Når evangeliet virker som lov

Nils Borge Teigen, Lebesby

(Med tillegg: Sitater fra Pontoppidans forklaring)

Del. 1.

Jeg vet at mange av leserne er opptatt av at vi må forkynne lov og evangelium klart og ikke blande dem sammen. Når de da ser denne overskriften, tenker de kanskje at dette handler om at vi ikke må gjøre evangeliet til lov. Og det er noe som er meget nødvendig å ta opp. Men det er ikke det som er temaet her. For nå skal jeg ikke skrive om vår bruk eller misbruk av evangeliet, men om Guds bruk, d.v.s. en spesiell virkning av det, nemlig at når evangeliet virker som lov, forbereder det mennesket til å ta imot det som evangelium.

Lov og evangelium

I Den Hellige Skrift møter vi Gud ansikt til ansikt i lov og evangelium (P32-34). De springer begge ut fra den hellige kjærlighet som fyller hans hjerte. Denne kjærlighet elsker alt som er i samsvar med den, men hater og ødelegger alt som ødelegger den. Derfor er Herrens åsyn over dem som gjør ondt (1.Pet 3:12). Dette er loven. Men den samme kjærlighet er også fylt av inderlig barmhjertighet og medfølelse med disse arme syndere som står ham i mot. Det er denne kjærlighet vi møter i evangeliet om Jesus Kristus.

Lov og evangelium forkynner to helt forskjellige rettferdigheter. Loven anerkjenner og belønner det gode og straffer det onde (P333, siste ledd), mens evangeliet gir oss ufortjent nåde ved troen på Jesus Kristus (Rom 3:24). Disse rettferdighetene må vi ikke blande sammen, men holde skarpt atskilt. Samtidig må vi være klar over at lov og evangelium operer sammen, og ikke hver for seg. Sammen møter de det falne menneske, og sammen bearbeider de henne likesom fuglens to vinger bærer den frem mot målet.

Vi skal nå se nærmere på dette samvirke og tar da utgangspunkt i Luthers lille katekisme og Pontoppidans forklaring til denne. Dette var Danmark-Norges første konfirmant- og skolebok, og den lærer oss Guds råd til frelse på en klar og god måte. Den ble utgitt i 1737 med tittelen ”Sannhet til gudfryktighet” og inneholder 759 spørsmål og svar til katekismen. Bokstaven P med et tall i parentes henviser til disse spørsmålene. I tillegg har den et sammendrag på 42 punkter som kalles ”Kort begrep av den saliggjørende sannhet.” Nummereringen varierer litt fra utgave til utgave. Her bruker jeg nummereringen til den teksten som er lagt ut på internett^{^[i]}, mens siteringen ligger tett opp til utgaven til Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn, utgitt i 1977.

Menneskets begrensning og mulighet

I forklaringen til 2.trosartikkel skriver Luther at Jesus har gjenløst meg for at jeg skal være hans egen. Hvordan dette skal bli virkeliggjort, får vi høre om i den tredje artikkel om Den Hellige Ånd. ^{^[ii]} Dersom jeg skal komme til ham, må jeg først få en innbydelse. Den kommer gjennom det glade budskap som jeg hører om ham. Dette kaller vi det objektive kall eller den forutgående nåde (P473^{^[iii]}). ^{^[iv]}

Vi skulle tro at alle ville løpe til Kristus straks de hører om ham. Men slik er det dessverre ikke. Det lærer både Skriften og erfaringen oss. For vi er ikke bare blitt ”syndere”. Vår forstand er blitt så formørket, og vår vilje er så fastbundet i gjenstridighet at Luther først må si: ”Jeg tror at jeg ikke av min egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham.” Det naturlige menneske verken kan eller vil komme til Jesus for å få evig liv (Joh 5:40 og 6:26-66, P376,2).

Derfor må det noe mere til, nemlig Åndens kall i hjertet. Derfor fortsetter Luther og sier: ”Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og bevart meg i den rette tro.”

Vi kommer oss ikke inn i menneskets hjerte. Derfor må vi stå utenfor og rope. Vi kan tale både gripende og varmt, sterkt og alvorlig. Men det blir bare banking. Budskapet når ikke inn. Vi kan sette følelser i sving og bevege både tanke og vilje. Men vi kan ikke få hjertet til å åpne seg så det vender om. Derfor må Den Hellige Ånd stille seg ved siden av og hviske inn i hjertet at dette gjelder deg og ditt liv. Da har mennesket fått det subjektive kall som fører henne til troen. Dette kaller vi den forberedende nåde (P473^{^[v]}).

Her ser vi både begrensningen og muligheten til det naturlige og falne menneske. Begrensningen er at vi ikke kan reagere på kallet uten at Den Hellige Ånd selv griper inn og rører ved hjertet. Muligheten er at vi da faktisk kan la oss bearbeide av Gud. For det er jo det falne menneske som blir kalt (Jer 3:12). Det må bety at det tross alt finnes et tilknytningspunkt hos oss som Gud kan gripe fatt i. ^{^[vi]}

For mennesket er ikke som de onde ånder som er forkastet i all evighet. Gud er barmhjertig imot oss. Derfor vil han at vår stakkars, fordervede natur skal bli i stand til å bli delaktig i omvendelse. Det skjer ved Den Hellige Ånds nådige virksomhet. Dette kaller Luther fatteevne eller capasitas.^{^[vii]}

Derfor er det i det naturlige menneske et tilknytningspunkt både for loven og for evangeliet. Lovens tilknytningspunkt er den naturlige lovåpenbaring (Rom 2:15, P42),^{^[viii]} og evangeliets er sjelens lengsel etter Guds kjærlighet.^{^[ix]} For den er som den samaritanske kvinnen som tørster etter det levende vann (Joh 4:10), men ”den kan seg ei til Gud oppsvinge, men elsker det som er så ringe.”^{^[x]} Hun kan nok be til Gud og tro på Jesus (Joh 2:23-25 og 8:31 og 39-45^{^[xi]}). Men det er en død tro, uten liv i ham (Jak 2:17). Hun kan også ha en slags kjærlighet til Gud. Men den er ”som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort” (Hos.6:4). For hun henger ikke fast ved Kristus som sin mester (Joh 20:16) og adlyder ham ikke som sin Herre (Matt 7:21), unntatt når det passer med kjødets og tankenes vilje (Ef 2:3).

Dog er det et tilknytningspunkt i hennes hjerte som Gud kan røre ved så hun kan reagere på hans kall. Det synger vi om i våre vekkelsessanger: ”Han tek ikkje glansen av livet, den frelsar som kallar på deg” og ”I dag når du hører den kallende stemme, Han drage deg vil inn i Faderens favn. ”Dette er den gode hyrdes røst når han går omkring og kaller på sine fortapte får (Luk 15:4 og 19:10). Gjennom dette kall drar Faderen oss til sin kjære Sønn (Joh.6:44) for at vi skal bli hans eiendom.

Forts. n. nr.