Evangeliet på hellige tre kongers dag

Fra Hans Nielsen Hauges Postille.

Mat. 2, 1 – 12.

Da Jesus var født i Betlehem i Judea i kong Herodes’ dager, se, da kom vise fra Østen til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som er født? For vi har sett hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham. Men da kong Herodes hørte det, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Og da han hadde kalt sammen alle yppersteprestene og de skriftlærde blant folket, spurte han dem hvor Kristus skulle fødes. De sa til ham: I Betlehem i Judea; for så er skrevet ved profeten: Og du, Betlehem i Judea land, er ingenlunde den minste blant Judas fyrster; for av deg skal gå ut en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel. Da kalte Herodes hemmelig de vise, og spurte dem nøye om tiden da stjernen hadde vist seg. Og han sendte dem til Betlehem og sa: Gå og spør nøye om barnet, og når dere har funnet det, da meld det til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det! Da de nå hadde hørt kongen, dro de bort; og se, stjernen som de hadde sett i Østen, gikk foran dem, inntil den kom og sto over det sted barnet var. Men da de så stjernen, ble de overmåte glade. Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og åpnet sine skattgjemmer, og ofret gaver til det: gull og røkelse og myrra. Og da de var blitt advart av Gud i en drøm om ikke å vende tilbake til Herodes, for de en annen vei tilbake til sitt land.

Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel. Han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten. 4 Mos. 24, 17. Her spår Bileam om Jakobs Stjerne, det må vel være den, som viste seg ved Jesu fødsel, da Han er det rette Jakobs lys, og Guds evige velsignede Sønn, som er kommet på jorden, som Herren forbannet, fordi at våre første forfedre overtrådte Budet 1 Mos. 3, 17, for å få oss gjenløst fra synden eller overtredelsens Bud, så vi siden kan bli lydig under Gud, klar til å motta Herrens gode, og så skjenkes velsignelsen som skal bli bestandig evig.

I vårt dags Evangelium leser vi, at da Jesus var født i Betlehem i kong Herodes’ dager, se, da kom vise fra Østen til Jerusalem og sa: Hvor er den jødenes konge som er født? For vi har sett hans stjerne i Østen, og er kommet for å tilbe ham. At disse kalles vise som forlot sitt land og reiste så lang en vei, det kunne vel snarere anses for dårlighet. Ja, det skjer og av de verdens vise mennesker, som bruker all sin flid og arbeid på å samle seg gods, eller reiser lange veier, for å søke seg verdslig lyst og fornøyelse i jordiske ting, og akter ikke de ringe i verden, mindre noe de himmelske ting. For de spotter og holder dem for dårer, som søker etter det, men de blir likevel til slutt dårer selv. For vise er de som speiler seg i Guds Ord for vert et trinn, så de ikke skulle feile i å skille kraft fra skinn, og slik var disse menn vise, som gav akt på tidenes tegn, betraktet de Guds Ord, som ble gitt dem ved Åndens vitnesbyrd, og etter det reiste de da stjernen gav seg til syne utvortes og troens lys som solen innvortes.

For hadde de ikke hatt dette, så hadde visst ikke den guddommelige kraft vært i deres ord, som var et spir av den troende Israel, som viste seg i opphøyet kraft, ved deres fornedrelse, og såret dem som bodde i Moab: dette er de sikre i synden, for da Herodes hørte deres spørsmål: om Jødenes Konge, ble han forferdet, og hele Jerusalem med ham. Og da han hadde kalt sammen alle yppersteprestene og de skriftlærde iblant folket, spurte han dem hvor Kristus skulle fødes? De sa: i Betlehem i Judea; for så står det skrevet ved profeten: Og du, Betlehem i Juda land, er ingenlunde den minste blant Juda fyrster; for av deg skal gå ut en fyrste som skal være hyrde for mitt folk Israel.

Vi kan ikke se at deres ord gjorde en bevegelse til å vekke opp Herodes til å tilbe og tjene ham mer. Herodes søke de skriftkloke, og de visste vel hvor Han skulle fødes, men akte det ikke mer. Hva kom det av? Ja, hadde det vært en eller annen høy herlighet av verdi å vinne, så hadde de nok vært rede å søke ham, eller i det minste, dersom han ikke hadde blitt født av så ring en stand, og i den foraktede by. Men nå da de søkte ære selv, var det alt for ringe, å ære, tilbe og tjene Ham. Slik går det visst ennå. For Mennesker anser personer og steder, men det akter ikke Gud, Ap. Gj. 10, 34. Fariseerne og de skriftlærde visste dette vel, da de kunne gi Herodes beskjed, og likevel ikke aktet det mer. Over dem måtte den dom falle: at den tjener som kjente sin herres vilje og ikke bereder seg og ikke gjør etter hans vilje, han skal få mange hugg. Luk. 12, 47. eller den som visste han var en streng Herre, Mat. 25.

Evangelisten forteller videre: at Herodes kalte hemmelig de vise, og spurte dem nøye om tiden da stjernen hadde vist seg. Og han sendte dem til Betlehem og sa: Gå og spør nøye om barnet, og når dere har funnet det, da meld det til meg, for at også jeg kan komme og tilbe det! I dette ser vi Herodes sitt store begjær, om å vite alt sammen om den viktige sak. For han ble oppbrakt til denne begjæring av rørelse, og han gjør som om det skulle være hans alvor, å fare dit selv å tilbe barnet. Det var likevel mer mangel på vilje enn på gjerning til å sette det i verk. For han var altfor høy i seg selv, til å forringe seg så mye, og hans begjæring var mye mer av skrekk for tegnet, eller nysgjerrighet for å vite dets tilstand, som av alvor selv å gjøre noe med det. For hadde han det hatt, så hadde han tjenere nok som kunne gå dit og undersøke saken, og i tillegg viste han veien for de fremmede. Likevel aktet han det ikke.

Men da de vise hadde hørt ham reiste de dit, og stjernen som de hadde sett i Østen viste dem veien dit som barnet var. Men da de så stjernen, ble de overmåte glade. Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det, og åpnet sine skattgjemmer, og ofret gaver til det: gull og røkelse og myrra. Og da de var blitt advart av Gud i en drøm om ikke å vende tilbake til Herodes, for de en annen vei tilbake til sitt land. I det etterfølgende 16. v. kan vi se Herodes’ hjerte: da han så at var blitt skuffet av de vise, ble han svært vred og sendte ut bud og lot slå i hjel alle guttebarn som var i Betlehem. Der kan vi se, hans stolte, hatske og morderiske hjerte.

Dette kjente Herren, derfor ville han ikke de vise skulle komme til ham, for han var kjent med alt og hadde ikke noe å unnskylde seg med. Når vi nå anvender denne betraktning på oss, og så på den onde vantro verden, så skal vi se Guds Ord passer til denne tid, som det gjør til alle tider, vi har da det faste profetiske ord, og vi gjør vel når vi gir akt på det, som på et Lys som skinner på et mørkt sted, inntil Morgenstjernen renner opp i våre hjerter. 2 Pet. 1, 19v. For Herrens Ord er den vise stjerne, som viser oss rette veien, hvor Guds Sønn er. Finner vi Ham, så må vi visst bli glade, for Han er den kosteligste Perle, for Hans skyld kan vi nok gå bort og selge alt det vi har, Mat. 13, 46, Ham måtte vi nok ofre gull og røkelser, men verdslig herlighet behager Ham ikke. For Han er Herre både over Himmel og jord. Bare denne skatt eier Han ikke: vår frie vilje over vårt hjerte. Han vil med sin Ånd bøye vårt hjerte, og hindre vår onde vilje, dra oss til å gjøre godt. Men Han kan ikke bestandig regjere oss når vi ikke vil, da Han heller ikke vil ha tvungne tjenere, roper Han, lokker og kaller: min sønn gi meg ditt hjerte. Ord.23, 26. Kom til meg alle som arbeider og er besværet, så vil jeg gi eder hvile.

Hans behagelige offer er: et sønderbrutt hjerte og en sønderstøtt ånd, som er bedrøvet etter Gud og angrer at vi har gjort det onde. Fatter vi forsett, lyst og vilje, å begynner på denne gjerning: nemlig å opphøye Jesus, spørre etter den gode og nådige konge, som vil regjere og føre oss til det himmelske land? Og når dette blir sannhet som og må skje og ikke skjules; for ikke noe menneske er usynlig, enhver får likevel åpenbart hva vei han vandrer på, og er vi med de vise, som har kraft til å åpenbare vår vandel i Herren, da spres ut det rykte alle steder og land, det kan da og bevege mange. For det heter om Herodes: og hele Jerusalem ble forferdet.

Slik kan det altså gå inn på de vantro mennesker, når de hører rykte eller ser og taler med de troende, det kan da beveges i noen inntil tårer, og de fleste ja, alle røres. For Guds Ånd banker på menneskenes hjerter ved slik leilighet, lokker eller engster dem, men de fleste står imot, og om noen med Herodes spør flittig: de vil vite hvorledes Himmelens glede er. Hvordan de kan komme til den nye fødsel eller omvendelse, og hva de skal gjøre for å bli Himmelens arvinger og unngå den evige straff? Så fatter de likevel ikke sinn og vilje til å bli lydige og følge med og gjøre etter det. For når dette skjer, så var det nyttig å åpne våre hjerter for dem, nei, de blir tvert imot mer avindsyke, utålmodige og sinte, når de hører andre bli delaktige i slik en nåde, og de ikke kan få den, for de har Åndens vitnesbyrd, at de ikke kan bli delaktige i det gode av Gud, så lenge de elsker det onde.

Når nå Gud ser deres uvillighet, så advarer Han oss, at vi ikke skal vandre den vei eller være i selskap med dem. Men heller påminne og straffe dem for det onde og vi drar en annen vei, nemlig: vandre i hellighet og rettferdighet, ikke følge de ugudeliges råd eller gå på hykleres stier, da blir de vrede, viker nå den gode rørelse fra dem, så forherder de likevel sitt hjerte og gjør gjerne imot, vil drepe oss og søker med flid å ville drepe alle de barn som ved Ordet er avlet og ikke kommet til kraft, til å motstå deres onde. Derfor må de vike. La oss derfor ta oss i vare for de falske mennesker, og ikke følge eller vandre på deres vei, men at vi kunne dra rett til vårt land, det himmelske Kanaan. Amen.

Bønn.

Du all lysenes Gud og Fader, la ditt lys gå opp over og i oss, så vi derved kan gjøre oss rede, og rive oss løs fra alt det som holder tilbake, for å løpe til din Sønn Jesus Kristus, å oppofre Ham våre hjerter, sinn og begjær, så vi kunne bli til tjeneste, likesom du har sendt ham til å tjene og forløse oss. La din kjærlighets kraft, trenge seg gjennom vårt hjerte og sjel, så vi av det måtte bli fulle av din kraft, til å igjen bevege, overbevise og stå imot alle fiender, så at vi ved din kraft kunne vinne mange sjeler til deg, og da glede oss samtidig i evighet. Amen.