|
Når Evangeliet virker som Lov Nils Borge Teigen, Lebesby Del 2 Kall og opplysning hos Pontoppidan Pontoppidan forklarer
nærmere hva som skjer med oss i kallet. Da virker lov og evangelium sammen.
Men han beskriver deres gjerninger hver for seg. Om lovens gjerning får vi
høre i innledningen til de ti bud (P46).
”Den overbeviser de ubotferdige
om deres synd og om Guds vrede over synden.” Dette virker anger i
mennesket. Det kan vi lese om i omvendelsen i artikkelen om dåpen (P666 og
P671-675 samt ”Kort begrep Guds kall består i ”at han ved sitt ord rører menneskenes
hjerter, -ved evangeliet især åpenbarer dem sin nåde, tilbyr den alvorlig, og
gir med den samme kraft til å ta imot den. ” (P471). Den som da ikke står dette kall imot, men
gir det rom i sitt hjerte, vil bli opplyst. Han får da en levende kunnskap og
en kraftig overbevisning om de guddommelige sannheter (P476). Dette begynner
å ta bort viljens gjenstridighet og gjør hjertet åpent for evangeliet (P478). Å se sin
utakknemlighet Men det er også
nødvendig at loven går bak og presser på (Gal 3:24). For vi må se vår nød
dersom vi skal kjenne behov for evangeliet (P672). Denne nød kalles anger og
blir beskrevet i spørsmål 675. Vi bør legge nøye merke til det som står her,
for her slår han lovens og evangeliets virking sammen. Her er nøkkelen til å
forstå samvirket mellom disse to. For denne sorg over synden reiser seg ikke
bare ”av frykt for syndens straff, for
da er det som Akabs hykleri, men også, ja først og fremst av hat til synden
selv og ved betrakting av Guds kjærlighet og velgjerninger, da en ser sin
skrekkelige utakknemlighet mot en så from og velmenende Gud.” Nå er
mennesket blitt det de gamle kalte botferdig. Her er den opplysning vi
får gjennom kallet. Den består i at vi ser Guds godhet og gjennom den erkjenner
vår utakknemlighet til ham. Også den ubotferdige taler om Guds godhet, men
bare på sine egne, syndige premisser. Straks han møter Guds hellighet i
loven, forsvinner disse tankene og byttes ut med anklage og vrede (Rom 4:15).
Men dersom evangeliet samtidig får lokke og dra, vil han få øynene opp for at
Gud virkelig er god i sin hellighet, og at hans rettferdige vrede er
berettiget. Da kommer han i nød for sin utakknemlighet. Men dette kan verken
loven eller evangeliet virke hver for seg. De må virke det sammen[i].
Takknemlighet handler om
erkjennelse, om verdsetting, om respons og tilbakemelding, det handler om å
være fornøyd med Guds gaver og ikke glemme hans velgjerninger (Sal.103:2).
Derfor blir den takknemliges hjerte knyttet til
giveren og henger fast ved ham. Med andre ord dreier det seg om vårt
personlige forhold til Gud som har sitt utspring i troen på ham. I forklaringen til 1. trosartikkel
får vi høre om alt det gode vår skaper har gjort og gjør for oss. Og så
trekkes følgende slutning: ”For alt
dette skal jeg takke og love ham, tjene og lyde ham.”[ii] Det
betyr at jeg skal være takknemlig mot ham og vise det både i tanker, ord og
gjerninger. For hvis jeg, for eksempel, bruker de lemmer som Gud har gitt
meg, til å synde (Rom 6:13), da praktiserer jeg utakknemlighet. Å elske gaven mer enn
giveren er også et uttrykk for utakknemlighet. Da blir mennesket grådig, det
vender giveren ryggen og kaster seg over gaven for å dyrke skapningen fremfor
skaperen (Rom 1:25). Dette fører alt ondt med seg. Det er dette som har gjort
vårt begjær syndig og urent. For det første, når vi vender giveren ryggen,
vil vi skyve kjærligheten til Gud og nesten til side for å få tak i de skapte
godene (P63, P140). For det andre, vil vi i det skapte søke det vi kun kan
finne hos Gud alene, for det er bare han som kan tilfredsstille sjelens
lengsel. Derfor kan de ikke holde måte, men de må ha stadig mer eller på
sterkere vis. Derfor trakter de etter de overflødige, de overdådige og de
vellystige ting (P267). Dette er dypest sett
avgudsdyrkelse. For en elsker på den måten sine lyster høyere enn Gud (2. Tim 3:4, P63:3). Loven lærer oss at dette begjær er
synd (Rom 7:7). Men det blir ikke noen konstruktiv syndserkjennelse før
evangeliet kommer til. For loven alene virker bare vrede, fortvilelse og
uvilje (Rom 4:15). Men dersom også
evangeliet får virke, vil vi se Guds godhet bak og bli tiltrukket av den. Det
ser vi på den samaritanske kvinnen. Dersom hun ikke hadde fått se noe av Guds
godhet i denne mannen, da hadde ikke syndsavsløringen åpnet hennes hjerte for
evangeliet (Joh. 4:17-19 og 29).[iii] Botferdighet
og frelsetilegnelse Slik skaper også
evangeliet syndserkjennelse, men på en helt annen måte enn loven.[iv]
Loven er som engelen på Bileams vei (4. Mos 22:26). Den stiller seg foran oss med sverd i
hånd og konfronterer oss med vår synd så vi ikke kan komme frem, verken til
høyre eller til venstre. Den skremmer oss og gjør oss forskrekket for Gud og
hans straffende vrede. Evangeliet derimot viser oss Guds godhet og gjør oss
forskrekket over oss selv. Loven støter oss fra seg og gjør oss uvillige og
vrange, men evangeliet drar oss mot Gud og gjør oss velvillige så vi åpner
vårt hjerte for ham. Derfor, når evangeliet
virker som lov, eller skal vi si, virker anger sammen med loven, da drar det
mennesket samtidig mot Gud. På den måten driver Guds godhet oss til
omvendelse (Rom 2:4, Luk 5:8[v]).
For han vil at vi skal vende om til ham som slår (Jes 9:13). Men da kan han
ikke bare slå. Han må samtidig lokke, så vi også hører hans milde røst ut av
tordenskyen (Sal 81:8). Det var dette som
skjedde med Paulus. Han ble slått til jorden av loven, men samtidig fikk han
høre Jesu milde røst (Apg.
9:3-4). Dette gjorde ham botferdig så han noen dager etter kunne ta imot de
forløsende ord av Ananias (Apg
22:16). Jesus selv taler ikke disse
ord fra sin trone i himmelen. Det gjør heller ikke englene
(Apg. 11.14). Men han har gitt denne ære til
sin menighet på jorden (Matt 16:19, Joh. 20:23). Når et menneske har fått
nød for sitt gudsforhold fordi han har oppdaget et eller annet tegn på
utakknemlighet hos seg selv, da er han blitt botferdig. Det er ikke det samme
som å være frelst. Men det betyr at det uomskårne
hjerte har bøyd seg for Gud (3. Mos 26:41, Esek 6:9) og hater sin synd i lys av hans godhet (P675),
ja hele sin syndige naturs vanart (P666).
Nå er han kommet i sann syndenød og vil bli fri både fra syndens
straff og fra dens herredømme (P431). Derfor står han ikke lenger Gud i mot
men er mottagelig for frelsen i evangeliet. Når han erkjenner Guds
godhet på denne måten, vil han også bli tiltrukket av den og snart begynne å
anvende den på seg selv som røveren på korset (Luk 23:40-43). Da oppstår det
i hjertet en lengsel og et håp om også selv å få del i dette, og da er han
frelst (P680)! For nå har han tatt imot evangeliet som evangelium, det vil si
et gledelig budskap til ham selv. Det
er enkelt, og det ligger snublende nær å få en slik tanke. Ikke desto mindre
er vi med dette lille skritt kommet igjennom den trange port og er inne i
himlenes rike. Det vil si, vi kan vel ikke kalle det et skritt fra vår side,
for dette er ikke en tanke vi får av oss selv. Det er noe som Gud virker i
oss gjennom en ny fødsel ved evangeliets ord.
|
|
|