Fra Luthers fortale til hans samlede skrifter

Nærmest henvendt til de unge teologer

Forts fra forrige nr.

Således ser du jo også, at David i denne salme (119) stadig ber: Lær meg, HERRE, undervis meg, før meg, vis meg veien, osv. For selv om han daglig leste og hørte Mose bøker og andre av Skriftens bøker, så ville han likevel ennå stadig ha den rette Mester til å lære seg Skriften, for ikke å bringe sin egen fornufts tanker inn i Skriften og bli sin egen læremester. For på denne måte blir folket til kjettere og innbiller seg at Skriften skal være dem underdanig, og at de ved deres fornuft likeså lett kunne bli ferdige med den, som med Marcolus og Æsops fabler, som man verken trenger Den Hellige Ånd eller bønnen til.

For det andre skal du meditere, det er: ikke bare innvortes og i hjertet, men også utvortes, idelig ransake og gjennomgranske, lese og gjenlese de muntlige utsagn og de bokstavelige ord i boken, og med flittig oppmerksomhet og ettertanke overveie, hva Den Hellige Ånd mener med det. Her må du vokte deg for å bli lei av arbeidet eller mene at når du har hørt, lest eller fremsagt et skriftsted en eller to ganger, så forstår du det alt sammen fra grunnen av. For slik blir det aldri noen dyktig teolog av deg. Så er du likesom den utidige frukt, som faller av før den selv er moden.

Derfor ser du her i denne salme, hvorledes David idelig roser seg av at han både dag og natt uavlatelig vil tale, dikte, synge, høre og lese, og likevel alt dette om ikke noe annet, enn om Guds Ord og Bud. For uten det utvortes ord vil Gud ikke gi deg sin Ånd. For Han har ikke forgjeves befalt at Hans Ord skal skrives utvortes, leses, høres, synges og fremsies.

For det tredje må her også Tentatio (Anfektelsen, prøvelsene) komme til, som lærer deg ikke bare å vite og forstå, men også å oppleve og erfare hvor riktig, sant, livsalig, mektig og trøstefullt Guds Ord er, - en visdom over all annen visdom!

Her ser du nå hvorfor David i denne Salme så titt klager over alle slags fiender, over ugudelige fyrster eller tyranner og falske, kjetterske ånder, som han må lide mye av, for de han mediterer, det er: Fordi han (som sagt) gjennomgransker og overveier Guds Ord på mangfoldige måter. For så snart som Guds Ord opprinner for deg og forkynnes av deg, så vil djevelen straks hjemsøke deg med sine anfektelser, som må til, for å gjøre deg til en riktig doktor, idet de lærer deg å søke og elske Guds Ord. Slik har også jeg selv (for at jeg skal blande meg i dette, likesom museskitten i pepperen) mye å takke papistene for. For ved all den djevelske buldring som de har angrepet meg med og trengt seg inn på meg og engstet meg og brakt meg langt videre enn jeg ellers ville være kommet. Men hva de selv ved dette har vunnet, ja, den ære og seier og triumf unner jeg dem hjertelig gjerne, for slik ville de jo selv ha det.

Se, der har du nå Davids regel, og såfremt du nå studerer etter hans eksempel så vil du også prise og lovsynge Guds Ord med ham i denne Salme: Din munns lov er meg kjærere enn mange tusen stykker gull og sølv (Sal. 119, 72). Merk: Med ditt Bud gjør du meg visere enn mine fiender, for ditt Bud er mine lærere. For dine vitnesbyrd er min tale. Jeg er klokere enn de gamle, for jeg holder din befaling osv. (Sal. 119, 98 – 100). Da skal du erfare hvor usselt og flaut kirkefedrenes bøker ville smake deg. Da vil du ikke bare forakte dine motstanderes bøker, men også synes jo lengre jo mindre om dine egne skrifter og lærdommer. Men når du er nådd så vidt, så håp trøstefullt at du er begynt å bli en dyktig teolog, som ikke bare kan undervise de unge og ufullkomne kristne, men også de tilvoksende og de voksne. For Kristi kirke har alle slags kristne, både unge og gamle, skrøpelige og sterke, syke og friske, dyktige og dovne, enfoldige og vise osv.

Men føler du deg selv stor, innbiller du deg at du har ditt på det tørre. Smigrer du deg med dine egne bøkers og lærdommers og skriftens ypperlighet, og mener at du har skrevet og preket svært så fortreffelig, behager det deg mye at man roser deg for andre mennesker og er du så begjærlig etter ros at du enten ville gremme deg, eller helt oppgi arbeidet når man ikke ville rose deg: Ja, kjære, når det er slik fatt med deg, så grip deg selv om dine ører, for så vil du, når du føler godt etter, finne et par vakre, store, lange, lodne eselører. Våger du så omkostningene med dette og pynter dem med gyllne bjeller, for at man kan høre deg hvor som helst du går, og peker med fingrene på deg og sier: ”Se! Der går det vakre dyr som kan skrive så ypperlige bøker og preke så fortreffelig!” Så er du lykksalig, ja oversalig i himmelen, - ja der, hvor helvedes ild er beredt djevelen og hans engler. I en sum: La oss søke ære og være stolte, hvor vi våger det, men i denne bok er æren alene Guds, for der heter det: Gud står den stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Hans er æren fra evighet til evighet. Amen.

Wittenberg 1539.

Dr. Martin Luther.