Hvor skal dette ende?

Fra bladet På Kirkens Grunn.

Av Per Kørner.

Det fins to slags kristne. De som smykker seg med kristennavnet uten å la det få konsekvenser for det daglige livet. Og de som tar kristentroen på alvor og tar følgene av det.

De første blir ansett som ufarlige kristne. De andre er farlige og blir ofte betegnet som kristenfundamentalister. Hva er typisk hos disse? De frykter og elsker Gud. De tar Guds bud på alvor – og de tar Guds nåde på alvor.

Kristenfundamentalistene er tro mot sannheten i kjærlighet. De kjemper i Kristi kraft mot løgn og urett, ikke i egen kraft – og slett ikke med voldelige midler. Jesus har kalt oss til å være hans etterfølgere og peke på veien til et rett forhold til den hellige Gud. Kristenfundamentalister er blitt et skjellsord i våre dager. Ekte kristendom tåles ikke av flertallet i folket. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være.

Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt, er Skriftens ord.

Mesteren gjorde det klart fra første stund for sine disipler. Det koster å følge Jesus.

Hvorfor må det være slik? Fordi sann kristendom er synlig og representerer et rike som ikke er av denne verden. De første kristne gikk ut på gater og streder. De praktiserte troen i ord og handling. De gjemte seg ikke bort i Jerusalem eller Galilea. De stod i hellig strid for sannheten, for rettferdigheten og for kjærligheten.

Den kristne filosofen Nina Karin Monsen er opptatt av tre ting i sin tenkning: Det sanne, det gode og det skjønne.

Det er noe som er godt i en verden full av usannhet og løgn. Det er nor som er godt i en verden full av ondskap. Det er noe som er vakkert i en verden full av det heslige. Dette gjelder først og fremst mennesket – også barnet i mors liv.

Det er sant at barnet i mors liv er et menneskebarn. Det er løgn at det bare er en celleklump.

Alle vet at det er et barn, men altfor mange vil tro løgnen. Til og med leger stiller spørsmålstegn ved sannheten. Det stod å lese i et av de siste nummer av Tidsskrift for Den norske legeforening: ”Dreper jeg barn? Fjerner jeg celleklumper? – Jeg handler på oppdrag av staten, tross alt. Ubehaget øker etter hvert og bidrar til at andre jobber virker mer fristende. En eldre lege sier det slik, treffende, men brutalt: Snart har jeg skrapt bort en skoleklasse her i Lofoten.”

La oss gi honnør til den gravide 16-åringen fra Bodø som stod frem på TV for noen uker siden. Hun lot seg ikke forlede til å bryte det 5. budet. Helsevesenet oppfordret henne til å ta et ”voksent valg”. Hva innebar det? – Det var å ta livet av barnet hun hadde unnfanget. Men ungjenta sa nei, godt støttet av familien rundt seg. Det var et voksent valg av en enda ikke voksen kvinne.

Tilbake til N. K. Monsen. – Det er noe som er godt, og det er noe som er ondt. De aller fleste er enige om at det som skjedde 22. juni i Oslo og på Utøya var ondskap på sitt verste. Det rystet mer enn en hel nasjon. Hva da? To fremtidige skoleklasser ble i all stillhet likvidert ved norske sykehus. Dette pågår hver eneste yrkedag uke etter uke, år etter år.

Norge trenger flere tusen bussjåfører, sykepleiere, lærere, ingeniører osv. Det er krise. Men hvem våger å si sannheten? – Hvem tenner lys for disse tusener av Norges fremtid som kastes i søppelbøttene og forbrenningsovnene – barn som aldri fikk se dagens lys.

Hvem er rystet og dypt fortvilet over denne ondskapen, over denne udåden? Kunne vi ikke i det minste tenne lys og legge ned blomster ved de elleve domkirkene i landet for disse store skarer av vårt folk som med overlegg tas av dage? Når skal det gode igjen få plass i hjertene våre?

Til slutt. Hvem er opptatt av det skjønne? Fins det noe vakrere enn små menneskebarn?

Forventningsfulle, strålende og stundom med tårevåte øyner, et ansikt som møter deg med et himmelsk smil. Det henger bilder av åtte fine, små barnebarn på kjøleskapet hjemme. Vi gleder oss over dem hver eneste dag! For en Guds gave!

Forfatteren André Bjerke skriver slik om barnet: ”Selv femtrinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.”

Men vi slakter dem ned for fote. Hvor skal dette ende?

Per Kørner.