøre for å arve det evige liv, (at det måtte en omvendelse og gjenfødelse til for at de skulle elske Gud) som vi leser i Evangeliet på trettende søndag etter trefoldighet, unntatt Nikodemus, dette kom av det at han var troskyldig, oppriktig, kjente sin trang, derfor lærte Jesus ham at de måtte fødes på ny, som skulle se Guds Rike. Joh. 3. Kp.

 Men de som ikke kjente Lovens åndelige kraft, og at de var under dens forbannelse, så lenge han ikke hadde tuktet dem til Kristus og fått Hans kjærlighet, dette skjer ikke før enn vi kjenner den åndelige grunn, at Han krever oss helt med legeme og sjel, sinn, begjærlighet og all kraft, de blir vist dit.

 

Herren sier da: Du skal elske meg for å vise det er vår plikt og rett, så vi bør gjøre det. Likevel skjer det ikke uten omvendelse eller ny fødsel. Vi bør derfor nøye undersøke hva som står Kristi Ånd imot og hva vårt sinn, lyst og attrå ligger til å elske: det er verden! Så må dette bli åpenbart, smerte og tukte oss til Jesus for å få legedom for vår samvittighet som er såret av synden, slik at det fiendskap som ligger i oss til Guds Lov, Rom. 8, 7, på grunn av kjærligheten til oss selv og verden og som ved Budet blir dødet. Da kan den sanne Guds kjærlighet få virkning og bli fullkommet i oss til å elske Gud over alle ting og nesten som oss selv. Dette er lett sagt, men ikke så snart gjort, da vår egen fiende, kjød og blod, djevelen og verden står imot det og forhindrer oss mye.

 

Det kan da ikke uttrykkes med ord hvor viktig eller mye dette Bud inneholder, å elske Gud over alle ting. For denne kjærlighet er Lovens fullendelse, som driver oss til vår neste, å elske ham som oss selv. For når vi vil betrakte dette Bud rett og setter oss i nestens sted, så finner vi begjær og vilje til, at når vi var i nød og mangel, for opphold til legeme eller sjel og vi så at nesten kunne hjelpe oss, da ville vi det skulle skje! Slik ville vi i alle deler at han skulle hjelpe oss med det som vi så han kunne gjøre. Dette er å prøve om vi vil gjøre det mot nesten igjen. For mange lettsindige bekjenner: at de elsker nesten som seg selv, likevel tenker de ikke over hva det er, og enda mindre, om de gjør det. Det er oss da nærmest eller først å elske vår neste, som vi skal elske som oss selv. Nemlig troens egne og dernest våre trengende medmennesker. Vi skal vi hjelpe dem og gi dem, men likevel se oss for, med de betrodde gaver av Herrens hånd, så vi ikke kaster det hellige for hundene og ikke styrker ondskapen med timelige midler. Men gi slik at den trengende ved det kan bli overbevist.

 

Vi leser at den lovkyndige fristet Jesus med dette spørsmål: hvilket er det store bud i loven? Han svarte: å elske Gud av hele hjerte, sjel og sinn, dette er det første. Det andre er likeså nødvendig, så det må følge etter, nemlig: Du skal elske din neste som deg selv. I dette er vårt beste svar og hovedlære: å vise enhver til som vil kjenne vår religion, eller hva de skal gjøre. Om de har innvendinger, så skal vi gjendrive dem eller og fange dem med andre ord, så de ved sin egen fristelse som de vil fange andre i, selv kunne bli fanget og fryktsomme, for dette gjorde Jesus da fariseerne var samlet. Da spurte Han dem, og sa: Hva tykkes eder om Kristus? Hvis sønn er han? De sa til ham: Davids. Han sa til dem: Hvorledes kaller da David ham i Ånden herre, når han sier: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender til skammel for dine føtter. Når altså David kaller ham herre, hvorledes er han da hans sønn? Og ingen kunne svare ham et ord.

 

Her var fariseerne med de lovkyndige fanget i sin treskhet, visste at Kristus var Davids Sønn, men forsto ikke hvorledes det var, at David kalte ham en Herre, dette var likevel slik: Da Kristus var Davids sønn etter den menneskelige natur, men etter den guddommelige natur, var hans Herre, som David i Ånden ved troen mottok, og kalte Han en Herre. Da han sa: Herren, (nemlig Gud Fader) Han sa til min Herre: (Det er Kristus) sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender til skammel for dine føtter. Over dette spørsmål ble de fariseiske herrer, ikke bare stumme, men også fryktsomme. Og fra den dag våget ikke noen å spørre ham mer. Slik skulle også vi fange saken an. Be Gud om visdom og kraft, da skulle fiendene bli oss underdanige. Amen.

 

                                                         Bønn.

 

Å Gud! Dine Bud er kjærlighet, utrydd du da ved din Ånd all falskhet, og syndig lyst av vårt bryst. La ikke noen ting finne rom i vår sjel og sinn, å feste kjærlighet til. Men tukt du oss med din Lov og refs oss fra det onde, så vi kunne få den sanne visdom og kunnskap, til å tale det som var deg til ære, og vår neste til gagn og fienden til overbevisning, så de måtte skamme seg, bøyes under din mektige Hånd, så vi samtidig med Kristus måtte leges. La din kjærlighet være så sterk i oss, at ikke synd, død eller satans makt skulle kunne tvinge oss til å vike fra deg. Men at vi måtte stå fast og ubevegelig, og elske deg av hele hjertet, sjel og sinn, og vår neste som oss selv. Ja, lær du oss hvordan vi skal elske vår neste i din kjærlighet, så vi kunne lokke og tukte ham til å vike fra det onde og legge vinn på det gode. Hjelp og styrk du oss til det for din Sønn Jesu Kristi vår Herres skyld. Amen.