Evangeliet på 18. søndag etter trefoldighet Fra Hans Nielsen Hauges postille. Mat. 22, 34 – 46. Men da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen
på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å
friste ham: Mester, hvilket er det store bud i loven? Jesus sa til ham: Du
skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele
ditt sinn. Dette er det store og første bud. Men det annet er likesom dette:
Du skal elske din neste som deg selv. Av disse to bud henger hele loven og
profetene. Men da fariseerne var samlet, spurte Jesus dem og sa: Hva tykkes
eder om Kristus? Hvis sønn er han? De sa til ham: Davids. Han sa til dem:
Hvorledes kaller da David ham i Ånden herre, når han sier: Herren sa til min
herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender til skammel
for dine føtter. Når altså David kaller ham herre, hvorledes er han da hans
sønn? Og ingen kunne svare ham et ord. Og fra den dag våget ikke noen å
spørre ham mer. Vi leste i Epistelen om visdom til å
tale, som vi skjenkes av Guds nåde, på grunn
av Jesus Kristus, og av Ham må vi lære hvorledes vi skal overbevise og fange
de selvkloke. Dette kan vi ta lærdom av i dagens Evangelium: at da fariseerne
hørte at Jesus hadde stoppet munnen på saddukeerne, som tidligere hadde
stridd med Ham om oppstandelsen. For saddukeerne trodde ikke de skulle stå
opp av graven. Han hadde stoppet deres munn med en kraftig overbevisning fra
Skriften som de da trodde, og derfor tok Han av Moses’ ord, hvor Herren sier:
Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. 2 Mos. 3, 6. Men da
disse mennesker var døde den naturlige død, da Herren sa disse ord, og Gud er
ikke de dødes Gud men de levendes Gud. Så kan dere
ved dette være overbevist om at disse menneskers ånd lever. Dere farer vill,
for dere kjenner ikke Skriftene og den Guds kraft. Ved dette ble da saddukeerne tilstoppet. Så kom da
disse fariseere og lovkyndige sammen da, likesom deres like gjør nå, og
sendte til ham en lovkyndig, som spurte Ham, og fristet Ham og sa: Mester,
hvilket er det store bud i loven? Jesus sa til ham: Du skal elske Herren din
Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sin. Dette er det
store og første bud. Men det annet er likesom dette: Du skal elske din neste
som deg selv. Av disse to bud henger hele loven og profetene. Med disse
ord overbeviste og la Jesus frem for alle dem, som ville vite hva de skulle
gjøre for å arve det evige liv, (at det måtte en omvendelse og gjenfødelse
til for at de skulle elske Gud) som vi leser i Evangeliet på trettende søndag
etter trefoldighet, unntatt Nikodemus, dette kom av det at han var troskyldig,
oppriktig, kjente sin trang, derfor lærte Jesus ham at de måtte fødes på ny,
som skulle se Guds Rike. Joh. 3. Kp. Men de som ikke kjente Lovens åndelige
kraft, og at de var under dens forbannelse, så lenge han ikke hadde tuktet
dem til Kristus og fått Hans kjærlighet, dette skjer ikke før enn vi kjenner
den åndelige grunn, at Han krever oss helt med legeme og sjel, sinn,
begjærlighet og all kraft, de blir vist dit. Herren sier da: Du skal elske meg for å vise det er
vår plikt og rett, så vi bør gjøre det. Likevel skjer det ikke uten
omvendelse eller ny fødsel. Vi bør derfor nøye undersøke hva som står Kristi
Ånd imot og hva vårt sinn, lyst og attrå ligger til å elske: det er verden!
Så må dette bli åpenbart, smerte og tukte oss til Jesus for å få legedom for
vår samvittighet som er såret av synden, slik at det fiendskap som ligger i
oss til Guds Lov, Rom. 8, 7, på grunn av kjærligheten til oss selv og verden
og som ved Budet blir dødet. Da kan den sanne Guds kjærlighet få virkning og
bli fullkommet i oss til å elske Gud over alle ting og nesten som oss selv.
Dette er lett sagt, men ikke så snart gjort, da vår egen fiende, kjød og
blod, djevelen og verden står imot det og forhindrer oss mye. Det kan da ikke uttrykkes med ord hvor viktig eller
mye dette Bud inneholder, å elske Gud over alle ting. For denne
kjærlighet er Lovens fullendelse, som driver oss til vår neste, å elske ham
som oss selv. For når vi vil betrakte dette Bud rett og setter oss i nestens
sted, så finner vi begjær og vilje til, at når vi var i nød og mangel, for
opphold til legeme eller sjel og vi så at nesten kunne hjelpe oss, da ville
vi det skulle skje! Slik ville vi i alle deler at han skulle hjelpe oss med
det som vi så han kunne gjøre. Dette er å prøve om vi vil gjøre det mot
nesten igjen. For mange lettsindige bekjenner: at de elsker nesten som seg
selv, likevel tenker de ikke over hva det er, og enda mindre, om de gjør det.
Det er oss da nærmest eller først å elske vår neste, som vi skal elske som
oss selv. Nemlig troens egne og dernest våre trengende medmennesker. Vi skal
vi hjelpe dem og gi dem, men likevel se oss for, med de betrodde gaver av
Herrens hånd, så vi ikke kaster det hellige for hundene og ikke styrker
ondskapen med timelige midler. Men gi slik at den trengende ved det kan bli
overbevist. Vi leser at den lovkyndige fristet Jesus med dette
spørsmål: hvilket er det store bud i loven? Han svarte: å elske Gud av
hele hjerte, sjel og sinn, dette er det første. Det andre er likeså
nødvendig, så det må følge etter, nemlig: Du skal elske din neste som deg
selv. I dette er vårt beste svar
og hovedlære: å vise enhver til som vil kjenne vår
religion, eller hva de skal gjøre. Om de har innvendinger, så skal vi
gjendrive dem eller og fange dem med andre ord, så de ved sin egen fristelse som
de vil fange andre i, selv kunne bli fanget og fryktsomme, for dette gjorde
Jesus da fariseerne var samlet. Da spurte Han dem, og sa: Hva tykkes eder
om Kristus? Hvis sønn er han? De sa til ham: Davids. Han sa til dem:
Hvorledes kaller da David ham i Ånden herre, når han sier: Herren sa til min
herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine fiender til skammel
for dine føtter. Når altså David kaller ham herre, hvorledes er han da hans
sønn? Og ingen kunne svare ham et ord. Her var fariseerne med
de lovkyndige fanget i sin treskhet, visste at Kristus var Davids Sønn, men
forsto ikke hvorledes det var, at David kalte ham en Herre, dette var likevel
slik: Da Kristus var Davids sønn etter den menneskelige natur, men etter den
guddommelige natur, var hans Herre, som David i Ånden ved troen mottok, og
kalte Han en Herre. Da han sa: Herren, (nemlig Gud Fader) Han sa til min
Herre: (Det er Kristus) sett deg ved min høyre hånd, til jeg legger dine
fiender til skammel for dine føtter. Over dette spørsmål ble de fariseiske
herrer, ikke bare stumme, men også fryktsomme. Og fra den dag våget ikke
noen å spørre ham mer. Slik skulle også vi fange saken an. Be Gud om
visdom og kraft, da skulle fiendene bli oss underdanige. Amen. Bønn. Å Gud! Dine Bud er kjærlighet, utrydd du da ved
din Ånd all falskhet, og syndig lyst av vårt bryst. La ikke noen ting finne
rom i vår sjel og sinn, å feste kjærlighet til. Men tukt du oss med din Lov
og refs oss fra det onde, så vi kunne få den sanne visdom og kunnskap, til å
tale det som var deg til ære, og vår neste til gagn og fienden til
overbevisning, så de måtte skamme seg, bøyes under din mektige Hånd, så vi
samtidig med Kristus måtte leges. La din kjærlighet være så sterk i oss, at
ikke synd, død eller satans makt skulle kunne tvinge oss til å vike fra deg.
Men at vi måtte stå fast og ubevegelig, og elske deg av hele hjertet, sjel og
sinn, og vår neste som oss selv. Ja, lær du oss hvordan vi skal elske vår
neste i din kjærlighet, så vi kunne lokke og tukte ham til å vike fra det
onde og legge vinn på det gode. Hjelp og styrk du oss til det for din Sønn
Jesu Kristi vår Herres skyld. Amen. |