Kristendommens
begynnelse og hvordan Jesu
apostler døde Kristendommens begynnelse var
ubetydelig og ubemerket. Romerne
overså de kristne og betraktet
dem som galninger, på
grunn av det budskap de forkynte. For Jødene var
det en grov fornærmelse. Grekerne
betraktet kristendommen som villfarelser
med stor uforstand. Men kristendommen fikk større og større utbredelse, den trengte seg inn overalt, i familien,
hæren, senatet og keiserborgen. Man begynte å få øynene opp for at kristendommen var en religion som kunne
erobre hele verden. Det må ha gjort et sterkt inntrykk. Dette kunne ikke tåles og måtte slås hardt
ned på. Den Romerske statsgudstjeneste var en
politisk gudstjeneste, en bekjennelse
til monarkiet som en trosretning. Derfor
ofret romerne
vin og røkelse til keiseren
som etter døden ble en gud. De kristne deltok ikke
i romernes religiøse skikker
og de hadde selv ingen templer.
De tilba ikke avgudene, og de var som fremmede
og utlendinger i verden. Når de kristne trakk seg
tilbake fra det vanlige liv for å leve i stillhet
for seg selv, het det straks at de var dårlige borgere og unyttige mennesker,
og ble betraktet som ugudelige og gudløse og som sto i ledtog med
den onde. Når pest, hunger og dårlige tider eller
andre ulykker rammet, fikk de kristne skylden, hedningene mente at gudene var vrede fordi de kristne ble tålt. Det ble også sagt om de
kristne at de holdt måltider hvor
de spiste menneskekjøtt og drakk menneskeblod. Slik
ble uklare oppfatninger og rykter
om Kristi legeme og blod i nattverden forandret og misforstått. De
kirkelige tradisjoner
forteller at apostlene satte livet inn for sin apostelgjerning og forble tro til døden, og i de fleste tilfeller
visstnok en voldsom og brå død for sine fienders hånd. De vant martyrkronen, som for de første kristne var entydige med livets krone. Ordet Apostel er Gresk, og betyr å sende ut, eller utsending i
Kristi sted, for ett bestemt oppdrag, som opptrer
med full autoritet på vegne av senderen, og som er
ansvarlig bare for ham. Apostlene skal bevitne Jesu liv og gjerning, hans korsfestelse,
død, oppstandelse og himmelfart. Dertil skal de vitne om Jesus som endetidens
dommer. Slik blir de vitner
om at de historiske kjensgjerninger har betydning for tid og evighet. For å være vitner
måtte de ha vært sammen med ham, og sett og hørt hva som skjedde. I N.T. brukes formen martyr på samme måte,
men her særlig om slike som vitner om det de har
hørt og sett i samfunn med Kristus. Martyr, myrdet
for Guds ords skyld og Kristi vitnesbyrd skyld. Her er en oversikt måten apostlene ble forfulgt, drept og døde på. Jakob
den eldre ble halshugget ved sverd i Jerusalem. Peter ble korsfestet i Roma, med hodet
ned, han forlangte det selv,
fordi han mente han ikke var verdig til å dø på samme måte som Jesus. Kort tid i forveien
led hans hustru martyrdøden. Da hun ble ført til retterstedet
ropte Peter til henne. Husk på Herren. Clemens Romanus
er forfatteren av 1. Clemens brev, til menigheten i Korint. Brevet er skrevet i år 96, altså
bare 30 år etter Peters og Paulus død. I brevet skriver Clemens Romanus: På grunn
av uforskyldt misunnelse måtte Peter tåle
trengsler, ikke en og to, men flere
ganger. Han led martyrdøden og gikk bort til den hedersplass som tilkom ham. Jakob den yngre ble
kastet ned fra et av tårnene
på templet og deretter steinet til døde. Filip virket som apostel i Lille
Asia. Filip ble hengt på en billedstøtte i Hieropolis i Frygia. Bartolomeus
ble flådd levende etter påbud fra
en barbarisk konge. Matteus ble slept omkring i Aleksandrias gater til han døde.
Simon Kananeus ble saget i stykker
av hedenske prester i Persia. Judas Taddeus ble drept med piler i Edessa. Andreas ble korsfestet liggende. (Andreaskorset) Han
ble bundet fast til korset med fire påler slått ned i jorden, dette
for at han skulle pines lengst mulig. Men hele tiden
fortalte han til folket og vitnet om Herren. Han døde med ordene,
velkommen salige kors, dra meg bort fra verden og
bring meg til min Jesus. Tomas virket i Syria, Perthia og Media. Han ble
gjort til Indias apostel. Tomas
ble stukket i hjel. Judas
Iskariot, han som forotte Jesus, tok sitt eget liv, han gikk bort og hengte seg, og han ramlet ned
og alle hans innvoller veltet ut. Johannes ble i
Roma kastet i en kjele med kokende olje, men ble reddet og på en underfull måte ble han frisk igjen. Han
ble senere arrestert og forvist til klippe øya Patmos i Egeerhavet under keiser
Domitian som regjerte i årene 81 til 96 e.Kr. Det var her Johannes hadde sine
syner som er nedskrevet i åpenbaringsboken.
Her mottok han hemmeligheten
om de syv stjerner og de syv gull-lysestakene. Her
fikk Johannes i syner se Guds rikes kamper og seiere gjennom tidene. I
det sjette kapitel i Åpenbarings boken,
da det femte segl ble åpnet, får Johannes se de sjeler under alteret som var blitt myrdet for Jesu navn og Guds
ords skyld, og for det vitnesbyrds skyld som de kristne hadde. Og de ropte
med høy røst og sa: Herre, du hellige og
sanndrue, hvor lenge skal det vare før du holder dom og hevner vårt blod
på dem som bor på jorden?
Og det ble gitt hver av dem
en lang hvit kjortel og det ble sagt til dem at de ennå skulle slå seg til ro en liten stund,
inntil tallet på deres medtjenere og deres brødre som heretter skulle slås i hjel
likesom de selv,
ble fullt. Da ble det sjette segl åpnet.
Johannes åpenbaring er nok dunkel og uforståelig på
mange steder, men også rik på trøst, oppmuntring og løfter. Under Domitians etterfølger, Nerva, 96-98 e.Kr. ble Johannes sluppet fri igjen. Det oppgis
at han levde til Trajans dager. Trajan regjerte i tiden 98-117. Johannes
unnslapp martyrdøden og døde en naturlig død,
omkring 100 år gammel. Han ble begravet
i Efesus, nåværende
Tyrkia. Apostelen Paulus ble halshogd sør for Roma, antakelig i år 66.
Den eldste beretningen som er skrevet av Clemens Romanus, som var biskop i Roma i 90.årene e.Kr. beretter om dette.
1. Clemens brev skriver han at apostelen Paulus led martyrdøden under
våre myndigheter. Evangelisten Lukas ble hengt i et oljetre i Grekenland. Evangelisten
Markus virket i Egypt, der han stiftet menigheten
i Aleksandria og ble biskop der. Han led martyrdøden i Neros åttende regjeringsår. Av
tradisjonen fremgår at hans jordiske levninger ble i 827 e.kr. brakt
til Venezia. En kan stille seg det spørsmål, er det like mye kristendoms forfølgelse i vår tid? Av kirkehistorien kan vi lese om at de
første tre hundre år etter Kr. var kristendoms forfølgelses
tid, men denne forfølgelse foregikk
åpenlyst. Etter min oppfatning foregår
Kristendoms forfølgelsen i vår tid på andre
lovlige, demokratiske og kamuflerte måter, med
skjulte agendaer, men hensikter syns å være den samme,
å få kristendommen svekket, med å blande det sammen
med mange fremmede lærdommer.
Denne
framgangsmåte vil være mye farligere enn tidligere metode. Den offentlige skolen har gjennomgått
store forandringer gjennom årene med bl.a. tidligere fag som Kristendom, religion og livssyn, forkortet til K.R.L. som nå er blitt erstattet
med religion, livssyn og etikk, forkortet til
R.L.E. Kristendom
er ikke lengre eget fag i
den offentlige skole. Det nye faget R.L.E. er blitt
et sammensurium av fremmede
religioner som er blitt likestilt med
kristendommen. Da blir det vanskelig for elevene å sette seg inn i all forvirringen og uorden dette medfører. Den Kristne og
Lutherske lære er nå blitt skjøvet ut på sidelinja,
selv om de er forankret i
skrift og bekjennelse. Det er jo det rene
mesterstykke i avkristning av landet, til tross for
at § 2 i Grunnloven av 17. Mai 1814 sier noe helt annet. § 2 i Grunnloven. Den evangeliske-lutherske
Religion forbliver statens offentlige Religion. Kan så dette ha en sammenheng og være medvirkende til den samfunnsutvikling vi opplever? Daglig begås
grove voldshandlinger, med narkotika, promille
døden og invalidiserte for livet. Det er å frykte for at denne negative utviklingen neppe lar seg stoppe med bare økning i budsjettene til mer politi og rettsvesen. Det er menneskenes holdninger og allmenn moral det må gjøres
noe med. Det
er nå satt i verk en omfattende dåps opplærings reform
og Den Norske kirke har gitt menighetsrådene
i oppdrag å lage en slik plan som tar sikte på å gi dåps opplæring med
kristendoms undervisning til ungdom opp til 18 års alder. La oss be om at denne reformen vil
lykkes og at det måtte bli til velsignelse for vårt
land og den oppvoksende slekt.
Frode Lervoll |
|