Et annerledes folk

Av Gro Wenske

Hentet fra Israels Røst

I 4. Mos. 4, 7 – 8 leser vi: For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er så nær dem, som Herren vår Gud er nær oss, hver gang vi kaller på Ham? Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger frem for dere i dag?

I samme Kap. V. 32 – 35 står det hva det er som gjør Israel så spesielt. Folket er ikke som andre folk. De har hørt Guds røst tale til seg midt ut av ilden. Dessuten har de gått igjennom prøvelser, tegn og under og undergjerninger, ja, også gjennom kriger og erfart Herrens sterke hånd ved forferdelige gjerninger.

I v. 35 står noe som jeg ofte har brukt som et personlig vitnesbyrd, for dette har jeg selv opplevd: Du (Gro) har fått se alt dette, for at du skal vite at Herren Han er Gud, Han og ingen annen.

Det er sterke vitnesbyrd Herren har latt meg få se i Israel, ja, flere ganger gjennom mange år. Noen har jeg lyst til å dele med dere fordi det har vist meg at Israels folk, kanskje mer enn noe annet folk, ennå i dag forstår Guds tale til seg gjennom det Herren lar skje med dem. For ennå i dag er de et hardt prøvet folk.

I 1973 kom Yom Kippur-krigen ble Israel angrepet både fra Syria i nord og Egypt i syd. De ble tatt på sengen på sin helligste dag: Den store Forsoningsdagen da folket fastet og var i bønn til Gud. Russland stod bak og forsynte Syra med våpen fra første dag. Men det tok 10 hele dager før USA kom med hjelp til Israel. Den 9. dagen lå ¾ av Russlands flåte utenfor Haifa og Ashdod og mange var redd for at vi sto overfor den tredje verdenskrig.

Nyheter var det lite av, men avisene – også Jerusalem Post kom med ett ark hver dag. Den 10. dagen leste vi på første side, nettopp da mange var redd for at vi nå stod overfor en stor krig, en bemerkelsesverdig uttalelse fra Israels rabbiner Carleback. Han skrev: ”Vi må slå oss for vårt eget bryst. Denne krig er kommet over oss fordi vi har forlatt Gud. Vi har syndet på det seksuelle området, viser dårlige og skadelige filmer, kjører rått og brutalt på våre veier, har en rik overklasse som utsuger de fattige” osv. osv. Et langt synderegister kom rabbineren frem med. Ingen protesterte, for alle følte bare at dette var rett. – Dagen etter så jeg selv plakater ved siden av kino-plakater i Haifa by, - utskrift fra rabbiner Carlebachs syndsbekjennelse.

I hvilket annet land kan man oppleve noe slikt? Er det ikke fienden som angriper som er den skyldige??

Ennå et eksempel kan jeg nevne fra hva jeg selv opplevde den 10. mai 1977. Da skulle Israel (etter den jødiske kalender) feire 10 års-jubileet for enheten av Jerusalem, 10 år etter 6 dagers-krigen i 1967. Store foranstaltninger var forberedt i Jerusalem for å delta i en del av festlighetene. Men natten til 10. mai skjedde en stor ulykke. Et stort helikopter med 54 israelske soldater falt ned i Jordan-dalen. Alle ble drept og gledes-dagen over Jerusalems enhet ble til en stor sørgedag over hele landet. Alt ble avlyst og det var bare sørgemusikk i radio og TV.

Men en uke senere den 17. mai 1977 var det valg i Israel. Inntil den dato hadde Arbeiderpartiet vært på tronen i Israel. De hadde ikke sine føtter plantet særlig godt i Bibelen. Derfor hadde de i disse 10 år ikke tillatt noen jødisk beboelse i Judea og Samaria som jo jødene fikk tilbake i forsvarskrigen i 1967 – da kong Hussein av Jordan angrep dem. De hadde bare bygget opp militære leirer. For de hadde ikke forstått at Judea og Samaria var Israels hjerteland.

Men Houlda var i de dager midt i valgkampanjen. Hun kjempet for at Likud-partiet med Menachem Begin skulle komme til makten. Ulykken en uke tidligere ble brukt denne siste uke valgkampen til å fremheve at Israel hadde syndet. Gud hadde gitt dem deres land tilbake, for at de skulle innta og bo i landet, - ikke holde jødene vekk fra området. M. Begin lovet at dersom han ble valgt skulle han sørge for jødiske beboelser over alt. Da skulle Samaria og Judea igjen bebos.

Dette var den direkte årsak til at Menachem Begin vant valget den 17. mai 1977. Folket forsto at Herren var i dette. Det var først da de jødiske beboelser begynte å bli bygget opp.

Jeg husker godt hvordan min Far, Per Faye-Hansen, frydet seg over å vise meg de første beboelsene og sa: Dette, Gro – dette er virkelig den bokstavelige oppfyllelse av Bibelens profetier. Nå er jødene kommet hjem til sitt land. Her blir det snart mange, mange jødiske beboelser.

I 5. Mos. 4, 31 leser vi: For Herren er en barmhjertig Gud. Han skal ikke slippe deg og ikke la deg gå til grunne. Han skal ikke glemme pakten med dine fedre som han stadfestet med ed. I 2. Mos. 34 får vi også vite hvordan Herren er: Han er barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerninger og overtredelser og synd. Men han lar ikke den skyldige være ustraffet. (v. 6-7) Dette lærer vi både i GT og NT. Da søster til Moses, Mirjam, talte ille om Moses ble hun spedalsk. 4. Mos. 12. Det var en grusom straff, - men hun ble helbredet da Moses gikk i forbønn for henne. Herren er nådig og rik på miskunn!

I NT leser vi om Ananias og Safira i den første menighet. De løy og ble til og med straffet med døden. Begge to! Ap. Gj. 5, 1 – 11. I 5. Mos. 10, 15 står det videre at Israel er et utvalgt folk, fremfor alle andre folkeslag. I 5. Mos. 7, 6 leser vi at det er et hellig folk for Herren din Gud. Ikke fordi de er større eller bedre enn andre. De er det minste. Men Herren elsker dem og ville holde sin pakt med deres fedre. V. 7-8. Han har gitt dem et godt land 5. Mos. 8, 10. I 5. Mos. 9, 29 står det at de er Herrens folk: De er jo ditt folk og din arv.

Moses blir bedt om å stå opp og innta det land som Herren har gitt dem ved ed. 5. Mos. 10, 11: Stå opp og gå av sted og led folket på veien, for at du kan komme inn og ta i eie det landet jeg med ed har lovet å gi deres fedre.

Da Moses døde ble Josva valgt til å fullføre jobben, - å innta landet: Josva 1, 2 ff og bl.a. Josva 18, 3: Gå i gang med å innta det, så landet blir ditt. 5. Mos. 2, 31.

Under det israelske påske-måltidet, sedermåltidet, har de mange seremonier og mange symbol. Bl. a. hører det med et hardkokt egg. Dette egg er symbolet på Israels folk. For det hardkokte egg er annerledes enn alt annet som blir kokt. Alt vi koker av grønnsaker, kjøtt og fisk blir bløtere og bløtere jo mer det blir kokt. Men egget er annerledes. Det blir hardere og hardere jo mer det blir kokt. Slik er også jødene. Jo mer de blir plaget og angrepet, jo hardere og sterkere blir de!

I vår tid synes det som hele verden står opp med dette lille folk og land. Fra den arabiske verden slynges det ut: ”Israel er verdens krefts-svulst”. ”Boikott Israel” var slagordet for ungdommene på Utøya dagen før massemorderen slo til. I Sal. 109, 17 står det: Han elsket å forbanne, og forbannelsen kom over ham. Han hadde ingen glede i å velsigne, og velsignelse ble langt borte fra ham.

Vi gjør klokt i å akte på hvordan Gud ennå i dag leder dette folket. For slik leder Han også oss.